DS Stavangerfjord mistet roret i orkanen – med 940 passasjerer om bord

Orkan i Nord-Atlanteren vinterstid har alltid vært en utfordring. Senest i 2002 fikk cruiseskipet «Navigator of the Seas» juling og store skader under slike forhold, med bølger på over 10 meter.

Scenarioet var ikke mindre skremmende oppunder jul i 1953.

Om bord på D/S Stavangerfjord var 940 sjeler underveis fra New York til Norge med Amerikalinjens julebåt − på vei inn i et meteorologisk inferno.

Utsiktene til å komme helskinnet gjennom uværet krympet i takt med at sjøsprøyten tiltok rundt det 35 år gamle dampskipet. Vel var Stavangerfjord kjent for å være en usedvanlig god sjøbåt. Men også for slike fantes det grenser.

Hvordan skulle «Stavangerfjords» 55 år gamle kaptein Olaf Bjørnstad overliste naturkreftene og føre skip, passasjer og last gjennom uværet?

Drømmen fra vest

Kristiania-gutten Olaf Bjørnstad fra Gamlebyen hadde saltvann i årene. Hans mor ble født om bord i barken «Aleco» og tilbrakte sine seks første år om bord.

Da «Stavangerfjord» kom på sin jomfrutur til Kristiania i 1918, satt unge Bjørnstad i Ekebergåsen og så hvordan skipet dronningaktig seilte inn bak de grå seilskutene som lå ankret ved Grønlisiden. I tankene svirret drømmen om å få komme om bord og se den vakre doningen fra innsiden.

35 år senere sto den samme Bjørnstad på broen på «Stavanger­fjord». Som rederiets flaggkaptein. Han hadde gått gradene på rekord­tid etter at han som 16-åring mønstret på fullriggeren «Songelv» med hyre på 15 kroner pr. måned – og ubegrenset arbeidstid.

Gjennoppbygging etter krigen

Fredag 4. desember 1953 hadde skipet kastet loss og bakket ut fra kaien til Den norske Amerikalinje. Deretter bar det nedover Hudson River og ut på det åpne havet.

Som vanlig på julebåtene var stemningen om bord ganske spesiell. Mange av passasjerene hadde ikke vært i gamlelandet på årevis. Hjemme ventet familie og venner. Forventningene til jule­gavene fra «over there» var store i et Norge som fortsatt var preget av gjenoppbygging etter krigen.

I lasterommet sto flere nypolerte dollarglis som nyrike nordmenn skulle ta med hjem som skryte­objekter på norske landeveier, seks år før rasjoneringen på bilsalget skulle bli opphevet.

Rebelske værguder

Kaptein Bjørnstad håndskrev loggen på «Stavangerfjords» 256. tur over Atlanterhavet.

Bjørnstad skrev ned at 8. desember befant skipet seg ca. 200 nautiske mil syd for Cape Race på Newfoundland. Det var fyrbetjeningen her som i 1912 mottok nødsignaler fra «Titanic».Bjørnstad noterte nøkternt:

Den 8. kl. 07:10 hadde vi full storm til orkan med høy sjø. Da førte et kraftig slag akter til brudd i rorpinnen, så selve roret slo fra borde til borde mot propellen. Dette skjedde hele dagen helt frem til kl. 20:00 da roret forsvant og alt ble stille.

Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe

I den bakerste masten hang fortsatt et ribbet juletre, mens treet i formasten hadde blåst over bord. Skipets røde lanterner i mastetoppen signaliserte
«Jeg styrer ikke».

Skiftet mening

Om bord i «Stavangerfjord» ble det holdt skipsråd. Kaptein Bjørnstad konfererte med egne offiserer og andre sjøkyndige om bord. Her var både en viseadmiral og hele fem skipsredere.

I overhendig vær og grov sjø ble det besluttet å gå mot St. John på Newfoundland fordi det var umulig å seile en østlig kurs.

Amerikalinjens frakteskip «Lyngenfjord» ble sendt havaristen i møte. En slepeline ble skutt over, men i det dårlige været røk waieren i første forsøk. «Lyngenfjord» ble liggende stand by gjennom natten.

Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet

Fakta om «Stavangerfjord»:

Bygget: 1918 ved Cammel Laird som byggenr. 821.

Jomfrutur: April 1918

Lengde: 162,3 meter

Bredde: 19,6 meter

Dyptgående: 8,9 meter

Hovedmaskin: 2 stk. 4 sylindret Expansion dampmaskiner (Cammel Laird). 

Ytelse: 2.175 HK x 2

Tonnasje: 12.997 brt.

Passasjerer:
1. klasse: 88

2. klasse: 318

3. klasse: 830

Kilde: Wikipedia

− Blir forsinket

Da stormen hadde skaket av seg den verste villskapen, gjorde kaptein Bjørnstad helomvending. Han ville gå direkte til Oslo – 2050 nautiske mil unna. Uten ror.

«Lyngenfjord» fløytet tre ganger, svingte unna og fortsatte sin ferd vestover.

Til familien sendte Bjørnstad følgende telegram: «Kjære alle. Blir forsinket. Konferer NAL. Olaf».

Hjelp fra maskinfolkene

Bjørnstad tok bokstavelig talt samling i bånn. Han avtalte med maskinfolkene at han ville prøve å seile hjem på propellene. Én propell skulle hele tiden gå med full fart forover. Den andre skulle kjøres opp og ned i hastighet, ja, sågar også bakover, for å styre skipet.

Dette var starten for et av historiens hardeste maratoninnsatser i et maskinrom. «Stavangerfjord» var et dampskip med stempel og eksosturbiner. Hver eneste regulering krevde manuell innsats. Opp og ned med turtallet, hele tiden.

Les også: (+) Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse

Dramaet ble verdensnyhet

Dramaet i Atlanterhavet ble stoff i medier verden over. Om bord var to reportere fra Stavanger Aftenblad. Med datidens kommunikasjonsmetoder kunne de ikke sende løpende rapporter om den makeløse ferden. Først oppunder Skottland fikk de utålmodige bladfykene radiokontakt − og det resulterte i flere siders reportasjer i bladet.

Etter hvert dukket det opp en tilkalt irsk slepebåt. Kaptein Bjørnstad hadde ingen planer om å la seg taue – han ville ha slepebåten seilende i god avstand forut, slik at han hadde noe å sikte etter.

Da følget passerte Hebridene og Orknøyene nattetid i måneskinn, ble de møtt av en armada fiskebåter som ville beskue «Underet i Atlanterhavet».

Nede i maskinen jobbet karene som galeislaver. Maskintelegrafen ringte ustanselig med nye justerings­ordrer.

Under overfarten ble det sendt rundt 15 000 ordrer. På en vanlig tur holdt det normalt med ca. 100 slike beskjeder.

768 crossinger

* Da «Stavangerfjord» klappet til kai etter den dramatiske juleturen i 1953, hadde skipet totalt tilbakelagt to millioner nautiske mil.
* I hele karrieren krysset «Stavangerfjord» Atlanterhavet 768 ganger og fraktet 403 618 passasjerer.
* «Stavangerfjord» regnes som Norges siste emigrantskip.
* Siste tur ble unnagjort som juleskip i 1964. Da kom «Stavangerfjord» til Oslo på skarp rute, 14. desember.
* Skipets siste oppgave var som hotellskip under OL i Tokyo. Deretter seilte hun til Hongkong for opphugging.
* Et seiglivet rykte forteller at skipet var så solid bygd at man ga opp demonteringen, senket skuta og deretter bygde en forlengelse til Hong Kongs gamle flyplass Kai Tak oppå.

Voldsom mottagelse

Den irske slepebåten eskorterte «Stavangerfjord» like til Fuglehuk ytterst i Oslofjorden. Der overtok tre av Lekterkompaniets taubåter – pluss en redningsskøyte stappfull av pressefolk og notabiliteter.

Gjennom Drøbaksundet tok «Stavangerfjord» imot slepetrossen. Kapteinen mente det ikke var verdt å rive med seg Oscarsborg i farten.

I indre havn i Oslo ventet et enormt folkehav, beskrevet som «halve Oslo».

Ved 17-tiden torsdag 17. desember kom skipet sigende.
På radioen rapporterte NRK-­legenden Rolf Kirkvaag og kom med sine bevingede ord: «Og der kommer «Stavangerfjord» – med baugen foran».

Les også: (+) Det norske skipet hadde så vanvittig mye flaks at det ble legendarisk

I et intervju med Vi Menn i 1963 husket kaptein Bjørnstad enda et sitat: « … og kapteinen på verandaen!»

Jubelen runget da julebåten endelig la til kai. Kaptein Bjørnstad måtte utallige ganger klemme sin kone for å tilfredsstille pressens behov.

Amerikalinjens direktør Henriksen trykket kapteinens hånd og sa: «De gjorde hva jeg forventet at De skulle gjøre!»

Fra Stavanger kom det fest­telegram fra Amerikalinjens mange­årige styreformann, Sigvald Bergesen:

Mine inderligste gratulasjoner. I mine 90 leveår har jeg ikke opplevet noe som overstråler dette. Godhetsfullt overbring mine beste gratulasjoner også til offiserer og mannskap.

Nysgjerrig konge

For kaptein Bjørnstad var ikke hyllesten over. Fra Det kongelige Slott innløp melding om at hans tilstedeværelse var ønsket neste dag klokken 11.00. Også maskinsjef Odin Danielsen ble bedt om å møte.

Kong Haakon ville personlig høre beretningen om den dramatiske turen. Han utnevnte sam­tidig skipperen til kommandant av St. Olavs Orden, mens chiefen forlot slottet som ridder av den samme orden.

Det var da maskinsjef Danielsen smilte bredt og bemerket:

«Vi sa til kaptein Bjørnstad at nå streiket både styrmann og ror, så nå kunne han bare sende et kompass ned i maskinrommet, så kunne vi slippe den evige klemtingen på telegrafen».

Les også: (+) Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde

− Mannskapet utførte en bragd

− Jeg nøler ikke med å kalle dette for en bragd. Dette var sjømannskap av ypperste klasse. Tenk, de klappet til kai i Oslo, uten å bruke taubåt – uten ror!

Den tidligere mangeårige direktøren ved Norsk Sjøfartsmuseum, Bård Kolltveit, har alltid vært dypt imponert av hvordan mannskapet på «Stavangerfjord» behersket de nesten umulige forholdene de havnet i.

Prinsippet med å styre med propellene har vært kjent siden hjuldampernes tid. Også moderne skip er gjerne utstyrt med propeller som kan vris 360 grader, noe som faktisk erstatter det tradisjonelle roret.

Likevel var situasjonen totalt annerledes da «Stavangerfjord» ble liggende rorløs i orkan i Atlanteren − og kom helskinnet fra det hele.

− Det er ikke så mange prestasjoner i denne klassen. Det er all grunn til å berømme både kapteinen, men ikke minst gjorde maskinfolkene en formidabel innsats ved stadig å endre farten på propellen som ble brukt til å styre, mener Kolltveit.

Han har selv vært glødende interessert i små og store begivenheter i norsk skipsfart og har skrevet en rekke maritime bøker.

Kolltveit møtte selv kaptein Olaf Bjørnstad ved flere anledninger og fikk høre hovedpersonens egen fortelling om de dramatiske dagene over Atlanterhavet.

− Det er ingen tvil om at dette var høydaren i hans liv. Selv husker jeg at vi intenst fulgte med på da daglige radioinnslagene om «Stavangerfjords» utrolige ferd, sier Kolltveit.

Han mener at juleturen i 1953 bekreftet «Stavangerfjords» renommé som en fabelaktig god sjøbåt.

− Av alle amerikaskipene, så sto nok «Stavangerfjord» i en særklasse, sier Kolltveit.

Han fikk selv anledning til et skipsbesøk da «Stavangerfjord» hadde et anløp i Bergen i 1960.

− Skuta var et ikon. Intet mindre, sier han.

«Stavangerfjords» skipsklokke havnet etter hvert på Sjøfartsmuseet, eller Norsk Maritimt Museum som det nå heter. Her brukes den som seremoniklokke. Museet har også en stor og flott modell av «Stavangerfjord» i sine samlinger.

Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde

Det norske lykkeskipet hadde så vanvittig mye flaks at det ble legendarisk