Tuberkulose-sanatoriene:
«Dødens hotell» ble et spøkelseshus
Sanatoriet ved Ardennene i Belgia ser ut som starten på en skrekkfilm. En gang bodde døden her. Nå er stedet yndet som et høyst annerledes tur- og reisemål.
For det industrielle bysamfunnet utgjorde tuberkulosen en endemisk trussel. Løsningen ble strenge medisinske regimer og byggingen av sanatorier isolert fra resten av samfunnet. Frisk luft og vakker natur skulle kurere pasientene. Som Harastølen i Luster.
«Velkomstskiltene» på slike enorme og forlatte bygningskomplekser i Belgia er ofte de samme: Advarsler og trusler om politianmeldelse.
Kameraene fungerer nok ikke. Men du møter sjelden sikkerhetsvakter. Og skulle noen dukke opp, er det bare å spille dum. Jeg har et spennende mål: Ruinene av Sanatorium du Basil.
På gjengrodde veier
Skogen dekker for utsikten. Trærne luter over veien. Du er lukket inne i vegetasjon og mørke. Derfor kommer synet av det enorme, monumentale sanatoriet nesten som et sjokk. Du fryser på ryggen.
Et ondskapens hotell i sykehusversjon. Ville jeg tatt jobben som vaktmester? Neppe.
Jeg er ikke den første besøkeren. Rutene er knust. Planker og bygningsmasse ligger henslengt. Den overgrodde gressbakken foran bygningen skjemmes av søppel.
Et raseri har herjet her. Dørene er revet av hengslene eller slått inn. Det knaser i glasskår under skosålene. Veggene er klusset til med graffiti. Jeg går korridorer opp og korridorer ned gjennom ødeleggelsene.
Les også: Luksushotellene som ble lagt i ruin
Den hvite pesten
Først kom hosten, så feberen og slimet. Kinnbenene ble fremtredende, øynene brant og til slutt oppsto blekheten. Likfargen. Dødens varsel.
På 1800-tallet, med det moderne bysamfunnets fremvekst, spredte tuberkulosen seg. Kombinasjonen trangbodde arbeiderleiligheter og dårlig hygiene ga maksimale vekstvilkår for sykdommen.
Og fordi utviklingen av lidelsen skjedde langsomt, kunne den syke planlegge den gjenværende tiden. Tuberkulose fremsto som en «god død».
Bleket hud ble et skjønnhetsideal for kvinner. Romantikkens søking mot naturen som en høyere sannhet, fikk kanskje sitt mest konkrete uttrykk i sanatorium-bevegelsen.
I 1882 identifiserte den tyske legen Robert Koch bakterien som forårsaket tuberkulose. Oppdagelsen avslørte at sykdommen var smittsom og ikke arvelig som tidligere antatt. Smittevern ble innført over hele Europa. Anti-spyttelover, karantene og isolering, og ikke minst opprettelse av sanatorier.
Naturen, sollyset og hvile ble foreskrevet til pasienten. Som om sykdommen var dystre symptomer på industrisamfunnet. Da byggingen av Basil Sanatoriet startet i 1900, skyldtes ett av 12 dødsfall i Belgia «den hvite pesten».
Les også: I glansdagene var det Europas mest moderne anlegg – nå vil ingen bade her
Med åpne dører
- Fascinasjonen med forlatte menneskeskapte byggverk er stor. Det er ikke nødvendigvis forbudt. Men det er heller ikke ufarlig.
- Urban utforskning (exploration, urbex eller UE) er utforskning av det menneskeskapte som er forlatt. Spesielt utforskning av steder som vanlige mennesker sjelden får se. Forlatte hus, sykehus, asyl, kloakkanlegg, undergrunn, bunkere osv. UE er juridisk i en gråsone.
- Dersom en ikke bryter seg inn, er det ikke forbudt å ta seg inn på forlatte steder i Norge, men praksis er avhengig av land. Og en kan risikere å bli anmeldt for innbrudd.
- «Take only photos, leave only footprints» er en kodeks blant urbex-ere, samt ikke å dele lokasjoner for å beskytte stedene mot vandalisme.
To urbex-mål
- Sanatorium du Basil er lokalisert på en avsidesliggende høyde i Ardennene, Belgia.
- Château Empaign du Celly ligger midtveis mellom landsbyene Bastogne og Marche en Famenne.
Sanatorium du Basil er lokalisert på en avsidesliggende høyde i Ardennene, Belgia, og åpnet dørene for de første tuberkulosepasientene i 1903. Den om lag 150 meter lange bygningen er vendt mot sør for å få godt sollys. Det er vanskelig å forestille seg hvordan disse kulissene for rotløs ungdoms hærverk så ut den gang da alt var nytt og moderne. Noe kan man ane. Særlig om man beveger seg oppover i bygningen. Pasientrommene. Badene. Korridorene. Et maskinrom.
Utsikten fra toppetasjen er spektakulær. Gangen inn til tårnet er stengt, men man kommer seg lett ut på det flate taket. Om man vil. Jeg avstår. Klatreferdighetene er ikke som de var. Jeg nøyer meg med utsikten og sanatoriets terapeutiske effekt.
Et smell bryter stillheten, og fantasien skyter fart. Hva var det? En vakt? Rotløs ungdom? Satanister? En blek tuberkulose-gjenganger? Vinden, tenker jeg, det må være vinden. Håper jeg.
Les også: 20 utrolige, forlatte steder
Ned i dypet
Kjelleren er fuktig og kjølig. Og stummende mørk. Smart å ha med lommelykt. Jeg ser tomme vegger, gitre, maskiner. Er det fyrrommet? Hærverkstegnene avtar her nede.
Tuberkulose var en av verdens mest dødelige sykdommer. Til tross for at man ikke hadde virksomme medikamenter, ga sanatoriebehandlingen en nedgang i den hvite pestens utbredelse i Europa etter 1. verdenskrig. Til gjengjeld fikk sykdommen et grusomt oppsving under nazistenes herjinger.
Underernæring, nedsatt immunforsvar, medisinmangel – tuberkulose ble den største helsekatastrofen under 2. verdenskrig, og der frykten for epidemi førte til massakrer. I Polen ble over 30 000 tuberkulosepasienter henrettetav SS.
I 1944 kom det medisinske gjennombruddet med utviklingen av streptomycin. Den første antibiotika som fungerte mot tuberkulose. Antibiotikakurer (med rifampin og isoniazid) og vaksiner fikk kontroll over sykdommen, og etterhvert sank antallet pasienter dramatisk.
I 1978 ble sanatoriet omgjort til psykiatrisk institusjon. Bygningen var sist i bruk mellom 2010 og 2013 som asylmottak. Nå er den oppgitt. Det er alt for kostbart å holde den kolossale bygningsmassen beboelig.
En gang var sanatoriet ikke bare selvforsynt med strøm (fra eget kraftverk), men det leverte også elektrisitet til nabolandsbyen. Nå klarer ikke bygningen å holde liv i seg selv engang. Den står igjen som et skall fra en svunnen tid hvor den romantiske ideen om landlig isolasjon skulle redde verden. Utenfor sniker trærne seg nærmere og nærmere.
Les også: Redselens hus: Bare de døde sjekket ut
Like nedenfor ligger et aldershjem. Synet av Sanatorium du Basils langsomme forfall gir de gamle en påminnelse om livets forgjengelighet som de neppe setter pris på.
På baronens slott
Også Château du Celly i Sainte-Ode ble brukt som sanatorium. Pasienter med tuberkulose og andre sykdommer ble behandler her etter 2. verdenskrig. Med oppdagelsen av medisinen streptomycin, sank antallet syke drastisk. Det eventyrlige slottet er nå en dyster ruin.
Fra det grønne gresset og omgitt av skogen, virker baksiden av slottet enda mer imponerende. Fantastisk. Vinduet i kjelleren er knust og brukes tydeligvis som innfartsåre. Jeg ser papirer, ødelagte møbler og søppel. Mørket står tett. Jeg famler meg frem til trappen som går opp til første etasje.
Herskapelige trapper, høyt under taket, veggene lyser makt. Château Empaign du Celly ble bygget i 1931 av den belgiske baron Louis Empaign (1908-1976), filantrop og gründer, tilhørte en av Belgias mektigste familier.
Les også: Landet ingen besøker
Dynastiet ble bygd av faren, Louis Édouard Lois Joseph Empaign (1852-1929), som var ingeniør, gründer, industrimann og egyptolog. I 1907 ble han utnevnt til baron av kong Leopold den 2. Louis, som var sønn av elskerinnen og senere konen til Édouard, arvet over 70 selskaper.
Åpen peis, steinvegger og en åpen stue. Det meste av møbler er forsvunnet med unntak av noen enkle bord, et knust skap og det som ser ut som en resepsjonsdisk. Det herskapelige inventaret som engang var her, er borte. Sammen med verdisakene. Det er tydeligvis ikke alle som følger urbex-utforskerens mantra om «å kun ta bilder og bare etterlate fotavtrykk».
En trapp leder oppover. Jeg håper til tårnet. Men en hvit vegg blokkerer adgangen til tårnet. Her måtte eventuelt slegge til.
Les også: Uten gjester, midt i ørkenen: Dumskapens hotell
I 1937 overtok Fabri-familien det ærverdige slottet. De bodde her i 14 år før slottet gikk videre til den belgiske stiftelsen FNAPG (Nasjonalt forbund for tidligere krigsfanger) og omgjort til sanatorium.
I 1972 ble et sykehus bygget på eiendommen, men på grunn av økonomiske vansker, solgt i 1992. Slottet er i dag forlatt og sykehuset på eiendommen brukes som asylmottak.
Nå nærmer slottet og sanatoriet seg tidens intet. Et takknemlig utforsknings-mål for alle urbex-tilhengere.
Denne saken ble første gang publisert 11/09 2020, og sist oppdatert 22/09 2023.
Les også
