Den historiske FlyktningerutA
Eyolf (17) satte livet på spill da han hjalp flyktninger over grensa: «Er det nå vi skal dø?»
En novembernatt i 1943 haglet skuddene rundt de to grenselosene som tok folk over svenskegrensen under andre verdenskrig. Nå skal kronprins Haakon gå samme rute.
Setskog, april 1940: Norge er i krig. Så mye mer enn det vet ikke seksbarnsfamilien Malnes på husmannsplassen i bygda Setskog, en mil uten vei inn i skogen.
Kun 300 meter fra stuevinduet deres ligger Sverige. Det nøytrale landet. Far Johan Malnes (født 1899) har en radio gjemt på låven, der han får vite litt om hva som skjer.
Etter bare en måned banker den første flyktningen på døren deres om natten. Familien, som er lommekjente i skogen ved grensen, er aldri i tvil: Når noen banker på døren deres og spør om hjelp – ja, da hjelper man. Uansett egen fattigdom – eller fare for eget liv.
Den tolv mil lange Flyktningeruta går fra Oslo, via Malnes gård, over grensen til Skillingmark, og til Norske Grenselosers Museum i Skjølåen i Hedmark.
Det er Eyolfs sønn og Johans barnebarn, Magne Malnes (62), som forteller denne historien.
Magne har loset over 8000 mennesker på deler av ruten, mens han forteller faren og farfarens historie. 26. august skal også kronprins Haakon gå den historiske ruten (se egen faktaboks).
Ekte skogsmennesker
Kronprins Haakon går Flyktningeruta
- 26. august 2020 kommer kronprins Haakon til Aurskog-Høland for å gå deler av den historiske Flyktningeruta.
- Kronprinsen vil også besøke Grenselosmuseet og treffe tidsvitner.
- Besøket skjer i anledning 75-årsjubileet for frigjøringen, skriver Indre Akershus Blad. (Krever abonnement)
- Magne Malnes og barnebarnet skal ønske kronprinsen velkommen.
- På grunn av koronarestriksjoner vil ikke følget krysse svenskegrensen.
- Les mer her: Kongehusets offisielle program
Far Johan har arbeidet i skogen hele livet. Nå er eldstesønnen Eyolf konfirmert og jobber sammen med ham. Hardt kroppsarbeid, hest og tunge løft. Men de elsker livet i skogen.
Den intense trelukten etter felling, kvisting og barking, friske kuldegrader i kinnene, sommerens lune varme under grankronene, og alt dyrelivet. De går på tiurleik og jakter elg. Johan lager egne ski av gran til seg og familien.
De fem små barna, som ennå går på grendeskolen, har seks kilometer hver vei på skogstier, og kona Petra (født 1906) må en gang i uken gå en mil gjennom skogen til landhandleriet i sentrum, for å hente parafin på en femliters kanne.
Alt annet de trenger, høster, sår, melker, strikker, skyter, slakter, sylter, salter og tilbereder de på gården de leier av skogeieren. Petra tar seg av alt – fra melking klokken fire hver morgen, til nattaeventyr for de minste på det lille, bondeblå sovekottet i annen etasje.
Under det store tuntreet mellom den vesle stuen deres og låven vokter den gamle elghunden Bamse hønsegården og grisebingen. Alle barna er oppvokst med ham. Gamle bamse er en del av livet.
Les også: Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over (krever abonnement)
Nazivennlige bygder
Sommeren 1940 følger far og sønn de første flyktningene i trygghet. I Skillingmark på svensk side har Johan kjenninger som han stoler på. Dette er en sterkt nazivennlig bygd, derfor er det stor fare forbundet med å krysse grensen for dem som ikke har papirene sine i orden. Johan har likevel funnet gode fluktveier han følger like smidig natt som dag. Det finnes også noen nazistvennlige i hjembygda Setskog.
En søndag kommer tyske soldater til Malnes-gården for ransakelse. De har med seg lokale kjentmenn som veivisere. Soldatenes schæfere bjeffer aggressivt. Soldatene har tunge, lange geværer på ryggen, blanke, høye støvler og mørke uniformer. De snakker fort og litt nervøst.
Hele familien er hjemme på gården. Hunden Bamse gjemmer seg under stabburet og begynner å bjeffe tilbake mot inntrengerne. Det oppstår et voldsomt hundeleven. En av soldatene setter seg ned på kne ved Bamse og gjør klar våpenet sitt for å skyte ham. Da kommer de tre minste barna løpende, kaster seg om halsen på Bamse og tviholder seg fast mens de gråter. Soldaten reiser seg og går videre.
De lokale kjentmennene ransaker området mens tyskerne holder vakt med klare geværgrep. Kjentmennene, som er sambygdinger, finner flere våpen Johan har gjemt rundt på gården. Men de sier ikke noe om dem, dekker dem bare til mer og går tomhendte tilbake sammen med tyskerne.
Johan har aldri med hverken våpen eller lys når han og Eyolf følger flyktninger gjennom skogen om natten. Han salter og gjemmer kjøtt i groper han graver rundt i skogen. Det begynner å komme mange flyktninger nå. Det vanskeligste for flyktningene er tiden før de vet om de kan stole på Malnes-familien. Og det samme for Malnes-familien. De må være trygge på at de virkelig er flyktninger – og ikke provokatører.
De slipper inn alle som banker på. De får ly, tørre strømper, kaffe, brød og salt flesk. Gjennom samtalene i den vesle stuen, som også er kjøkken, kan det gå timer før begge parter er trygge nok på hverandre til å snakke om flukten til Sverige.
Mor Petra sørger for at alle blir tatt godt vare på mens de er på gården, men ellers vet hun ingenting om planene som legges. Jo mindre hun vet, desto bedre, om tyskerne skulle ta henne inn for avhør ... Men hun er redd. Livredd. Hver gang ektemannen og eldstesønnen forsvinner ut i natten med flyktninger, ligger hun søvnløs og lurer på om de vil klare å komme hjem til henne igjen ...
En lapp fra Oslo
En iskald november i 1943 blir en liten, hvit lapp smuglet inn sammen med en vareleveranse fra Oslo til landhandleren på Setskog. På lappen står det at en jøde trenger hjelp raskt med å komme seg til Sverige. Han skal komme med en ved-last til skogholtet ved Veltabrua torsdag klokken tolv om natten, og må ha en los. Landhandleren forstår at dette er en jobb for Johan og Eyolf.
Men istedenfor å ta turen gjennom dyp snø og tett skog milen inn til Malnes, sender han beskjeden muntlig gjennom noen barn som går på den samme lille, gule grendeskolen som Johans barn. Barna skal så overbringe beskjeden videre til sin far. Det skal vise seg å bli fatalt. Det er ikke bare Johan som får beskjeden om fluktplanen. Det får også det lille nazimiljøet i bygda. De rapporterer videre til tysk overkommando, som straks gir ordren: «Skyt både flyktning og los».
Etter at småsøsknene har overgitt beskjeden fra Oslo til storebror Eyolf og faren, begynner de straks å forberede seg. Av erfaring vet far og sønn at flyktninger ofte er dårlig utstyrt. De pakker sekk med tepper, matpakker fra Petra og to sett kjøretømmer fra hestene. Det er dårlig gli på de hjemmelagede granskiene i den kramme snøen.
Det er så mørkt at kun øyne som har trent mye på å måtte se om natten, klarer å orientere seg. Etter tre timers tur gjennom skogen ligger Johan og Eyolf gjemt dypt nede i snøen i grøften på avtalt sted. De kan ikke tenne bål for å holde varmen, det er for risikabelt. De har godt brukte, sorte vadmelsklær på og sorte lærstøvler.
Les også: Opererte babyer uten bedøvelse - de kan jo ikke kjenne smerte?!
Skudd i mørket
Eyolf er mer spent enn vanlig. Han vet ikke hvorfor, de har jo fulgt mennesker på flukt over grensen helt siden krigen kom. Flere hundre har de loset i trygghet. Han har sjelden tenkt på at det vanker dødsstraff om de blir tatt.
Lyden av en lastebil braser inn i stillheten da klokken når midnatt. Den stopper rett ved siden av de to årvåkne i grøften. Sjåføren går ut og åpner presenningen bak på lasteplanet. Ut hopper en høy, tynn mann i tykke vinterklær med avslått hodelykt og revolver i hånden. Han har med seg to digre, brune kofferter og et par fabrikklagde ski av Hicory-tre. Uten å spørre hva han har i koffertene, og om det må med på ski to mil i skogen, lager Johan en sekkemeis av kjøretømmene han har med. Slik får han og Eyolf festet en koffert hver på ryggen. Lastebilen forsvinner i natten, de spenner på seg ski og begynner å gå. Da smeller det.
Skuddene hagler rundt dem så snøen piskes opp i ansiktene deres. De teller åtte–ti skudd mens de kaster seg ned. «Er det nå vi skal dø», tenker 17 år gamle Eyolf. Jøden tar lynraskt frem revolveren sin og gjør seg klar til å skyte tilbake hvor skuddene kom fra. Johan slår like lynraskt revolveren ut av hånden hans med skistaven.
Revolveren blir liggende i snøen like stille som de tre som nå virkelig frykter for livet. Johan vet at om de skyter tilbake, vil de avsløre hvor de er og bli drept. Han gir tegn til at de skal reise seg, og så fortsetter de så fort og stille de kan, videre innover i skogen. De når frem til gården uten mer dramatikk, der Petra sitter klar med fyr på peisen, varm kaffe og nybakt brød. Den jødiske mannen ligger i skjul i annen etasje hele neste dag, mens Johan og Eyolf drar på arbeidet i skogen. Alt må være som vanlig.
De skal videre over grensen bak huset så snart natten kommer igjen. Johan forstår nå at de som skjøt, ikke skjøt for å drepe. Skuddene gikk kun rett ned ... Noen hadde bommet. Med vilje. Etter krigen skulle han også få vite hvem som skjøt ... Det var sambygdinger på feil side.
Fantastisk lønn
Neste natt sniker de seg på kladdeføre gjennom tett skog over grensen. En mil og fire timer senere kaster Johan snøball på vinduet til sin betrodde medhjelper i Skillingmark. Han overtar jøden herfra.
Jøden er så glad og imponert over redningsaksjonen, særlig fra den 17 år gamle guttungen, at han gir Eyolf fem kroner – og fabrikkskiene sine.
Eyolf har aldri sett så fine ski i sitt liv, han har faktisk aldri sett annet enn hjemmelagde ski. Far og sønn har aldri bedt om betaling for hjelpen sin, og dette er første gang noen gir dem noe. De går kjapt hjem igjen på fluktruten de kan i blinde, mens jøden, en forretningsmann, det er det eneste de vet om ham, fortsetter sin ferd mot Stockholm.
Johan føler seg nå så utrygg at han det siste året før freden bor ute i skogen med to snubletråder rundt seg. Men hver morgen når Petra melker kyrne, står han på tunet med rifla på ryggen og holder vakt. Ingen skal få gjøre familien hans noe!
16. mars 1945 kommer en tysk patrulje til gården for å arrestere Johan for forræderi og losvirksomhet. Johan klarer å komme seg unna og løper over til Sverige. Eyolf er der allerede. Han har fått oppholdstillatelse for skogsarbeid der. Men han jobber like mye om natten med å hjelpe faren med flyktningene.
Da Johan kommer løpende, bruker de tre dager på å organisere fluktplanen for Petra og de fem barna – og dyrene. Eyolf får ikke blitt med på selve redningen, han er utkalt i polititroppene og må på opptrening.
Johan tar med seg to venner og to soldater som nå forstår at nazistene er i ferd med å tape, da han farer gjennom skogen på ski for å hente familien. På Malnes-tunet står Petra klar med sekk på ryggen og godt påkledde barn. Det blir en lang og hard mil for store og små, samt to hunder, to hester og fire kuer.
Før dagslyset rekker å stå opp, er hele familien Malnes i sikkerhet. Petra og barna blir registrert som flyktninger og brakt til et mottak. Her føder Petra få uker senere sønnen Tore – på selveste 17. mai.
2. juni 1945 kommer Johan og Petra, seks barn og en baby, gledestrålende tilbake på gården sin i Setskog. Da er alt tomt og tømt av tyskerne, som har brukt plassen som maktbase de siste ukene. Johan graver frem jaktvåpnene han har gjemt ute i skogen, og blir borte i to dager. Da han kommer tilbake, har han to elger med seg. Maten er sikret. Familielivet i villmarken kan starte opp igjen.
Kongens takk
Petra føder ennå et barn i 1950, men hun dør bare tre år senere, trolig av kreft. Johan lever til han er 88, mens Eyolf gikk bort i 2008, 83 år gammel.
Trolig hjalp Johan og Eyolf Malnes rundt 1500 flyktninger med å komme seg over fra krigs-Norge til tryggheten i Sverige.
De fikk begge senere Kong Olavs takkebrev. Det henger i fjøset på Malnes den dag i dag.
Denne saken ble første gang publisert 26/08 2020.
