øyene du aldri bør besøke:
Besøker du den idylliske øya, blir det trolig det siste du gjør
Øyen er vakker og forlokkende, men forbudt å besøke. Det er det svært gode grunner til.
Hørt om misjonæren som trodde han kunne omvende det isolerte stammefolket på en øygruppe langt borte?
Det er dessverre ikke begynnelsen på en dårlig vits, men derimot den sanne historien om den amerikanske misjonæren John Allen Chau (26).
I november 2018 ba han om å bli satt i land på North Sentinel Island. Det skulle han ikke ha gjort
Øya er en del av den indiske øygruppen Andamanene i Bengalbukta. North Sentinel Island bebos av Sentinelese-folket, som er blitt beryktet for å være svært fiendtlig innstilt.
Besøk til øya er dessuten forbudt. Selv om den geografisk sett ikke ligger særskilt øde til, regnes den allikevel for å være en av klodens mest isolerte.
Misjonæren går i land
Det er ikke mye skipstrafikk i området, øya er omgitt av et korallrev og har ingen naturlige havner. Sentineleserne har flere ganger angrepet og sågar tatt livet av folk som har kommet for nær.
Chau lot seg dog ikke skremme.
Sterk i troen og i sitt ønske om å få dele den med andre, mente han at muligheten til å få omvende stammefolket til kristendommen, veide tyngre enn risikoen for selv å bli angrepet.
15. november 2018 gikk han derfor i land ved hjelp av lokale fiskere. Under første møte noterte han seg at flesteparten av innbyggerne virket vennlig innstilt til ham, men at enkelte var aggressive – noe som kulminerte i at han til slutt ble beskutt og måtte flykte. Han valgte allikevel å vende tilbake dagen etter.
Denne gangen gikk det verre. Chau ble drept. Liket ble gravd ned i sanden.
Han er ikke alene om å lide denne skjebnen. I 2006 ble to fiskere som hadde sovnet om bord i båten sin (sannsynligvis etter å ha kost seg med litt for mye alkoholholdig drikke), angrepet av sentineleserne da båten deres drev i land på øya. Begge ble drept.
Den gang, som ved Chaus dødsfall, gjorde indiske myndigheter det klart at de ikke ville straffeforfølge øyfolket; Myndighetene mener åpenbart at sentineleserne må få ha øya i fred.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Kidnapping
Kanskje må vi tilbake i tid for å forstå hvorfor sentineleserne er så fiendtlig innstilt til fremmede. Øya har nemlig hatt besøk før, og det med tragiske konsekvenser for de innfødte.
Mot slutten av 1800-tallet forliste det indiske handelsskipet «Nineveh» utenfor Sentinel-øya. 106 passasjerer og mannskap lyktes med å ta seg inn til stranden. Der oppholdt de seg i tre dager til sentineleserne hadde fått nok av de ubudne gjestene.
Ifølge overlevende fra «Nineveh» skal de ha blitt angrepet av sentineleserne som var bevæpnet med pil og bue. Inntrengerne svarte med å kaste spyd og steiner tilbake inntil det oppsto en slags våpenhvile, ifølge Forbes.
Heldigvis for de overlevende fra forliset kom et militærfartøy fra Royal Navy dem til unnsetning. Og mens britene var i området, erklærte de likeså godt North Sentinel Island som en del av Storbritannia.
Det ble opptakten til en skjebnesvanger episode på North Sentinel Island noen år senere.
Den britiske offiseren Maurice Vidal Portman var britenes øverste myndighet på Andamanene og anså seg selv som en antropolog.
Del av Andamanene i Bengalbukta, noe over 100 mil øst for det indiske fastlandet.
Størrelse: 59,4 kvadratkilometer.
Topografi: Tett skog, bortsett fra ved strendene.
Klima: Tropisk
Levemåte: Befolkningen lever av fiske, frukt og smådyr. Det antas at de ikke vet hvordan man lager ild. De bedriver heller ikke jordbruk i særlig grad.
Språk: Ukjent. Under en ekspedisjon på 1880-tallet tok man med seg folk fra en av naboøyene, men de to stammene kunne ikke forstå hverandre. Ut ifra det lille man kjenner av språket til sentineleserne, har de et ukomplisert tallsystem. Verdier angis i «en», «to» eller «mange».
Antall innbyggere: mellom 39 og 400.
Tilhører: North Sentinel Island tilhører India under forbundsterritoriet Andamanene og Nikobarene, men indiske myndigheter har tidligere vist at de ikke har noe ønske om å straffe innbyggerne på øya etter indiske lover.
I 1880 tok Portman seg til North Sentinel Island sammen med sjøoffiserer, straffedømte fra straffekolonien på Great Andaman Island og andamanesiske stifinnere, ifølge Forbes.
De fant landsbyer som var forlatt i all hast. Ett eldre ektepar og fire barn som var etterlatt ble tatt til fange og fraktet til Port Blair, hovedstaden i det indiske forbundsterritoriet Andamanene og Nikobarene.
De kidnappede sentineleserne ble straks svært syke. Det eldre paret døde, og Portman bestemte seg for skipe de syke barna tilbake til North Sentinel Island sammen med et lass gaver.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Fra asken til ilden
Det er ikke godt å si hva konsekvensene ble for befolkningen på øya, men det ga neppe sentineleserne noen ytterligere grunner til å ønske fremmede velkommen.
Det ble klart allerede i 1896. Da rømte en straffedømt person fra straffekolonien på Great Andaman Island ved hjelp av en provisorisk flåte. Men han gikk fra asken til ilden. For flåten drev i land på North Sentinel Island. Levningene av ham ble funnet noen dager senere gjennomboret av piler og med halsen skåret over.
Siden har de fleste som har forsøkt å nærme seg øya blitt angrepet.
Det fikk også mannskapet om bord på frakteskipet MV «Primrose» erfare da de i 1981 forliste ved et rev utenfor øya. På grunn av dårlig vær ble de sittende fast i dagevis før det var trygt for hjelpemannskapene å komme dem til unnsetning.
I mellomtiden måtte de neglebitende se på at stammefolket bygde seg båter. Med spyd i hånd gjorde sentineleserne seg klare til å reise ut til skipet. Frykten hos besetningen må ha vært stor. Men det dårlige været gjorde sitt til at sentineleserne ikke kom seg i båt. Mannskapet på «Primrose» slapp med skrekken.
Les også: (+) Båtfolk forsvinner sporløst i norsk ferieparadis
Liten øy
Du kommer deg ikke hit! Indiske myndigheter har besluttet at alle besøk til øya er strengt forbudt (unntatt enkelte ekspedisjoner i forskningsøyemed).
Det er sågar straffbart å komme nærmere enn tre nautiske mil (cirka 5,4 kilometer). Området rundt patruljeres av den indiske marinen. Om du ønsker å føle at du er i nærheten, kan du imidlertid ta den to timers flyturen fra Chennai sør i India og over til Port Blair, beliggende på øya South Andaman. Port Blair er hovedstaden i det indiske forbundsterritoriet Andamanene og Nikobarene. Her er turister hjertelig velkomne, og om du reiser til det populære området Wandoor i sørvest, er det bare omtrent 25 kilometer i luftlinje til North Sentinel.
North Sentinel er ingen stor øy. Den er nærmest kvadratisk – 7,8 kilometer lang og syv kilometer bred. Akkurat hvor mange som bor på øya, er det ingen som vet. Indiske myndigheter har estimert folketallet til å være alt fra 39 til 400.
På sitt høyeste punkt er øya 122 meter over havet, og denne muligheten til å trekke noe opp i høyden, anses å være mye av årsaken til at innbyggerne overlevde tsunamien i 2004, som dog ødela mye av øya, blant annet flere av stammens fiskeplasser.
Relativt lite vites om befolkningen, men man vet at de lever av fiske, samt at de er meget tilpasningsdyktige.
Helikopterbilder tatt bare dager etter 2004-tsunamien, viste at stammen raskt hadde funnet seg nye steder å fiske. Da helikopteret fløy lavere, ble det dessuten beskutt. Med andre ord var det lite som tydet på at innbyggerne hadde latt seg stoppe av naturkatastrofen som ellers tok så mange liv i Asia.
Varm velkomst
Men selv om de fleste som i den senere tid har forsøkt å gå i land på North Sentinel har blitt møtt med fiendskap, gjelder det ikke alle.
Den indiske antropologen Trilokanith Pandit ledet i 1991 en vellykket ekspedisjon til den mystiske øya. Han hadde riktignok over lengre tid prøvd å få innpass hos befolkningen. Etter 24 år løsnet det, og omsider ble han møtt med latter og smil. De innfødte moret seg med å leke med kokosnøttene forskerne hadde med i gave.
– Jeg er privilegert som har denne kontakten med stammefolket, uttalte han i et intervju med The Independent.
Han kunne videre fortelle at de innfødte kunne knuse kokosnøtter med tennene, og at de hadde et ildsted de bevoktet kontinuerlig fordi de ikke kjente til hvordan de selv skulle lage ild.
Flere suksessfulle besøk ble avlagt i årene 1991-1997, frem til de indiske myndighetene etter hvert besluttet at tilnærmet all kontakt skulle opphøre, og at stammen heretter skulle få være i fred.
Liket av Chau, som har ligget der siden han ble drept i 2018, vil av samme årsak heller ikke bli hentet ut.
Andre farlige øyer:
Det finnes øyer der sannsynligheten for å bli angrepet av de innfødte er vesentlig lavere enn på North Sentinel, men hvor andre farer lurer.
Slangeøya
Ilha da Queimada Grande utenfor kysten av Brasil regnes som en av disse. Myndighetene har stengt øya for mennesker. Kanskje ikke så rart når man tenker på at det finnes om lag 4000 gifte slanger på øya, blant annet av arten øylansehoggorm, som regnes for å være en av verdens ti giftigste.
Ordtaket sier at det finnes en slange her for hver kvadratmeter.
Fra gammelt av berettes det om fiskere som gikk i land på øya, og som senere ble funnet livløse i båtene sine med ansiktsuttrykk som tydet på at de hadde møtt en særdeles smertefull død.
Faktisk har øya en gang vært bebodd. Tidligere var det nemlig et bemannet fyr på øya. Dette ble lagt ned for om lag hundre år siden, da den (foreløpig) siste fyrvokteren og hans familie etter sigende ble drept av slanger som tok seg inn gjennom fyrets vinduer.
Vulkanøya
Miyake-jima, en del av Izu-øyene i Japan, er så plaget av giftige gasser fra øyas aktive vulkan, Mount Oyama (som har hatt flere utbrudd de senere år), at de omtrent 2500 innbyggerne ofte må bruke gassmasker.
Øya blir da også omtalt som Gas Mask Island. Selv om øya bare ligger 18 mil sørøst for Tokyo, er dette neppe det første stedet du velger å reise til dersom Japan står på din ønskeliste.
Strålings- og haiøya
Farvannet rundt Farallon Islands utenfor kysten av San Francisco ble i årene 1946–1970 brukt som dumpingsted for radioaktivt avfall.
Ifølge National Oceanic and Atmospheric Administration ble det dumpet 47 500 tønner med radioaktivt avfall i havet utenfor øygruppa, hver tønne med 210 liter livsfarlig avfall.
Det arrangeres dagsturer til øya, men du bør tenke deg som før du kaster deg ut i vannet. Farallon Islands har store kolonier med sel og sjøløver som igjen tiltrekker seg horder av hvithaier.
Les også: Da haiene var ferdige med de døde, kom turen til de levende
Atomøya
Bikiniatollen (tilhørende Marshalløyene) er en liten øygruppe best kjent for å være stedet USA foretok flere atomprøvesprengninger i årene 1946–1958. Selv om atollen, som består av 23 øyer, ble erklært å være sikker igjen i 1997, har flesteparten av de opprinnelige innbyggerne nektet å dra tilbake.
Per dags dato bor det bare et fåtall mennesker der. De spiser kanskje ikke mye egenprodusert mat…
Fordi øygruppen har vært så tynt bebodd, har det på sin side ført til at fiskebestanden har skutt i været. Noe som igjen har tiltrukket seg et mylder av haier, som ubønnhørlig patruljerer farvannene. Noe å ha i bakhodet, dersom du skulle finne på å dra hit for å dykke ned til de mange skipsvrakene i området.
Krokodilleøya
Ramree Island, utenfor kysten av Myanmar, er ifølge Guinness rekordbok åstedet for historiens største katastrofe mellom mann og dyr – hvor dyrene gikk seirende ut.
Dette skjedde i 1945 mot slutten av andre verdenskrig, da om lag 400 japanske soldater ble tvunget på flukt inn i øyas sumpland. Der skal de ha falt offer for øyas glupske saltvannskrokodiller.
Eksperter har imidlertid tilbakevist dette, og mener det er usannsynlig at så mange som 400 personer kan ha blitt drept av krokodiller i en og samme hendelse.
Miltbrannøya
Øya Gruinard på vestkysten av Skottland besøkes sjeldent – av naturlige årsaker. Den kalles gjerne for Anthrax Island.
Øya var en «no go»-sone i 80 år etter at Storbritannia benyttet øya til å teste ut biologiske våpen under andre verdenskrig.
Bomber med miltbrannbakterier ble sluppet fra Vickers Wellington-bombefly på utplasserte sauer for å sjekke virkningen. Sauene begynte å dø etter tre dager, ifølge avisen The Scotsman.
I 1979 ble det fortsatt funnet sporer av miltbrann i jorden på øya.
I 1990 ble skiltene som advarte om at Gruinard var forurenset med miltbrann fjernet etter at øya ble sprayet med en blanding av formaldehyd og sjøvann. Men øyas mørke fortid gjør at få oppsøker den.
Les også: (+) Thor Heyerdahl satte himmel og jord i bevegelse da han så statuen – så gjorde han en uventet oppdagelse
