515 millioner norske skattekroner ble betrodd milliardæren Aga Khan. Hvorfor vet ingen hvor uhjelpen ble av?
Her er Hans Høyhet Aga Khan (83). 515 millioner norske skattekroner har prinsen og sektlederen fått bruke på vegne av norske myndigheter de siste 20 årene. Norske myndigheter har ikke sjekket hva pengene er brukt til.
På en hjemmesnekret scene, i enden av et smalt klasserom i Kabul, Af-
ghanistans hovedstad, løfter den skjeggete amerikaneren Richard Hartshorne buen og stryker mykt mot strengene på kontrabassen sin.
Ut av det mørke treinstrumentet og ned til de 43 mennene og den ene kvinnen i klasserommet strømmer vakre toner, opprinnelig satt sammen av den tyske barokkomponisten Johann Sebastian Bach.
Regningen?
Den skal norske skattebetalere betale.
Akkurat som for boken om alternativ medisin og kurset i bygging av modellhus.
I hvert fall er det det de sier, sjefene i Aga Khan Cultural Services – Afghanistan.
Om det stemmer, kan ingen i Utenriksdepartementet i Oslo si.
For de har ikke sjekket.
Gjennom over 20 år har Norge betrodd Aga Khan-systemet 515 millioner norske skattekroner. Hva pengene har gått til, er ukjent for norske myndigheter. De har fått noen rapporter, men der er det en hel del som ikke stemmer.
Dyr «forståelse»
Grå himmel og fire-fem sure aprilvarmegrader gjorde det alt annet enn fristende å dvele ved fasaden til Nobelinstituttet bak Slottet i Oslo, 7. april 2005.
Inne ventet en forsamling norske notabiliteter, anført av utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF).
Fra talerstolen redegjorde dagens hovedperson, prins Aga Khan, på kongelig engelsk. Han snakket varmt om betydningen av pluralisme, satsing på et aktivt sivilsamfunn og et kompetent demokrati.
Ordene var som søt musikk i ørene på tilstedeværende bistandspolitikere og -byråkrater. Her var én det gikk an å betro norske skattepenger til.
For Aga Khan er ikke bare prins og åndelig leder for 25–30 millioner i ismaili-sekten − en muslimsk minoritet med vesentlig større tyngde blant verdens muslimer enn hva antallet skulle tilsi. Hans Høyhet er også øverste leder for et nettverk av fond og stiftelser.
Med hovedkontor i Sveits, driver stiftelsene og fondene utvikling og bistand i områder som enten er lutfattige, vanskelig tilgjengelige eller livsfarlige på grunn av krig og konflikt. Pengene hentes særlig hos vestlige regjeringer og bistandsorganisasjoner.
Samtidig står Aga Khan for en betydelig kommersiell virksomhet, blant annet en kjede på 36 hotellanlegg i luksusklassen, flyselskap, medier og finans.
Prinsen regjerer ikke over noe landområde, men regnes blant verdens ti rikeste kongelige.
Aga Khan reiste i april 2005 hjem fra Norge med et «memorandum om forståelse», høytidelig signert av bistandsminister Frafjord Johnson og ham selv.
«Forståelsen» skulle være utgangspunkt for et samarbeid: Aga Khan skulle endre utvalgte geografiske regioner og løfte samfunn ut av fattigdom, isolasjon og sårbarhet til stabilitet og levedyktighet. Norge skulle betale.
− Den norske regjering ser på Aga Khan Development Network som en likesinnet utviklingsaktør, sa Hilde Frafjord Johnson.
I dag sier hun:
− Bakgrunnen for at vi ønsket et nærmere samarbeid var Aga Khans kvalitetsmessig gode og anerkjente arbeid innenfor sosial sektor (utdanning/helse) i flere land der vi hadde bistandsprogrammer den gangen.
− Denne avtalen bygger på et 20 år langt forhold og gir et rammeverk for fremtidig vekst, sa Aga Khan i 2005.
Kultur og luksus
Og så skjøt pengeflommen fra norske skattebetalere fart. Men hva slags fattigdom var det egentlig som ble bekjempet?
Norad fører oversikt over hvor norske bistandspenger går. Av statistikken fremgår at Norge har utbetalt Aga Khan-organisasjoner 533,6 millioner kroner i årene 1960–2018.
515 av disse millionene ble betalt ut i årene 1999–2018. Etter inngåelsen av avtalen i 2005 har årlig utbetaling variert.
De siste 20 årene har den styrtrike prinsens organisasjoner i gjennomsnitt mottatt 75 000 kroner dagen fra Norge.
Utbetalingene har gått til prosjekter i Afrika, tidligere Sovjet-republikker og Pakistan.
Viktigere enn behovet
Et drøyt halvår etter at bistandsminister Hilde Frafjord Johnson signerte «forståelsen» med Aga Khan, måtte hun flytte ut av kontoret. Ny utenriksminister var Jonas Gahr Støre (Ap).
Han skulle bidra sterkt til at flommen av norske skattekroner til Aga Khan-systemet i Afghanistan skulle øke. Og det kraftig.
I desember 2007 besluttet Stortinget at Norge årlig skulle bruke 750 millioner kroner på bistand i Afghanistan.
Men det var ikke behovene i Afghanistan som var det viktigste. Det var norske politiske hensyn.
− Som aktiv deltager i den militære operasjonen i landet, mente jeg – og mener jeg fortsatt – at vi hadde et særlig ansvar for å bidra også med sivil bistand. Den sivile bistanden var en viktig del av innsatsen for å hindre at Afghanistan igjen skulle bli et arnested for terrorisme, skriver Støre i en e-post til Vi Menn.
− Over tid ble bistandsvolumet i seg selv det viktigste målet, oppsummerte senere det regjeringsoppnevnte uavhengige Afghanistanutvalget, ledet av tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal (se faktaboks nederst).
Afghansk kultur på europeisk
Verdensbanken og FN-systemet ble kanal for drøyt halvparten. Norske organisasjoner fikk hver fjerde krone. 12 prosent ble overført til rådighet for såkalte «flergiver-fond» som Aga Khan Foundation.
Og de sto klare til å hjelpe norske u-hjelpsbyråkrater med å bruke penger.
Norge hadde tre prioriterte områder for den sivile bistanden i Afghanistan: Utdanning, styresett og landsbyutvikling.
Aga Khan-systemet tilbød en pakkeløsning kalt «Afghan Cultural Initiative».
− Kulturbegrepet er et viktig element i afghaneres nasjonale identitet, skrev Aga Khans kulturstiftelse i sin søknad til norske myndigheter.
− Det er derfor av vital betydning at kulturell gjenreisning inngår i den mer omfattende prosessen for å gjenoppbygge landet, skrev stiftelsen og fortalte at den blant annet ville bidra til utviklingen av den rike kulturarven og folketradisjonen i Afghanistan.
Én som ble engasjert til å bidra var Richard Hartshorne, amerikaneren som spilte tysk-komponert barokkmusikk på kontrabass.
Om ikke annet var den ruvende, skjeggete 74-åringen kledd i det tradisjonelle for afghanske menn: Posete bukser, knelang kjortel og opprullet ullhatt.
Et annet bidrag som ble løftet frem som del av Afghan Cultural Initiative, var et opptrykk av taler holdt av poeten og politikeren Ghani Khan i årene 1946-1947, oversatt til engelsk. Et tredje var utgivelse av en bok i alternativ medisin, trykket i 750 eksemplarer. Et fjerde var et to og en halv times foredrag med en fransk fotograf. Et femte var en nettside, styrt fra England, med innhold om afghansk kultur.
Statssekretær Jens Frølich Holte (H) i UD skriver til Vi Menn at Norge bidrar til fattigdomsreduksjon, utdanning og bedre styresett i Afghanistan.
Mer presist svar er det vanskelig å få.
For Utenriksdepartementet skiller mellom «prosjekter» og «aktiviteter». Konserten med den amerikanske kontrabassisten var en «aktivitet» der kostnadene ikke blir rapportert spesifikt.
Det samme gjelder urtemedisin-
boken, tale-samlingen og det franske foto-foredraget.
− Dette er detaljinformasjon som ikke kreves regnskapsspesifisert og som UD ikke oppbevarer, skriver seniorrådgiver Lorents Finanger i UD i en e-post til Vi Menn.
Han presiserer at Aga Khans kulturstiftelse i Afghanistan skal oppbevare fakturaer og utbetalingsdokumenter for eventuell revisjon og kontroll. I sine søknader forteller Aga Khan-systemet om et sentralt regnskapssystem som gjør all pengebruk sporbar.
Men noen slik kontroll har norske myndigheter ikke gjennomført. Om de hadde gjort det, ville de gjort noen pussige oppdagelser.
Penge-gåtene
Aga Khans kulturstiftelse har avgitt flere økonomioversikter og rapporter. De viser blant annet:
• Budsjetter og regnskap stemmer ikke overens. Samtlige budsjettposter viser til dels betydelige avvik, både mer- og underforbruk i forhold til budsjett. Det eneste som stemmer, er sluttsummen. Alle pengene er brukt.
• I avtalen inngått mellom Aga Khan og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson inngikk et tak på hvor mye av de norske bidragene som kunne brukes til administrasjon. Heller ikke det taket tok Aga Khans kulturstiftelse i Kabul særlig bokstavelig.
• Kostnaden til flere aktiviteter er opplyst å være slått sammen. Dermed er det umulig å ettergå hva hver aktivitet har kostet.
• Samarbeidspartnere er påberopt, men kostnadsfordeling er ikke opplyst.
• Den engelske nettsiden om afghansk kultur har ligget død siden 2018.
• I prosjektrapporten for siste del av Afghan Cultural Initiative, redegjør kulturstiftelsen blant annet for kulturfestivalen «Pukhtun Festival». Her oppgis FN-organisasjonen UNESCO som partner.
− UNESCO var ikke partner i organiseringen av festivalen. Vi bidro ikke, hverken økonomisk eller på annen måte, skriver Roni Amelan i UNESCOs informasjonskontor til Vi Menn.
• Aktiviteter som viser seg å være helt eller delvis dekket av andre aktører, er rapportert som del av norskfinansierte prosjekter.
− Norske myndigheter har fulgt opp denne støtten i tråd med gjeldende rutiner, skriver kommunikasjonsrådgiver Wera Helstrøm i UD til Vi Menn, og legger til:
− Det er ikke fremkommet økonomiske uregelmessigheter.
Ryk og reis
− Jeg skulle veldig gjerne hatt støtte fra den norske regjeringen, skriver kontrabassist Richard Hartshorne til Vi Menn.
Hartshorne var ikke klar over at han var en del av et Aga Khan-program som har kostet 4,5 millioner norske skattekroner. Han fikk heller ikke noe honorar for sitt bidrag.
Bassisten reiser nemlig rundt for egen regning, støttet av milde gaver, og opptrer gratis på skoler, i fengsler og på sykehus.
Sam Pickens, kommunikasjonssjef i Aga Khan Development Network i Genève, opplyser at Aga Khan Trust for Culture takket ja til en gratis Bach-konsert, og at arrangementet kostet under USD 50 i forfriskninger.
Hensikten med å oppgi gratisaktiviteter og partnere som viser seg ikke å være partnere, vil Sam Pickens ikke si noe om.
− Den beste måten du kan få informasjon er å reise til Afghanistan og Pakistan og snakke med kontorene våre som har vært involvert i gjennomføring av prosjektene, sier Pickens.
I så fall kan Vi Menn kanskje bidra til å styrke et annet norsk-
finansiert prosjekt: Norge har nemlig brukt 5,9 millioner kroner på å fremme turisme i Afghanistan, herunder skiturisme i Bamiyan-området.
Om Utenriksdepartementets reiseråd blir fulgt, blir det neppe mye kø i skibakken.
− Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til eller opphold i landet.
Aga Khan-systemet er fortsatt på god fot med norske bistandsmyndigheter.
Norske myndigheter har bevilget drøyt 30 millioner kroner til et Aga Khan-prosjekt som kalles «inkluderende sosioøkonomisk utvikling i den kirgisiske republikk».
Også i Tadsjikistan er Aga Khan aktiv på norske skattebetaleres regning. Her skal særlig ungdom, kvinner og utsatte familier i avsidesliggende områder hjelpes. Blant annet til å lære å spille musikk.
Minimal kontroll
Velmenende norske myndigheter har bidratt til omfattende korrupsjon og til å ha gjort Afghanistan til et av verdens mest bistandsavhengige land.
Slik lød ett av funnene fra utvalget som gikk igjennom alle sider ved det norske engasjementet i Afghanistan i årene 2001–2014.
Utvalget, som ble ledet av tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal, peker på en rekke forhold som kan forklare hvorfor aktører som Aga Khan-systemet kunne bruke norske skattepenger nokså uforstyrret.
Innenrikspolitiske forhold i Norge var viktige, særlig for Stoltenberg II-regjeringen. Sivil innsats var lettere å snakke om enn den militære. Resultatet var en pengestrøm fra Norge til Afghanistan − langt større enn hva afghanske myndigheter hadde evne til å forvalte.
I 2007 bestemte regjeringen å bruke 750 millioner kroner årlig på sivil bistand. På ambassaden i Kabul satt to personer og håndterte mesteparten.
− Tidspress vanskeliggjorde forsvarlig oppfølging av alle prosjekter og programmer, slår utvalget fast.
− Manglende rutiner for oppfølging og arkivering har medført at dokumentasjonen av resultater og resultatoppfølging er mangelfull.
Jobben ble ikke enklere av at betydelige beløp ble kanalisert gjennom såkalte «flergiverfond» som Aga Khans stiftelser. Flergiverfondene fikk penger fra flere kilder og prioriterte fritt. Dermed ble det spesielt vanskelig å vise til spesifikke resultater av norske bistandsmidler. Og å kontrollere pengebruken.
Kontrollen ble ikke bedre av at Utenriksdepartementet besluttet å trekke sine bistandsmedarbeidere ut fra Afghanistan av sikkerhetshensyn.
− Det er interessant at den svenske ambassaden opprettholdt en betydelig tilstedeværelse av utsendte bistandsdiplomater (fem stillinger), bemerket utvalget.
Godal-utvalget mener at norske myndigheter burde hatt større evne til å kikke flergiverfondene i kortene. Det kunne vært gjort gjennom deltagelse i felles kontroll med andre givere eller profesjonelle overvåkningsmekanismer.
