Døden i Påskefjellet
Dødspåsken i 1967: Arild (12) og to til fikk plass i snøhula. De andre satte seg utenfor og sang seg inn i døden
Påsken 1967 skulle «alle» på fjellet etter praktpåsken året før. Påsken 1967 skulle ikke bli husket for solskinn og silkemyke løyper, men for alle som aldri kom ned fra fjellet i live. Blant dem to turfølger: ett på Hardangervidda og ett i Jotunheimen.
Påsken i 1967 kom tidlig. Selv om palmehelgen kom allerede 18.–19. mars, gledet nordmenn seg til flotte skiturer og til å nyte appelsiner og kakao i solveggen. Å tilbringe påsken i byen var ikke noe alternativ med mindre man måtte.
Til tross for at meteorologene hadde varslet storm, tåke og sludd flere steder i landet, vokste køene av nikkers-
kledde ut av byene kjapt etter endt arbeidstid fredag.
Lørdag 18. mars kunne man lese i VG at veitrafikken over Gjelleråsen sto stille i timevis dagen før, og at snøværet som kom på kvelden skapte glatt føre og vanskeligheter. Trafikken gikk også tregt langs Trondheimsveien og Drammensveien. «[ …] samlet er det flere mennesker på fjelltur i år enn noensinne», skrev VG, og la til at «fjellet tar imot med åpne armer, og flere steder langs turistruten arrangeres spesiell underholdning».
I palmehelgen hadde NSB satt opp 18 ekstra tog, og på Oslo Ø intervjuet NRK påsketurister som skulle til fjells med tog. Ingen av de spurte syntes bekymret for værvarselet. Noen mente at været nok ville snu.
Meteorologene har tross alt tatt feil før …
Krossbu-følget
Krossbu Turiststasjon, 21. mars, kl. 10.30: Et følge på åtte personer la i vei fra turisthytta ved foten av Sognefjellet nordvest i Jotunheimen. Målet var Leirvassbu, en tur på rundt 15 kilometer.
Følget besto av to venninner fra Selbu og Hemnesberget, ei lærerinne fra Trøndelag, én mann og tre yngre gutter fra Oslo. På grunn av det fine været dagen før, var flere av dem relativt dårlig kledd. Den åttende i følget var Karl E. Lunaas, en fjellvant 45-åring. Han var den eneste i følget som hadde gått turen tidligere.
Gradestokken viste 5 minusgrader, og indikerte et strålende blå-swix-føre.
Men fra vest nærmet et kraftig lavtrykk seg.
På trappa på Krossbu sto 57 år gamle Hans Christian Bugge igjen og fulgte med. Bugge ledet den norske Tirich Mir-ekspedisjonen i 1950 sammen med klatreren og filosofen Arne Næss, og hadde krysset Breheimen og Vest-Jotunheimen flere ganger i løpet av de siste 30 årene. Han bemerket til en kamerat: «De der blir en erfaring rikere».
Les også: En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Krækkja-følget
Krækkjahytta, 21. mars, formiddag: Ifølge VG ble flere bedt om å forlate Krækkjahytta, som ligger ved vannet Storkrækkja med utsyn mot Hallingskarvet, fordi det ikke var nok mat til alle. Dette ble imidlertid tilbakevist senere av folk som var til stede.
Like fullt la syv personer på vei videre i retning Stigstuv. Det er en tur på 19,5 kilometer i svært eksponert terreng.
Følget besto av 12 år gamle Arild Blomdal fra Finse og faren hans. De dro ut alene, men tok etter hvert igjen tre damer som de slo følge med videre. Senere fikk de også følge av en far og hans sønn på 16 år fra Oslo. Snøen var våt og tung, og vinden pisket de syv i ansiktet mens de gikk.
Omsider kom de frem til Halne Fjellstova, men denne turisthytta var bestilt av et privat selskap. Likevel tilbød vertskapet noe motvillig de syv skiløperne ly mot uværet. Følget valgte å fortsette videre mot Stigstuv.
Det skulle vise seg å være et fatalt valg.
Én spade på deling
Smørstabbreen, 21. mars, ettermiddag: Den vestlige stormen traff følget fra Krossbu omtrent 11 kilometer fra utgangspunktet. En liten storm i 5 minusgrader har, ifølge Yr.no, den samme effekten på kroppen som 17 minusgrader i stille vær. Vindkastene gjorde det også tidvis umulig for følget å holde seg oppreist. Å finne frem varmere klær fra sekkene var svært vanskelig.
De åtte bestemte seg for å grave seg ned. Men med bare én spade på deling, måtte hender og skitupper settes inn i gravingen. Oppgaven viste seg umulig. Snøgropene blåste igjen med en gang.
Smørstabbreen, 21. mars, kl. 17.00: To av damene i følget skled ned en skrent og var helt utmattet. Der og da tok den fjellvante Karl E. Lunaas et vanskelig valg. Han bestemte seg for å fortsette turen til Leirvassbu for å hente hjelp.
Les også: Jane var på fottur i fjellet da det plutselig bare sa stopp
Sang seg inn i døden
Skaupsjøen, 21. mars, ettermiddag: De syv som forlot Krækkjahytta tidligere på dagen, gjorde et stopp ved Skaupsjøbrotet. Alle var gjennomvåte og kalde. De to eldste av damene, samt far og sønn fra Oslo, var helt utmattet.
Følget bestemte seg for å grave en hule i snøen, men uten spade viste det seg vanskelig. En hule med plass til tre var alt de fikk til. Plassen gikk til 12 år gamle Arild, 16-åringen og faren fra Oslo.
Faren til Arild og den av damene som hadde mest krefter igjen, gikk videre for å hente hjelp. De gjenværende damene satte seg i soveposene utenfor hula. Her begynte de å synge salmer.
De sang inn i døden.
Som godt voksen mann fortalte Arild senere til Haugesunds Avis at han husker denne sangen fortsatt.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Redningsmenn måtte snu
Leirvassbu, 21. mars, kl. 19.00: Inne på Leirvassbu var gjestene i ferd med å gjøre seg klare for middag da Karl E. Lunaas stormet inn døra. Han fortalte at resten av følget befant seg fire–fem kilometer unna, og at situasjonen var kritisk.
Krossbu, 21. mars, kl. 21.45: Innehaveren av Krossbu fikk en telefon fra innehaveren av Leirvassbu, som fortalte at Karl E. Lunaas hadde ankommet og at noen brekyndige skulle ut og lete etter de savnede. Et kvarter senere ringte også lensmannskontoret i Lom og ba om assistanse.
Kort tid etterpå la fem personer fra Krossbu og 14 fra Leirvassbu i vei mot Smørstabbreen. På grunn av værforholdene, måtte redningsmannskapene snu etter noen timer.
Les også: (+) Utrolig drama: Kjell tviholder på hagla mens munnen og luftveiene fylles opp av snø
Fire døde
Krossbu, 22. mars, kl. 05.00: Letemannskapene var klare til å gjøre et nytt utfall mot Smørstabbreen og de syv som var værfast der. Denne gangen var de syv personer som la av gårde i syv minusgrader, dårlig sikt og i vindkast som tvang dem til å stoppe flere ganger. Omtrent samtidig dro et redningslag ledsaget av Karl E. Lunaas ut fra Leirvassbu.
Smørstabbreen, 22. mars, kl. 08.00: Redningsmannskapet fra Krossbu ankom området der de hadde fått opplyst at de syv savnede skulle befinne seg. De lette en times tid uten å finne noen, og bestemte seg for å gå i retning Leirvassbu.
Plutselig fikk de øye på en kvinne som gikk uten hverken sekk eller ski. Det var lærerinnen fra Trøndelag som kunne fortelle at hun og den ene mannen var de eneste som fortsatt var i live. Kvinnen ble tatt hånd om og tatt med til Leirvassbu.
Nå kom også redningsmannskapet fra Leirvassbu, og snart så de en mann stående oppreist på et lite platå ned mot Sandelvbreen. Rundt ham lå fem mennesker i snøen. Mannen var forvirret og forsto ikke hvorfor redningsmannskapet var kommet. Han mente de fem andre personene rundt ham måtte være døde.
Men det viste seg ikke å stemme. Med ryggen mot vinden, bak en liten stein, satt én av ungguttene fra Oslo – nesten helt nedsnødd – men fortsatt i live. Han hadde sett sine to kamerater sovne inn, og var i ferd med å gjøre det samme. Også de to venninnene fra Selbu og Hemnesberget var omkommet.
Smørstabbreen, 22. mars, kl. 13.30: En større ekspedisjon fra Leirvassbu ankom med to sleder og en barnepulk. De tre overlevende blir trukket ned i Gravdalen og videre til Leirvassbu.
Les også: (+) Utrolig drama: Kjell tviholder på hagla mens munnen og luftveiene fylles opp av snø
Funnet etter to måneder
Skaupsjøen, 22. mars, ettermiddag: Innenfra snøhula hvor 12 år gamle Arild, 16-åringen og faren hans lå, kunne det virke som om været hadde løyet. De hadde nå ligget i snøhula i nesten et døgn. Da de gravde seg ut av hula, oppdaget de at de to kvinnene som sang salmer kvelden før, ligge urørlige og nedfrosne i snøen. Den tredje kvinnen og faren til Arild var ikke å se.
Kalde, våte og frosne bestemte de tre seg for å gå videre mot Stigstuv, og på veien møtte de 11 studenter. Studentene hadde mat og godt med utstyr. De hadde også med seg spader som kom til nytte da de samme kveld måtte grave seg ned igjen. Denne gangen var snøhula romsligere.
Stigstuv, 23. mars: I løpet av dagen ankom følget Stigstuv. De to guttene gikk for egen maskin, mens faren delvis ble dratt på kjelke. Arild var spent på om hans far allerede var ankommet.
Flere hendelser
Siden Redningssentralen begynte å føre ordentlig statistikk på begynnelsen av 80-tallet, har det vært en jevn økning i antall redningsaksjoner ute i naturen.
– Én årsak kan være at folk er mer ute nå enn før, og at det er flere etablerte utendørsaktiviteter nå enn tidligere. En annen årsak kan være at det varsles mer, fordi muligheten til å varsle er større, sier redningsleder Andreas Bull.
Samtidig mener han at værvarslingen er blitt bedre, og at folk har mer tiltro til værmeldingene nå enn før. Dessuten er værvarslingen lettere tilgjengelig.
Bull forteller at det i hovedsak er to typer hendelser som krever utrykning: Rene ulykker og utmattelse.
– Terskelen for å tilkalle hjelp er veldig individuell ved utmattelse. Det kan være uerfarne som trenger hjelp tidlig på turen, og det kan være erfarne som ikke tilkaller hjelp før det nesten er for sent, sier Bull.
Bull sier også at utenlandske turister gjerne kan være litt mer vågale enn nordmenn.
– Det skyldes gjerne at turister kanskje bare har den ene dagen å gå til for eksempel Trolltunga før de må videre, og da begir de seg ut på tur selv om været tilsier at de burde la være, mener Bull.
Han sier det er tre hovedregler folk bør forholde seg til i fjellet:
1. Ha alltid mulighet til å varsle, enten du selv har en mobiltelefon med dekning, eller forteller noen hvor du skal og at de varsler for deg dersom du ikke kommer til avtalt tid.
2. Ha evnen til å ta vare på deg selv dersom noe skulle skje. Ha for eksempel en fjellduk i sekken som du kan varme deg under.
3. Hjelp deg selv til å bli funnet ved å ha for eksempel en lommelykt eller en refleksvest tilgjengelig.
Det hadde han ikke. Faren ble ikke funnet før første uken i juni. Kvinnen han gikk sammen med ble funnet en uke tidligere. Man antar at de hadde kommet bort fra hverandre i forsøket på å nå frem til Stigstuv.
17 dødsfall
Alt i alt ble det gjennomført 35 leteaksjoner i løpet av påskeuka 1967, og ytterligere ni personer omkom. En enslig skigåer omkom ikke langt unna Krossbu, to unge gutter frøs i hjel på Saltfjellet, en mann i femtiårene omkom like ved Hemsedal, og en kvinne døde av utmattelse under en skitur fra Haugastøl til Hovden. I tillegg ble fire personer tatt av skred.
Dødslisten
Påsken 1950 var også en ulykkespåske, og i 1952 ble et sett med ni regler, kalt Fjellvettreglene, lansert av Den Norske Turistforening og Norges Røde Kors.
Etter ulykkespåsken 1967 ble reglene revidert og relansert som et ledd i kampanjen Aksjon fjellvett.
19. mars: Mann (26) dør av utmattelse på tur fra Haugastøl til Hovden.
21. mars: Mann (20) og kvinne (30) dør i snøskred i Engerdal.
21. mars: To menn (18 og 19) dør under uvær på Saltfjellet i Nordland.
22. mars: To kvinner (30 og 33) og to gutter (begge 17) dør under uvær på Smørstabbreen.
22. mars: Tre kvinner (33, 41 og 44) og en mann (45) dør under uvær på Hardangervidda.
22. mars: Mann (59) dør i snøskred i Jotunheimen.
22. mars: Kvinne (47) dør av hjerneblødning etter en skitur på Dovre.
24. mars: Mann (53) dør av hjertelammelse eller utmattelse i fjellet mellom Hemsedal og Ål.
25. mars: Mann (19) ble tatt av snøskred på Kistadfjellet ved Bodø.
Kilder: Glomdalen, Haugesunds Avis, Yr.no, Adresseavisen, Bergensavisen, Aftenposten
