Andre Verdenskrig
Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Krigen gikk mot slutten, og agentene Atle Svardal og Fredrik Persen slappet litt av på beredskapen. Det gjorde ikke Gestapo. Straffen ble brutal og nådeløs.
Strålende vårsol hadde jaget den tette skodda som lå over Bremanger kommune i mars 1945.
Fra den lille hytta som skjulte den hemmelige radiostasjonen «Roska» på fjellhyllen omgitt av steile fjellvegger 200 meter over havet, kunne to agenter følge med og rapportere om bevegelser fra tyske transport- og krigsskip.
Atle Svardal fra Florø og Fredrik Persen Fra Bergen var i ferd med å avslutte sin innsats for Konge og Fedreland.
De to etterretningsagentene visste at krigen gikk mot slutten. Om bare et par dager skulle en MTB hente de to agentene tilbake til tryggheten og familie i England. I flere år hadde forsiktigheten vært livsforsikringen til de to agentene.
Men nå hadde de rutinerte motstandsmennene senket skuldrene. Tyskerne hadde vel annet å tenke på? De to gikk ut av hytta og kokte seg kaffe. Ordentlig kaffe fra England, og ikke kaffeerstatningen folk flest drikker under krigen.
Lettsindigheten skulle koste de to agentene på radiostasjonen «Roska» dyrt.
Les også (+): Den norske spionen hoppet ut i fallskjerm med 25.000 kroner. Så ble han borte.
Invasjonen av Norge var en «personlig fornærmelse»
Da tyskerne invaderte Norge i 1940, var 21 år gamle Atle Svardal befalsskoleelev på Voss. Etter å ha deltatt i kampen mot okkupasjonsmakten, begynte han på politiskolen, men hoppet av da tyskerne overtok styringen av etaten.
Om den tyske invasjonen av Norge skal Svardal ha sagt «Jeg tar den som en personlig fornærmelse».
Passiv motstand var intet alternativ. I april 1941 dro han med skøyta Notbas over til England, og ble utdannet til radiotelegrafist og etterretningsagent i regi av SiS (Special Intelligence Service).
Våren 1941 ble Svardal satt i land igjen i Norge sammen med en annen Florø-gutt. De to var de første norske etterretningsagentene som ble satt til å operere langs kysten av Norge. Oppgaven deres var av største betydning for de allierte: Opplysninger om tyske laste- og forsyningsskip var viktige.
Men enda viktigere var observasjoner av krigsskip på vei ut for å angripe allierte konvoier på vei til og fra Murmansk.
Så illeluktende at Kongen måtte holde seg for nesen
I august 1941 etablerte de to en radiostasjon med kodenavnet «Eric» på lille, flate Gåsøya, nord for Florø. I et nedlagt sauefjøs hadde agentene tilhold gjennom en barsk vinter.
I temperaturer ned mot tyve minus måtte agentene tidvis slåss for å holde varmen. Det fortelles at Svardal senere hadde «boksehansker» på listen over ønskede forsyninger. Han ville kunne slåss uten å risikere fingrene han trengte til å betjene radiosenderen.
Etter åtte måneder i skjul, ble de to oppdaget av en budeie, og måtte rømme tilbake til England. Der ville Kong Haakon ha dem i audiens.
I boken «Usynlige soldater» beretter Bjarne Thorsen om kongens reaksjon da han møtte de to nordmennene som ikke hadde rukket å vaske seg eller skifte klær på et drøyt halvår:
«Fy for fææn», utbrøt han på pære dansk, og holdt seg for nesen.
Men det sto ikke verre til enn at Atle Svardal sjarmere australske Ede Jeanin Maigre. De to giftet seg i 1942. Året etter ble sønnen Atle Patrick født i England, mens Atle Svardal returnerte til Norge.
Les også (+): Tyskerne trodde alt i Norge var på stell – Hitlers norske tabber
Tyskerne kunne ikke finne radiostasjonen
Ved Husefest litt nord for Florø etablerte Svardal radiostasjonen med kodenavn «Erica» i 1943, denne gangen sammen med en ny agentkollega. Radiosenderen var tilholdssted for Svardal til året etter da han etablerte sin tredje radiostasjon ikke langt unna den første.
Radioreiret med kodenavn «Roska» ble anlagt godt skjult blant trær og busker mellom 30−40 meter høye fjellvegger både over og under, og med storslått utsikt over havet − og skipsleia.
Fra basen sendte de to agentene hyppige radiomeldinger til London. Det gikk ikke tyskerne hus forbi. Tyskerne hadde to spesialbygde peilebåter i området, og allerede før jul 1944 forsto de norske agentene at fienden kjente til dem.
Tyskerne kunne bare ikke finne radiostasjonen.
Ikke fikk tyskerne hjelp av lokalbefolkningen i jakten heller. Selv om flere visste om agentene og radiostasjonen Roska.
For hemmelige agenter kunne ikke være hemmelige for alle. Den norske motstandsbevegelsen var helt avhengig av støttespillere i sivilbefolkningen.
Fikk hjelp av sivilbefolkningen
Britiske Special Intelligence Services (også kalt MI6) hadde i alt litt over hundre radiostasjoner i Norge under krigen. 191 agenter ble sendt til Norge. Mange av stasjonene ble rullet opp av okkupasjonsmakten. Arresterte agenter ble som regel henrettet.
De skjulte agentene arbeidet under svært kummerlige kår; i måneder gjemt i huler og i sauefjøs, eller i vaklevorne selvbygde hytter på berghyller. Mange opererte nær sitt hjemsted, men kunne ikke besøke sine kjære.
Hvert døgn var en nerveslitende kamp for å samle viktig informasjon om bevegelsene til tyske krigsskip. Frykten for å bli tatt var en fast følgesvenn.
Personer som kunne stoles på, og som var villige til å risikere sine liv for å gi agenter nødvendig hjelp – et skjulested, forsyninger, informasjon. Personer som kunne være ekstra øyne og ører.
Noen støttespillere havnet i slike roller uten egentlig å ha valgt det selv. Men hva skulle de si når det banket på midt på natten, og forkomne motstandsmenn sto på dørstokken og ba om hjelp?
Sigrun Solberg opplevde nettopp dette. Etter hvert tok hun et bevisst valg om å fortsette å hjelpe hemmelige agenter og motstandsmenn.
Les også: Den norske sydhavsdrømmen endte i sult, drukning og død
Fra foreldrenes gård Årebrot nær Roska-stasjonen hjalp den stillferdige Sigrun Solberg ved flere anledninger agentene Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen da de drev radiostasjonen Eric i det nedlagt sauefjøs på Gåsøya.
Hun hjalp Svardal og Eivind Viken da de i 1943 etablerte radiostasjonen Erica i samme område. Og hun hjalp også aktivt Svardal og Fredrik Persen på radiostasjonen Roska.
I tillegg bisto hun andre motstandsfolk, inkludert dem som trengte hjelp til å komme seg over til Shetland.
To andre hjelpere, søskenparet Isak og Kristi Bredvik, bisto også Svardal og Pedersen i hemmelighet. Isak Bredvik skulle få stifte bekjentskap med tyskernes metoder når de ville avdekke agenter og deres nettverk av hjelpere.
Lukten av kaffe avslørte radiostasjonen Roska
Tidlig i mars 1945 hadde Svardal og Persen på Roska hatt besøk av en kurer. Han kom fra en radiostasjon med kodenavn «Snowflake» på andre siden av fjellet. Snowflake hadde en beskjed til London, men slet med senderen og trengte hjelp fra agentene på Roska.
På vei over fjellet hadde kureren observert tyskere og en svartmalt peileskøyte. Svardal og Persen ble advart og rådet til å bli med kureren tilbake over fjellet.
Svardal var av den sta sorten og ville bli. Dessuten skulle Svardal og Persen bli hentet av en båt noen dager senere. I solskinnet 13. mars 1945 skulle det vise seg at det var en fatal feilvurdering.
For Roska hadde lenge vært en torn i øyet på okkupasjonsmakten. Det var tydeligvis gått prestisje i å finne radiostasjonen. Mens Atle Svardal og Fredrik Persen kokte kaffe i solskinnet utenfor hytta, famlet 30 menn fra Marine Einsatz-Kommando rundt i den skogkledde fjellsiden.
Blant de 30 var den beryktede og brutale Gestapo-lederen og torturisten Willi August Kesting.
Lenge famlet soldatene i blinde. Men så kjente de lukten av kaffe, og gikk etter nesen. Med ett fikk tyskerne øye på en lang antenne med hvit isolasjonskopp i enden. Roska var avslørt.
Ble brent levende av tyskerene
Svardal og Persen hadde ikke fornemmet faren. De var opptatt med å forberede sending til England. Persen skulle feste antennesnoren da helvetet brøt løs.
Da Persen ble anropt av de tyske soldatene 20–30 meter unna, styrtet han inn i hytta. Svardal var godt kjent med hva som ventet avslørte agenter; tortur og snarlig henrettelse. Han grep en maskinpistol og fyrte av mot tyskerne.
Tyskerne besvarte ilden, og agentene skjønte raskt at de ikke ville ha en sjanse i kamp. Desperat sjekket de muligheten for flukt, men de var omringet.
Svardal ble truffet i lungen og alvorlig såret. Nordmennene ropte at de overga seg. Utenfor hytta ble Svardal først forbundet, og etter hvert lagt på en båre.
Samtidig oppdaget Gestapo-leder Kesting telegrammet som skulle sendes. Og gikk løs på Persen med en spade for å få navn på andre motstandsmenn ut av ham.
Persen ble slept ned til småbruket til motstandshjelperne Isak og Kristi Bredvik like nedenfor, der mishandlingen av agenten fortsatte. Oppe på Roska helte de tyske soldatene bensin over hytta og Svardal, som antageligvis fortsatt var i live, slengte ham inn i hytta og tente på.
Les også (+): Gestaposjefen rømte da fienden åpnet ild
Gravde levningene ned i myra
12 sivile menn og ungdommer fra den nærliggende bygda Botnane måtte bære ned utstyr fra radiostasjonen mesteparten av natten. Isak Bredvik var blant flere som ble arrestert og torturert etter avsløringen av Roska.
Gestapo forbød folk å gå opp til den nedbrente hytta der liket av Atle Svardal lå. Men bare et par dager etter trefningen snek et lite følge seg opp til radiostasjonen, bærende på en kiste av sink. De la Svardals levninger i kisten og gravde den ned i myra nedenfor.
Sigrun Solberg skar klar av tyskernes jakt i første omgang. Men et par dager senere sto Solberg i vinduet på gården og fulgte ei skøyte ute på fjorden med øynene.
Hun hadde en dårlig følelse, og da skøyta plutselig dreide inn mot land, styrtet hun ut og la seg flat bak en stein.
– Si meg, vet foreldrene dine hvordan du oppfører deg her i Norge?
Like etter kom Gestapo, anført av Willi Kesting, styrtende opp mot huset. Sigruns foreldre sa til tyskerne at datteren var av gårde med sauene.
Da soldatene brukte geværkolber til å bryte opp den låste døren inn til bestestua, gikk Sigruns mor helt opp i ansiktet på Gestapo-torturisten: «Si meg, vet foreldrene dine hvordan du oppfører deg her i Norge?»
Sigrun slapp med skrekken.
Da Gestapo var forsvunnet, fikk hun med seg en ullgenser og et par støvler. Hun frøs seg gjennom et regntungt nattemørke, gjemte seg i grotter og snek seg gjennom bygder, og fikk til slutt hjelp til å finne et trygt gjemmested. Først 17. mai kom hun tilbake til familiegården på Årebrot.
Da freden kom, hentet en styrke fra Hjemmefronten kisten med Atle Svardals levninger og brakte den til Florø. 14. august 1945 ble løytnant Atle Svardal begravet i Florø kirke. Folk kjente godt til hans krigsinnsats.
Det sies at et større gravfølge aldri har vært sett i byen.
Les også: Den fryktede Gestapo-sjefen ble truffet i hodet – det ble starten på blodbadet på Nesodden
Les også (+): Den utrolige historien om Viggo (22) – Norges største bløffmaker
Den siste gjenlevende av de tolv
Johannes Nordbotten husker godt kvelden da tyskerne dukket opp etter aksjonen mot «Roska».
Nordbotten er den siste gjenlevende av de tolv som måtte frakte ned utstyret fra radiostasjonen etter at agentene var tatt.
– Vi jobbet med å fylle noen steinhull da tyskerne kom, forteller Johannes Nordbotten.
– Far var svett, og ville hente ei lue først. Men da fikk han beskjed om å komme seg av sted umiddelbart, ellers ville han bli skutt. Andre dukket opp med tresko. Tyskerne var utålmodige, og vi måtte gå med det vi hadde på oss der og da.
Les også: I denne hytta gjemte nordmenn seg under krigen
– Vi var fire ungdommer blant de tolv, og vi fikk ikke gå helt opp, der liket av Svardal fortsatt lå. Og vi slapp unna med én tur, mens de voksne måtte gå to turer. Far min kom hjem i firetiden på natta, sjokkert og utslitt, sier han.
Radiostasjonene Erica og Roska var så godt gjemt at de noen år etter krigen ble glemt. Først i 2009 ble Roska sporet opp igjen, og en minneplakett satt opp. I dag er veien opp til berghylla der radiostasjonen lå merket av Botnane og Årebrot Grendelag, og nede ved veien informerer en plakat om dramaet i 1945.
I dag har Sigrun Solbergs nevø Ludvig Solberg arvet gården Solberg. Han har laget en liten utstilling på Sigrun Solbergs soverom med effekter fra hennes tid i motstandsbevegelsen.
Atle Svardal var den eldste i en søskenflokk på seks. En av brødrene er faren til forfatteren av denne reportasjen. Historier om familiens og Florøs største krigshelt har blitt fortalt gjennom hele livet.
I forbindelse med 75 årsjubileet for frigjøringen avdukes en skulptur av agentene Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen, samt Sigrun Solberg i Kyrkjeparken i Florø. Det arbeides med å finansiere en ny TV-serie over åtte episoder, som skal handle om radiostasjonene Eric, Erica og Roska.
For ordens skyld: Journalist Geir Svardal er nevø av Atle Svardal.
Les også (+): Ida var Hjemmefrontens hemmeligste agent
Kilder: Reidar Brandsberg/Flora Historielag/Flora Krigshistorielag, Bjarte Sindre, Ludvig Solberg, Brynjar Svardal, Gunnar Svardal, Arne Øvrebotten, Botnane og Årebrot grendelag, Fredrik Persen: Rapport fra stasjonen Roska, Artikler i Firda Folkeblad, Firdaposten og Fjordenes Tidende, nrk.no – artikkel av Rune Fossum Lillesvangstu, tv2.no – artikkel av Kjell Persen, «Kvinnekamp – historien om norske motstandskvinner» av Kristin Hatledal, «Secret Alliances» av Tony Insall, «Falsk fisker kaller Norge» av Ivar Møller/Gustav Valand, Fylkesarkivet/Kulturhistorisk leksikon: Artikkel av Hermund Kleppa
