norsk meteorolog reddet D-dagen
Full krig om værvarselet
Den norske meteorologen Sverre Petterssens beregninger var avgjørende for at den største invasjonsstyrken verden har sett, unngikk en stormfull katastrofe.
I dagene før landgangen på Normandies strender i 1944 ble det utkjempet et viktig slag som i dag er så godt som ukjent og glemt. Det fant sted i de alliertes hovedkvarter.
Der sloss meteorologer om været. Eller mer presist; om værutsiktene for skjebnedagen da tidenes største invasjonsstyrke skulle krysse Den engelske kanal.
Mandag 5. juni hadde lenge vært utpekt. Men så hadde en norsk meteorolog begynt å snakke om illevarslende luftmasser i nord.
Ville det bli storm, slik denne Sverre Petterssen hevdet? Eller ville det bli like rolig og fint som amerikanerne påsto?
værkartene før D-dagen. Meteorologhelten fra Vesterålen ble amerikansk statsborger etter krigen.
Enormt press
– Den kjepphøye pessimisten Petterssen har en ufordragelig måte å legge frem tankene sine på, stønnet sjefmeteorologen ved de alliertes hovedkvarter, James Stagg.
Det var hans oppgave å legge frem værvarslene for øverstkommanderende Dwight Eisenhower, og komme med en anbefaling. Men det var ikke så lett når værvarslerne ikke var enige om noe som helst. Stagg rev seg i håret. Han hadde sagt opp stillingen ved et tilfelle sent i mai, før pliktfølelsen igjen tok over.
Han husket så altfor godt hva en av planleggerne av Operasjon Overlord hadde sagt til ham: «Lykke til, Stagg, husk at vi henger deg opp i nærmeste gatelykt hvis du ikke tyder varslene riktig». Stagg antok at det var sagt bare halvt i spøk.
Presset var enormt. Alle visste at en vellykket landgang langt på vei ville avgjøre krigen. Med seier i Normandie, ville veien til Tyskland bli kort. Alt var klart for den første angrepsbølgen. 5000 skip, 2200 bombefly og 150 000 soldater ventet bare på klarsignal fra general Eisenhower.
Og alt han trengte, var en god værmelding han kunne stole på.
Vær er bare matte
I døden mot Vemork
To tidligere tragedier bidro til at Sverre Petterssen var ekstra fast i sine råd om å utsette D-dagen.
I november 1942 advarte han mot ugunstige værforhold med skydekke over Norge, før den skjebnesvangre Operasjon Freshman. To slepefly med to glidefly styrtet på vei mot sabotasjeoppdrag på tungtvannsfabrikken i Rjukan. Alle 41 om bord, piloter og agenter, mistet livet. De som overlevde selve styrten ble henrettet av tyskerne.
– Jeg følte meg medskyldig. Burde jeg vært mer bestemt i mitt råd? spurte Petterssen seg selv resten av livet.
Petterssen opplevde også under sin tid ved værvarslinga i Tromsø, at Umberto Nobile og luftskipet Italia dro rett inn i uvær de hadde advart mot i 1926. Redningsaksjonen kostet polarhelten Roald Amundsen livet.
Men meteorologene var altså uenige. Det var tre grupper av dem. Det britiske flyvåpenet og marinen hadde hver sin. I tillegg hadde amerikanerne en egen. De satt hver for seg og beregnet. Flyvåpenets Meteorological Office holdt til i Dunstable, fem mil nord for London. Der ledet nordmannen Sverre Petterssen den såkalte «Upper Air»-avdelingen, med ekspertise på det som foregikk i de øvre luftlag.
Flere ganger om dagen hadde de tre gruppene telefonkonferanse med den stakkars Stagg ved hovedkvarteret. Petterssen syntes det var tungvint, men fikk en forklaring som han bare måtte akseptere. «Dersom noe gikk galt, var det best å fordele skyld», ble han fortalt.
Fast og overbevisende
For å komplisere det hele enda mer, baserte gruppene seg på ulike værvarslingsmetoder. Britene støttet seg til den nye «norske metoden» med vitenskap, matematikk og fysikk, mens amerikanerne fortsatt meldte ut fra erfaring og hvordan været pleide å utvikle seg fra en gitt situasjon.
Da D-dagen nærmet seg, og tidenes viktigste værvarsel skulle legges frem, vokste kaldfronten mellom Sverre Petterssen og hans amerikanske motpart, Irving Krick. Klokken fem om ettermiddagen 3. juni var siste frist for en endelig avgjørelse om iverksettelse. Ville soldatene bli sendt rett ut i en dødbringende storm uten å oppnå noe som helst?
– Vi har en krisesituasjon. Vår dømmekraft er belastet til det ytterste. Med min erfaring føler jeg meg særlig ansvarlig. Jeg må være fast og overbevisende, skrev Petterssen. Så grep han telefon-
røret.
Krigens værmenn
Sverre Petterssen ble født i 1898, og var opprinnelig fra Hadsel i Vesterålen. Han hadde derfor opplevd mye vær allerede før han valgte sin – på den tiden litt utradisjonelle – yrkesvei. Vinterstormene som kastet seg over fiskeskøytene satte seg i blodet, og ledet ham mot Bergen og Vilhelm Bjerknes, kalt den moderne værvarslingens far, i studietiden.
Bjerknes sto blant mye annet bak det nye begrepet «fronter». Ordet var inspirert av første verdenskrig som raste for fullt, og beskrev «skillelinjene på slagmarken mellom varme og kalde luftmasser».
Hans elev Petterssen drev viktig forskning på metoder for å beregne retning og fart på stormer, og ble ansatt ved Geofysisk institutt i Tromsø. På 1930-tallet var han sjef for værvarslinga på Vestlandet. Da andre verdenskrig brøt ut, var han en anerkjent ekspert som foreleste jevnlig i USA.
Les også: (+) Viggo (22) dro til Geiranger og presenterte seg som politi – det ble starten på en utrolig historie
Ville ha klarvær
Gode meteorologer var det bruk for i krig, ikke minst fordi fly hadde blitt uvurderlige for krigsherrene. Gjennom den norske eksilregjeringen ble Petterssen tilknyttet værtjenesten i britenes Bomber Command. Han var også involvert i et snøprosjekt i Andesfjellene, bombeangrepet mot slagskipet Tirpitz i Trondheimsfjorden og varslet «rolig vær med lett vind i fire dager» før den allierte landgangen i Anzio i Italia i januar 1944. Da var det en dårlig bevart hemmelighet at krigen sto foran et avgjørende vei-skille, og at de allierte også planla en invasjon i Frankrike.
– Finn et egnet tidspunkt til oss, sa militærplanleggerne til værvarslerne.
Det var ikke så lett. Det var før datamaskiner og satellitter gjorde værmelding til det vi kjenner i dag. Og alle våpengrenene hadde sine særønsker:
Ingen ønsket sterk vind med tunge dønninger som hindret landingsfartøyene. Flyverne ville ha klarvær, men fallskjermtroppene ville ha skydekke for beskyttelse. Hæren fryktet gass, og ønsket pålandsvind, marinen ønsket rolig sjø og altså fralandsvind. Lavvann var et absolutt krav, i tillegg til tre godværsdager for å føre i land forsyninger og utstyr, forklarte Sverre Petterssen.
Isfront
Hovedkravene var imidlertid fastspikret: Lavvann for tilgang til strendene, og grålysning for overraskelsesmomentet. Dette var sammenfallende to ganger per månesyklus. D-dagen ble satt til 5. juni, som var ideell, med lang grålysning ved laveste vannstand.
Men mot slutten av mai begynte Sverre Petterssen å se illevarslende tegn på forandringer i værsituasjonen på den nordlige halvkule. Arktisk luft var på vei sørover. På en konferanse 28. mai varslet han om «ustabilt, med forverring mot begynnelsen av juni», mens amerikanske Krick meldte om «stabilt og rolig». Stormen til Petterssen ville bli dyttet mot Island, mente amerikanerne. De neste dagene var det bitter uenighet og diskusjon, ifølge Kricks egen beretning.
– Petterssen virker unødvendig pessimistisk. Min tillit til hans diagnose er ikke særlig stor, skrev Stagg, som etter konferansene måtte stagge sine overordnede. De ville ha klare svar. Men så sent som 2. juni, mens tropper og stridsvogner ble lastet om bord på fartøyene, mente amerikanerne fortsatt at det ville være gunstige operasjonsforhold. Petterssen var imot.
Urolig hav
Det var det han gjentok over telefonen om ettermiddagen lørdag 3. juni. Han hadde også et nytt trumfkort; rapporter om sterk vind og raskt fallende trykk på den irske vestkysten. Krick opprettholdt sin optimisme, men sa at han ikke ønsket å gå mot flertallet.
– Eisenhower venter et samstemt værvarsel for fem dager, men ingen er enige om hvordan været blir de neste 24 timene en gang, sukket Stagg, som den kvelden igjen gikk i møte med lederne for Operasjon Overlord i biblioteket ved hovedkvarteret.
– Nå, Stagg, hva har De til oss? sa Eisenhower, som hvilte hodet i hånden og så rett på ham. Utenfor var det klar himmel og vindstille.
– Situasjonen er muligens svært truende. Det er ventet urolig hav og stiv kuling, sa Stagg.
Les også: (+) Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men det han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt
Storm fra nord
Grytidlig 4. juni ble det besluttet å utsette invasjonen. I verste fall med to uker, til neste passende tidevannsperiode, noe som utvilsomt ville vanskeliggjøre hemmeligholdelse og tære på moralen til de kampklare soldatene. I første omgang ble skipene beordret til å holde østlig kurs i 12 timer, deretter 12 timer vestlig tilbake før ny ordre kom.
Men omtrent samtidig oppdaget Petterssen og de andre værvarslerne at stormen hadde spist opp to andre og bremset på sin vei østover. Denne gangen var alle meteorologene helt enige: 6. juni ville det bli et kort opphold mellom to stormer. 6. juni ville været duge.
Resten er historie. De allierte gikk i land i Normandie. Krigen ble vunnet. Stagg slapp å bli hengt i en gatelykt.
– Utsettelsen avverget utvilsomt en katastrofe, sa sjefen for de allierte bakkestyrkene, feltmarskalk Bernard Montgomery.
5. juni hadde ganske riktig en hylende storm rast over De britiske øyer og den engelske kanalen, og «pessimisten» Sverre Petterssen hadde fått rett.
– Jeg burde faktisk vært mer pessimistisk. Været ble langt dårligere, fastslo Petterssen.
Den sanne historien om uværet blant meteorologene forble ukjent i mange år. I Hollywoodfilmer ble amerikanerne som alltid fremstilt som heltene. Sverre Petterssen så på det hele som et lagarbeid og holdt seg taus, helt til han leste boken som James Stagg skrev om værmeldingen for Overlord i 1971.
Den var så full av unøyaktigheter at Petterssen skrev sin egen, og fortalte sin versjon av historien for første gang i en biografi i 1974. Han døde i London samme år.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
