Rypejakt-minnet jeg vil huske for resten av livet

Pul­sen min slår hardt der jeg lig­ger på ma­gen og ni­stir­rer gjen­nom kikkert­sik­tet, drøyt hund­re me­ter ne­den­for den sto­re, irr­grøn­ne steinen som stegg num­mer to akkurat hop­pet opp på.

En tan­ke slår meg: Kan det være den sam­me rypa som jeg nett­opp skjøt på? Men nei, jeg så ty­de­lig hvordan den før­s­te fug­len stup­te fram­over da jeg fyr­te av skud­det. Det­te må være en av de seks and­re ry­pe­ne som jeg så lande her.

Og gan­ske rik­tig, litt len­ger ned i ura ser jeg enda et par rype­ho­der beve­ge uro­lig på seg.

En opplevelse du vil huske for resten av livet

Steg­gen som har hop­pet opp på stei­nen, strek­ker hals og snur ho­det fra den ene si­den til den and­re. Nå har jeg tro­lig ikke mer enn noen få se­kun­der på meg før ry­pe­ne let­ter!

Jeg trek­ker pus­ten dypt, og i brøk­de­len av et se­kund kom­mer jeg til å ten­ke på noe pap­pa sa til meg for snart 15 år si­den: – Doublé er en opp­le­vel­se du vil huske for res­ten av li­vet.

Jeg må ha vært tret­ten år den gan­gen. Kan­skje var det al­ler før­s­te gan­gen jeg var med pap­pa på jakt som til­sku­er. Jeg hus­ker godt hvor­dan de to ry­pe­ne let­tet og fløy ned­over fjell­si­den, og hvor­dan bør­sa til pappa smalt først en gang, og så en gang til. Beg­ge ry­pe­ne seil­te vi­de­re.

Bom­skudd, tenk­te jeg, men pap­pa had­de fulg­te ry­pe­ne med blik­ket. Nå pek­te han på ei stein­ur en halv ki­lo­me­ter len­ger bort, og men­te vi måt­te bort dit for å lete.

Vi let­te rundt i den ura i nær­me­re en time.

Da vi til slutt fant dem, lå de med et par me­ters mel­lom­rom, gan­ske nøy­ak­tig der pap­pa sa at de had­de falt.

Selv har jeg ald­ri klart det sam­me med hag­la, men med rif­le og lyd­dem­per har jeg fle­re gan­ger opp­levd at ry­pe­ne let­ter et­ter det før­s­te skud­det, for så å lande på nytt in­nen­for skudd­hold.

Les også (+): De beste jegerne bruker noen av de samme teknikkene som idrettsfolk.

Min første doublé

Det mest tan­ke­vek­ken­de er li­ke­vel en epi­so­de som inn­traff på knall­hard no­vem­ber­ska­re for et par år siden. Da klar­te jeg å sni­ke meg inn­på et par kritt­hvi­te ry­per som satt og nøt sola.

Om de ikke så meg i den knall­blå jak­ka mi, må de i hvert fall ha hørt meg på ska­re­snø­en. Li­ke­vel for­holdt ry­pe­ne seg rolige.

Da jeg skjøt den ene, så ikke den and­re ut til å bry seg om at kom­pi­sen nett­opp had­de falt over ende.

Der­med ble det min før­s­te doublé.

Den­ne høs­ten for­ven­ter jeg ikke å få den sam­me mu­lig­he­ten. Jeg star­ter da­gen med hagle og støkkjakt i me­ter­høyt småkjerr. Det er flott ry­pe­ter­reng, men da jeg tar lunsj­pau­se, har jeg ikke sett mer enn fire liry­per. Det er som ven­tet et­ter de svært pes­si­mis­tis­ke rype­tel­lin­ge­ne tid­li­ge­re i år.

Der­for be­stem­mer jeg meg for å klat­re opp i høy­den for å lete et­ter skar­ven.

Oppe i høy­den tar det ikke lang tid før et kull med sju fjell­ry­per let­ter – ty­pisk nok – like uten­for haglehold. Gjen­nom kik­ker­ten ser jeg li­ke­vel at de lan­der i ei stein­ur noen hund­re me­ter len­ger bort.

Uten å slip­pe ry­pe­ne av syne, mer­ker jeg meg noen kjen­ne­tegn i ter­ren­get for å vite nøy­ak­tig hvor rypene sit­ter. Er­fa­rings­mes­sig er det­te svært vik­tig. Nå er det nem­lig på tide å prø­ve rifla jeg har bå­ret med meg i sek­ken i hele dag.

Les også: (+) Minutter etter at bildet er tatt tar rypejakta en dramatisk vending

Trodde jeg mistet sporet av rypene

Jeg leg­ger fra meg sek­ken og tar rifla i den ene hån­den og kik­ker­ten i den and­re. Et høy­de­drag i ter­ren­get gjør at jeg kan gå full­sten­dig i skjul for ry­pe­ne til jeg be­fin­ner meg like un­der ura hvor jeg tror de sit­ter.

Så be­gyn­ner jeg å åle meg opp­over mot top­pen av den lave åsen jeg skju­ler meg bak. For­sik­tig løf­ter jeg ho­det, og der ser jeg stein­u­ra jeg har mer­ket meg – men in­gen ry­per.

Hjer­tet mitt syn­ker som en stein. Har jeg tatt feil av ter­ren­get? Sit­ten­de på kne be­gyn­ner jeg å grans­ke stein­u­ra med hånd­kik­ker­ten, men alt jeg ser, er grå­stein. Tvi­len brer seg. Var det ikke her fug­le­ne lan­det li­ke­vel?

Jeg fort­set­ter å saum­fa­re stein­u­ra, og plut­se­lig ser jeg den – en stegg som sit­ter på en stor stein og beiter ro­lig.

Den har nok ikke sett meg.

For­sik­tig lir­ker jeg fram rifla, tar an­legg og for­sø­ker å puste ro­lig. Jeg tar meg god tid. Så klem­mer jeg av skud­det.

Les også: (+) Jeg skal aldri ha en påskrudd mo­bil med meg på jakt igjen. Noensinne

Rype nummer to hopper opp på samme stein

Jeg re­gist­re­rer at rypa går i bak­ken, men ikke før jeg har tatt la­de­grep og lagt et nytt skudd i kam­me­ret, så har en ny rype hop­pet opp på nøy­ak­tig den sam­me stei­nen.

Jeg må sky­te raskt, men sky­te­tre­nin­gen har gitt meg selvtilli­ten jeg tren­ger, og uten å nøle, klem­mer jeg av skudd num­mer to.

Den­ne gan­gen er det in­gen tvil. Rypa kas­ter den ene vin­gen i væ­ret og slår koll­bøt­te. Gjen­nom kikkertsik­tet ser jeg at den blir lig­gen­de urør­lig på bak­ken. Vel oppe ved den sto­re stei­nen ser jeg at begge rypene ble lig­gen­de med kun en halv­me­ters mel­lom­rom.

Når skar­ven er så «snill» som i dag, vir­ker det en­kelt å jak­te med rif­le. Da­gen et­ter får jeg li­ke­vel en påmin­nel­se om hvor­for jeg li­ker den­ne jakt­for­men så godt.

Da har tåka fes­tet seg i fjell­hei­men, og jeg må bru­ke alle trik­se­ne jeg kan for i det hele tatt å kom­me på skudd­hold. 

Les også (+): Syv god råd: Slik lurer du reven

Jeg skal aldri ha en påskrudd mo­bil med meg på jakt igjen. Noensinne

Den erfarne jegeren hadde aldri gjort noe galt – så gjorde han en skjebnesvanger tabbe