Bare Marcus (29) kom ned fra fjellet

Marcus Luttrell dyttet jord i sårene i de sønderskutte beina sine, og håpet han ikke ville blø i hjel. Han lente ryggen mot fjellet, og la merke til at mørket begynte å senke seg. Den verste dagen i hans liv begynte altså å gå mot slutten. Det suste i hodet og hjertet hamret, men for første gang på flere timer holdt fjellet fred rundt ham. Ingen Allah Akbar-rop, ingen knatrende AK-47-salver hørtes.

Luttrell visste godt at stillheten var midlertidig. De jaktet ham fortsatt, geriljakrigerne som hadde overrumplet den lille spesialstyrken hans i de ugjestmilde, stupbratte sidene på fjellet Shaw-talo Sar. Det var bare han igjen. Luttrell hadde sett de tre kameratene dø. Han var ikke spesielt pigg selv heller, med kulehull og splinter i de blodige beina og en rygg som ganske sikkert var knekt av alle fallene ned fjellet. Alt av utstyr var borte, til og med buksene var revet av i en eksplosjon. Uten kart og kompass ante han ikke hvor han var. Det eneste han hadde var våpenet, og viljen til å leve.

– Jeg må finne vann, tenkte Luttrell. I timevis slepte han seg videre. Akkurat da han endelig hørte det sildre fra en bekk, hørte han en stemme.

– Hei, amerikaner!

Luttrell kikket opp. En mann sto på en klippe noen meter unna. Skjegg, turban – og noe gjemt under den svarte vesten? Luttrell antok at den dårlige dagen var i ferd med å bli enda dårligere. Så løftet han våpenet.

Den mørkeste dagen

I de 15 årene som har gått siden marerittet på Shawtalo Sar, har Luttrell prist seg lykkelig over at han holdt inne med skuddet. Mannen åpnet bare vesten for å vise at han var ubevæpnet. Han het Mohammed Gulab, og fra det øyeblikket han så den hardt skadde soldaten, handlet han ut fra det eldgamle æreskodekset til pashtunstammen: En person som trenger beskyttelse og hjelp, forsvares til døden. Gulab sørget for at Luttrell ble fraktet til fjellandsbyen Salar Ban. Der ble han værende til redningen kom, tre dager senere. Selv ikke da geriljaen kom og forlangte ham utlevert, bøyde Gulab seg for kravet.

Slik overlevde Luttrell, og slik ble en amerikansk heltehistorie skapt. Luttrells bok om hendelsene, «Lone Survivor», ble senere til en Oscar-nominert film, kritikerrost for sin realisme.

Ingen hyller sine krigshelter mer enn amerikanerne, men bortsett fra at Luttrell på mirakuløst vis klarte seg, står oppdraget i de afghanske Hindu Kush-fjellene igjen som et helsort kapittel. Tre av fire spesialsoldater fra den opprinnelige styrken ble drept. I tillegg mistet alle 16 om bord livet da opprørerne skjøt ned et helikopter som forsøkte å komme Luttrell og de andre til unnsetning. Ikke siden 2. verdenskrig hadde marinens spesialstyrker opplevd større tap av menneskeliv på én dag.

Skulle ta militsleder

Den katastrofale operasjonen, med kodenavn Red Wings etter hockeylaget fra Detroit, var i utgangspunktet et amerikansk forsøk på å spore opp en lokal militsleder, Ahmed Shah, i fjellene ved Asadabad i Kunarprovinsen. Krigen mot terror var inne på femte året. Å fjerne Shah, som ifølge etterretningen hadde nær tilknytning til Taliban, ville gjøre det tryggere for folk å stemme ved det nært forestående valget på ny nasjonalforsamling i Afghanistan.

I ly av mørket firte derfor Navy SEAL-løytnant Mike Murphy, sanitetsmann Marcus Luttrell, skytter Danny Dietz og sambandsmann Matthew Axelson seg ned fra et Chinook-helikopter natten til 28. juni 2005, og satte føttene på 2800 meter høye
Shawtalo Sars skråninger. Den lille styrken tok seg deretter til en utkikkspost i fjellsiden. Gjennom kikkerten skulle de lokalisere Shah, og gi beskjed om hvor han befant seg. Så skulle en kampgruppe rykke inn og kidnappe eller ta livet av terroristen.

En enkel og grei plan.

Tatt som gissel: – Jeg regnet med en pinefull død

Men ingen hadde tenkt på geitene.

Omringet

Først hørte de bjellene, så kom flokken. Og tre gjetere.

– Vi var i fiendeland, og vi visste at de høyst sannsynlig ville varsle Shah, sier Luttrell. I boken hevder han kontroversielt at soldatene stemte over gjeternes skjebne. Et av alternativene var henrettelse. Men i visshet om at de risikerte krigsrett dersom de ikke fulgte stridsreglene, hvor det sto klart at «Sivile er ikke mål», lot de gjeterne gå.

– Jeg har angret på det, innrømmer Luttrell. Å gjøre det riktige kostet kameratene hans livet.

– Vi visste at vi var i trøbbel, og prøvde å skjule oss i en kløft. Men det tok ikke én time engang før de dukket opp på fjellryggen over oss. Jeg skjøt først, og så var det i gang, sier Marcus Luttrell.

Antallet fiender er også omstridt. I sin første rapport skrev Luttrell 20-30, i boken var det blitt til 200. Blant Shahs menn var det to som filmet kampene, og enkelte militæreksperter hevder at de bare ser 8-10 menn på disse klippene, som er tilgjengelige på YouTube. I den offisielle beskrivelsen av hendelsesforløpet, bruker US Navy antallet «minst 50».

Uansett hvem som har mest rett: De var for mange. Geriljasoldatene omringet amerikanerne, og hamret løs med maskingeværer og rakettgranater.

– Trekk tilbake! ropte Murphy. Men det var bare én vei ut. Rett ned fjellsiden.

– Vi falt og hoppet, fem-ti meter om gangen, og prøvde å finne nye forsvarsstillinger. Dietz ødela begge beina. Jeg bar ham på ryggen, og han skjøt, helt til han ble truffet i bakhodet av en kule, og vi tumlet videre nedover.

Den sikre død

I det skogkledde, forrevne terrenget hadde det helt siden de ble oppdaget, vært umulig å oppnå radiokontakt med basen. Til sist, med Dietz død, Axelson blindet og overmakten altfor stor, tok løytnant Murphy et valg.

Han søkte ut i åpent lende, opp på en høyde for å få dekning på satellittelefonen. Selv hadde han ikke dekning i det hele tatt. Han rakk å oppgi posisjon og be om hjelp før han ble truffet flere ganger i overkroppen. Luttrell så hvordan han krabbet vekk, og hørte ham bønnfalle.

– Jeg har hørt ropene hver dag siden. «Hjelp meg, Marcus, hjelp meg!», sier Luttrell.

Men Luttrell var knapt i stand til å bevege seg selv. Han så at Axelson, som var truffet i fjeset, lå under en stein. Han hørte nye skuddsalver, og ropene fra Murphy stilnet. En kort stund var det ingen lyder i det hele tatt.

– De tok oss skikkelig. Hold deg i live, Marcus, og fortell Cindy at jeg elsker henne, hvisket Axelson.

Så eksploderte en granat. Luttrell ble slynget utfor fjellet. Da han kom til seg selv, dyttet han jord i sårene på beina, håpet han ikke ville blø i hjel og slepte seg videre.

Murphy ble tildelt Æresmedaljen posthumt for forsøket på å redde sine menn. Skjebnens brutale ironi var at helikopteret med redningsstyrken han tilkalte, ble truffet av en rakett. Alle om bord, åtte av marinens Navy SEAL-soldater og åtte Night Stalkers fra hæren, styrtet i døden.

Uventet hjelp

Det visste ikke Luttrell mens han oppholdt seg i fjellandsbyen under pashtun-beskyttelse. Der ble han overveldet over hvor langt menneskene han tidligere hadde sett på med dyp mistro, var villige til å strekke seg. Gulab og de andre innbyggerne var urokkelige, og sto imot Talibans trusler om hevn dersom de ikke ga fra seg amerikaneren. Landsbyens eldste ba Shah om å fjerne seg.

– Shahs menn prøvde seg flere ganger, og ved et tilfelle var de inne i rommet der jeg lå. De forhørte meg, og slo en del, men jeg er trent til å tåle det. Og de var ikke noe særlig tess til det heller, sier Luttrell.

Etter tre dager fanget et amerikansk helikopter opp signaler fra en nødpeilesender han hadde satt i vinduskarmen, og Luttrell ble brakt i sikkerhet. Hjemme i USA ble han gjenforent med familien, som hadde fått beskjed om at han var en av 20 døde i skråningene til Shawtalo Sar.

Noen ganger betyr forskjellen på 19 og 20 alt.