Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse

– For oss i Jørgen Jahre Shipping var det stort å få verdens største tankskip under vår paraply med navnet «Jahre Viking», forteller Jørgen Jahre, sønn av avdøde Jørgen Jahre.

Ingen eide skipet lenger enn det norske kommandittselskapet Jahre Viking der Jørgen Jahre Shipping eide 15 prosent. Og det var Jahre Shipping som ble manager for drift og operasjon av det enorme skipet.

Les også: Fem gigantiske skip - ett av dem ble hugget opp etter bare seks år i tjeneste

De tre musketerer

Vi rykker tilbake til 70-tallet: Da kjempet Anders Jahre, Sigval Bergesen og greske redere om å være størst.

En gresk businessmagnat meldte seg på i kampen og bestilte i 1974 like godt det som skulle bli verdens største skip. En 418 611 tonn ULCC (Ultra Large Crude Carrier) supertanker. Det er mulig han hadde planer om å bestille to til, for skipet skulle hete «Porthos», etter en av de Tre Musketerer.

Men det navnet ble aldri malt i baugen. Grekeren overtok nemlig aldri skipet fra Sumitomo Heavy Industries sitt verft i Yokosuka i Japan.

Da skipet sto ferdig i 1979, fem år etter at kontrakten ble inngått, hadde han enten ombestemt seg eller gått konkurs, ifølge den engelske avisen The Telegraph.

– Markedet var svært dårlig da den greske eieren skulle overta, forteller Jahre.

En skiftenøkkel skal av ukjente årsaker ha havnet i turbinen til skipet på den første prøveturen, noe som forsinket leveringen.

Ikke stort nok

Maskineriet var ikke av den typen vi vanligvis ser i skip i dag. Propellakslingen på «Jahre Viking» var faktisk drevet av damp.

Dog ikke som på en gammeldags damp­båt, men via en dampturbin.

Men med ødelagt turbin ble skipet liggende uten navn og uten eier. Det het lenge bare «1016» som var byggenummeret. Men mangelen på navn skulle hun ta igjen for til gagns senere.

Etter en lang voldgiftssak ga verftet skipet navnet «Oppama», og da det omsider ble solgt til det Hongkong-baserte rederiet Orient Overseas Container Line, fikk det etter hvert navnet «Seawise Giant».

Det var et engelskspråklig ordspill på forbokstavene i fornavnet til rederiets eier og grunnlegger Tung Chao-yung eller C. Y. Tung som han gjerne ble kalt.

Flere av rederiets skip hadde «Seawise» til fornavn. Blant annet kjøpte han også det gamle britiske passasjerskipet RMS «Queen Elisabeth» med planer om å gjøre skipet om til et flytende universitet. Han kalte henne «Seawise University».

Hun ble for øvrig sterkt skadet i brann i 1972 og var lenge et berømt vrak i Hong Kongs havn.

Planen var å bruke «Seawise Giant» i tankfart mellom Midt­østen og USA.

Men eieren av Orient Overseas syntes ikke skipet var stort nok som det var. Her til lands kaller man det «3-fots-syke» når en gjennomsnittlig fritidsbåtseier finner ut at han trenger en litt større båt.

Kineseren led av litt mer enn 3-fots-syke. Han bestemte seg for å forlenge «Seawise Giant» med hele 146 meter. Det betydde 152 tonn mer i lastekapasitet og ga henne til sammen en total kapasitet på formidable 564 763 dødvekttonn. (Dødvekttonn er den totale vekten et skip kan bære av last, drivstoff, forsyninger, besetning og passasjerer). Det er den største dødvekt-tonnasjen som er registrert noensinne. Den mer «normale» størrelsen for store tankskip, en VLCC – Very Large Crude Carrier – var til sammenligning opptil 320 000 dødvekttonn.

Les også: (+) Ryktene om nazi-ubåten i Kattegat hadde gått i årevis. Så ble vraket funnet ...

Glem Den engelske kanal

Skipet ble nå nærmere en halv kilometer langt – 458,45 meter for å være eksakt, over dobbelt så langt som Kiel-fergen «Color Fantasy» (224 meter).

Det er 15 meter lengre enn Empire State Building er høyt – om man i tillegg regner med antennene på toppen av den kjente skyskraperen i New York.

BBC Two-­programmet Jeremy Clarkson's Extreme Machines regnet også på det, og fant med en mer britisk referanse ut at skipets skrog hadde nok volum til å frakte fire St. Paul's Cathedral, Londons berømte katedral.

Hun var den største flyttbare konstruksjonen som noensinne var laget.

Legg til en bredde på 68,8 meter og en dybde ved fullastet skip på 25 meter, så var hun altfor stor til å kunne gå igjennom både Suezkanalen og Panamakanalen. Hun var til og med for stor til å få lov til å seile igjennom Den engelske kanal.

«Jahre Viking» kunne derfor bare seile på de lange omveiene rundt Kapp det Gode Håp på sørspissen av Afrika og Kapp Horn på sørspissen av Sør-Amerika, og svært mange havner var rett og slett for små for dette gigantskipet.

Enklere enn trafikken i Bombay

Selv med et ror på 230 tonn og en propell på 50 tonn var hun ingen enkel dame å manøvrere.

Hun hadde en svingradius på tre kilometer, og noen bråstopp var det heller ikke snakk om. Fra en topphastighet på 16,5 knop (30,65 km/t) i godt vær, trengte hun åtte kilometer på å stoppe.

Men umulig å navigere var hun dog ikke. Jeremy Clarkson fra TV-serien «Top Gear» intervjuet kapteinen i en episode av «Extreme Machines».

Den indiske kapteinen, som styrte skuta gjennom hele hennes tid som «Jahre Viking», Surrinder Kumar Mohan, sier i intervjuet at det tross alt var lettere å navigere «Jahre Viking» på havet enn det var å navigere en bil i trafikken i Bombay.

Les også: (+) Bløffmakeren Viggo (22) dro til Geiranger og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt

Krigsoffer

Rundt 35 prosent av all verdens råolje fraktes sjøveien, og cirka 20 prosent fraktes fra Persiabukta forbi Hormuzstredet.

På det smaleste er stredet 29 nautiske mil, eller 54 km bredt. På sørsiden ligger den omanske enklaven Musandam, som danner et nes på Den arabiske halvøya.

På nord­siden ligger storebroren Iran og styrer i praksis all trafikk gjennom Hormuzstredet.

28. september 1980 gikk Irak under Saddam Hussein til angrep på Iran. De to erkefiendene hadde lenge ligget i konflikt, og Saddam Hussein var redd for at den iranske revolusjonen i 1979 ville inspirere den sjiamuslimske majoriteten i Irak til å gjøre opprør mot hans eget sunnimuslimske Baath parti.

Han ville utmanøvrere Iran som den dominerende staten i Golf-regionen.

I 1988 hadde landene ligget i krig med hverandre i nesten åtte år. Persiabukta var ikke det tryggeste stedet på jorden. Det er urolig i området nå med den opphetede konflikten mellom Iran og USA, med tankskip satt i brann og nedskyting av droner, og urolig var det i høyeste grad på 80-tallet også.

Det fikk «Seawise Giant» smertelig erfare. Skipet lå oppankret utenfor øya Larak i Persiabukta, lastet med råolje fra Iran.

Irakske jagerfly angrep oljetankere fra flere land med franskproduserte Exocet-missiler, og 14. mai 1988 ble også «Seawise Giant» rammet.

En voldsom brann oppsto som følge av missiltreffet, og det gikk ikke lang tid før giganten sank.

Kort tid etter, den 20. august 1988, inngikk Iran og Irak en fredsavtale, og begge utropte seg selv som vinnere av krigen.

Les også: Tragedien som sendte SS Norway til smeltegrytene

Nytt liv

«Seawise Giant» var definert som totalhavarert og historien om verdens største skip kunne endt her, men nei: Hun hadde sunket på ganske grunt vann, og kort tid etter fredsavtalen ble vraket kjøpt opp av selskapet Norman International A/S i Oslo, som på den tiden administrerte mange kommandittselskaper for skip.

Vraket ble hevet og tauet til Keppel-verftet i Singapore. Da det var ferdig reparert, med blant annet 3700 tonn nytt stål, ble det nesten som en slags ironisk bemerkning om en restituert pasient omdøpt fra «Seawise Giant» til «Happy Giant».

I 1991 kjøpte kommandittselskapet Jahre Viking skipet for 39 millioner USD.

Det ble omdøpt til «Jahre Viking» og Jørgen Jahre Shipping fikk ansvar for drift og operasjon. I de neste 10 årene fortsatte hun å frakte råolje fra Midtøsten til USA under norsk flagg, med indisk kaptein og et indisk mannskap på 35. Ingen eide skipet lenger enn Jahre.

Men det kom til et punkt hvor størrelsen var mer en hemsko enn en fordel. Størst er ikke nødvendigvis best når det kommer til transport.

– Det var ikke mange steder å losse oljen. Skipet benyttet Marseille Fos og Mexicogolfen der oljen ble flyttet over på mindre skip som fraktet det i land, forteller Jahre.

– Størrelsen var en utfordring. På grunn av skipets størrelse var det svært få oljeselskaper som kunne befrakte skipet. Det var i realiteten bare Exxon og Elf, noe som ikke var gunstig med tanke på inntjening. For kommanditt­selskapet var kjøpet av skipet ikke vellykket, uttaler Jahre.

Les også: (+) Mysteriet er aldri oppklart: Hva skjedde med de to norske superskipene?

Strandet og hugget opp

I 2004 var det slutt på karrieren som havgående oljetransportør. Hun var dyr i drift, og størrelsen var ikke lenger en fordel.

Etter katastrofen med «Exxon Valdez» og det påfølgende oljesølet i Alaska i 1989, var det dessuten kommet krav om at tankskip på 5000 dødvekttonn eller mer, skulle ha dobbelt skrog. Det gjaldt i utgangspunktet bare for skip som ble bestilt etter 6. juli 1993, men «Jahre Viking» var uansett utdatert.

Fred. Olsen-selskapet First Olsen Tankers fant allikevel å kunne gjøre bruk av «Jahre Viking».

De kjøpte henne i 2004, og enda en gang fikk hun nytt navn: «Knock Nevis». Pensjonisttilværelsen tilbrakte hun som flyt­ende lagertank (FSO – Floating Storage and Offloading unit) ved oljefeltet Shaheen i Qatar.

Fem år senere var det imidlertid slutt for godt. I 2009 ble hun overtatt av Amber Development Corporation, ble registrert i Sierra Leone, og fikk sitt siste navn: «Mont».

Men selskapet som kjøpte henne hadde ingen planer om å sette skipet i drift. Hun hadde kun én siste reis som skulle gjennomføres. Den 22. desember 2009 ble hun kjørt på land på stranda i Alang i provinsen Gujarat i India for opp­hugging.

Les også: (+) Victor solgte Eiffeltårnet som skrapjern. To ganger

Finansiert av Norge

Etter en 30 år lang karriere jobbet over ti tusen arbeidere i ett år med å gjøre henne om til skrapmetall. Det eneste som er igjen av verdens største skip er ett av de enorme ankrene.

Åtte meter langt, fem meter bredt og med en formidabel vekt på 36 tonn, pryder det inngangspartiet til Hongkong Maritime Museum.

Det var Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet som finansierte transporten av ankeret fra India til Hongkong etter at det var skjenket til museet av en anonym giver. Wilhelmsen Marine Services sørget for selve transporten.

– Vi er glade for å kunne bidra til at ankeret fra verdens største skip bringes hit som en påminnelse om skipsfartens rolle for Hongkong. På denne måten får Sandefjord og norsk skipsfartshistorie et ankerfeste i Hongkong, uttalte daværende nærings- og handelsminister Trond Giske i 2010. Museet åpnet dørene i 2012.

(Kilder: no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, aukevisser.nl, youtube.com, thegreekobserver.com, www.scmp.com, snl.no, www.telegraph.co.uk, Sandefjords Blad)

Den en gang norske giganten seiler fortsatt – mot alle odds

«Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»