Gåten på Stiklestad
Når var egentlig slaget på Stiklestad?
Olav den hellige døde 29. juli i slaget på Stiklestad. Men, skjedde slaget egentlig én måned senere?
Olsok feires til minne om Olav den helliges dødsdag 29. juli. På den datoen, i 1030, falt helgenkongen i slaget på Stiklestad. Eller kanskje det skjedde 31. august? Riktig dato har vært et historisk problem siden 1830-årene.
Når var egentlig slaget på Stiklestad?
At slaget på Stiklestad i Trøndelag ikke skal ha stått onsdag 29. juli 1030, men mandag 31. august, altså vel én måned senere, var noe den fremragende astronomen Christopher Hansteen (1784-1873) hevdet å kunne konstatere.
LES OGSÅ: Da Norge invaderte England
Hansteens utgangspunkt var at den islandske skalden Sigvat Tordsson i et kvad (dikt) forteller om et under som inntraff under selve slaget: «Fra en skyfri himmel sol ei varmet stridsmenn», skrev skalden, og fortsatte: «Dagen ei fikk sin farge».
Solformørkelse
Omkring 200 år senere nevnte Snorre det samme. Han skrev i Olav den helliges saga i Heimskringla (Snorre Sturlassons kongesagaer) mer utførlig om naturunderet som skal ha vært en solformørkelse, og ha vart i halvannen time. Snorres skildring ga utgangspunktet for Hansteens fastsettelse av en ny dato for Olav Haraldssons fall. Snorre skrev at det var vakkert vær den dagen, «og solen skinte fra en klar himmel, men da slaget tok til, la det seg en rød sky over himmelen og over solen, og før slaget var slutt, var det mørkt som natten».
Slik beskrev Snorre solformørkelsen, og han siterte også Sigvat Tordssons kvad over Olav: «Et kraftig jærtegn hendte for kongen den dagen. Dagen fikk ikke sin farge. Østfra jeg hørte om slaget».
31. august, ikke 29. juli
Hansteen dokumenterte i 1833 og 1834 at mandag 31. august 1030 var den eneste dagen det året da solformørkelsen som Sigvat og Snorre nevner inntraff over Verdalen. Det skjedde med andre ord vel en måned senere, og derfor måtte 31. august, og ikke 29. juli, være selve dagen for slaget på Stiklestad.
LES OGSÅ: Vikingenes krigslist knuste fienden
Det var imidlertid et problem for hirdbiskopene at datoen 31. august var opptatt. Den var allerede viet til den hellige St. Paulinus. Ifølge historikeren Peter Andreas Munch (1810-1863) og en rekke historikere etter hans tid ble det derfor nødvendig å legge «St. Olafs Fest til en af de sidste Dage i juli».
Delte meninger
Nyere diskusjoner om datoen for Olavs fall har derfor stått om påliteligheten til Sigvat Tordsson og Snorres opplysninger om solformørkelsen som visstnok inntraff under et av norgeshistoriens mest skjellsettende slag. Her har forskerne delt seg i to grupper.
Sigvat Tordsson var ikke med på Stiklestad – han var på pilegrimsferd til Roma og fikk vite senere om Olav Haraldssons fall. Kvadet hans er fra rundt 1040, da legendedannelsene omkring Olav for lengst hadde begynt.
Og Snorre bygger på den kirkelige tradisjonen som begynte å utvikle seg ett eller to år etter kongens død.
Ingen bevis
Det finnes ikke noe bevis for en solformørkelse under slaget på Stiklestad. Andre kilder nevner den ikke, og solformørkelsen kan ha blitt flettet inn av både Sigvat og Snorre som et jærtegn i forbindelse med slaget, for å understreke kongens hellighet.
Den eksakte datoen er trolig av mindre betydning, men diskusjonen om Olav Haraldssons dødsdato belyser hvilke dilemmaer historikere stadig møter og kildekritiske problemer knyttet til slike.
Illustrasjonen er en akvarell av Olav Haraldssons død under slaget på Stiklestad. Den ble malt av Peter Nicolai Arbo (1831-1892), trolig i 1859.
Kilder: Snorre Sturlason (Heimskringla): Olav den helliges saga, 226. Per Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1030, Universitetsforlaget 1972, s. 132.
Denne saken ble første gang publisert 31/08 2019, og sist oppdatert 20/08 2019.
