yama wolasmal
Yama Wolasmal har inngått en avtale med kona
Som utenrikskorrespondent i NRK har Yama Wolasmal sett mer menneskelig lidelse enn de fleste. Likevel er det der, i møte med menneskene, at han øyner håp.
Beirut, 7. oktober. Døtrenes latter vekket NRKs Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal (41) og hans kone Shara Amin (40) i leiligheten i 17. etasje i sentrum av Libanons hovedstad.
På slaget seks, som vanlig. Denne morgenen var Laurina (4½) og Lydia (3) ekstra livlige, forventningsfulle. Lørdag er familiedag hos Wolasmal, og de var lovet moro i et «lekeland».
Ennå var ekteparet lykkelig uvitende om hva som hadde skjedd i Israel, vel 42 mil unna. De visste ikke at Hamas hadde skutt flere tusen raketter mot områder i det sørlige Israel, og at væpnede styrker tok seg inn i landet – på bakken, fra luften og sjøen.
– Ingenting er bedre enn å våkne med jentene mine, sier Yama – da vi møtes i Oslo. Han smiler, varmt og genuint, slik han sikkert gjorde den morgenen også, før han strakk ut hånden etter telefonen.
– Det hadde tikket inn en melding fra nyhetsbyrået AFP: «Several dozen rockets fired from Gaza towards Israel». Deretter haglet nyhetene inn. Hamas-krigerne hadde tatt seg inn i Israel, noe som aldri tidligere har skjedd. Jeg har krysset den grensen mange ganger; sikkerhetstiltakene er ekstreme. Jeg skjønte at nå er det blodig alvor.
Tankene spant i hodet til den drevne journalisten. Av sjefene sine i NRK fikk han vite at en kollega av ham allerede var på vei til Israel. De forsto at de ville trenge flere team.
For å komme til Tel Aviv, måtte Yama fly via Istanbul. Han var på plass 48 timer etter at han våknet med familien, men ekteparet rakk å holde løftet til barna og dro til «lekeland».
– Jeg sto i hoppeslottet med døtrene mine og bestilte flybilletter og hotell, forteller den sympatiske journalisten – og humrer litt. Samtidig er det en selvransakelse bak opplysningen.
– Jeg har aldri lignet mer på min egen pappa enn der og da, sier han tankefull.
Les også: Bare én lege har våget å svare på Eli Strands vonde spørsmål
Sterke følelser
Egentlig hadde han lovet seg selv aldri å bli slik.
– Fysisk var jeg sammen med barna og lekte, men mentalt et helt annet sted. Min egen nyhetsjagende redaktør-pappa, Mohammad Hassan, hadde advart meg: ‘Ikke bli journalist!’.
Innrømmelsen betyr ikke at Yama tviler på valget av yrke.
– Bak hvert av tallene i en krig er det en menneskehistorie. Disse ønsker jeg å få frem. Som mitt møte med israelske Neta, om savnet av hennes 80 år gamle mor. Hun ble kidnappet av Hamas. Til tross for sjokket, alle de sterke følelsene, evnet Neta å si at krig ikke er løsningen, sier han.
– Eller den sørgende faren jeg pratet med på den okkuperte vestbredden. Hans 17 år gamle sønn Qais var skutt og drept. Jeg la armen på skulderen hans, som jeg pleier, og spurte: ‘Fortell meg om Quais, sønnen din.’
‘Han var ingen kriger, men kastet stein på israelske soldater‘, fortalte faren. Gråtende la han til: ‘Gutten min hadde verdens fineste smil’.
Han holdt en skjelvende neve foran sin egen munn, og sa: ‘De tok smilet hans’.
Stemmen til Yama kveles et øyeblikk av følelsene som strømmer på. Slik vi har blitt kjent med ham via TV-skjermen. I minnet er han tilbake hos den stakkars faren.
– Det er likevel der, menneskene imellom, at jeg midt i mørket øyner håp.
Yrke: NRKs utenrikskorrespondent i Midtøsten i perioden 2020–2024.
Bor: Beirut
Sivil status: Gift med Shara Amin og har barna Laurina (4½) og Lydia (3).
Bakgrunn: Journalistvikar i Dagbladet og TV2, korrespondent for CCTV English (kinesisk nyhetskanal). Nyhetsanker i TV2 Nyhetskanalen, programleder for Underhuset på TV2, ansatt i NRK fra 2017, programleder i Dagsrevyen og nå utenriksreporter. Har fått TV-prisen av Riksmålsforbundet og blitt nominert til Gullruten som beste programleder.
Aktuell: Rapporterer fra krigen mellom Israel og Hamas.
Folkets helt
I oktober toppet korrespondenten i to uker NRKs nyhetssendinger fra Tel Aviv. Da han kom hjem til Norge, var Yama Wolasmal ikke bare sine døtres helt. I et innlegg på Facebook skrev den tidligere NRK-profilen Petter Nome: «Yama Wolasmal er den beste utenrikskorrespondenten Norge har hatt.»
På sosiale medier roser folk i skrivende stund NRK-journalisten opp i skyene. Det står at han er ydmyk, klok og empatisk, og at han viser et balansert, journalistisk klarsyn.
– Det er veldig hyggelig, sier den hjemsendte selv – takknemlig i det stødige, brune blikket. Rosen tas imot på sjarmerende vis, og minner om et trekk han senere nevner som «likandes» ved det norske folk, nemlig jordnær beskjedenhet.
Vi har hentet ham på NRK Marienlyst for en lunsjprat i nabolaget, men ender opp ved Karl Johans gate, i en fredfylt oase på Grand Hotel. Fjernt fra krig og elendighet – selv om Yama bærer den med seg mentalt. Og utenfor vårt avlukke i Palmehaven støter han stadig på noen som vil slå av noen ord om konflikten, eller klappe ham på skulderen – som en takk for innsatsen. Yama skyver ingen vekk, selv om tiden egentlig ikke strekker til.
– Å bli satt pris på er en vanvittig motivasjon, sier han.
– Jeg er ikke avhengig av ros, men den varmer og bekrefter at jeg er på rett spor. At det er mulig å skjære gjennom propagandatåken, i det som trolig er verdens mest betente konflikt – og nå frem til folk. Men nei, det er ikke mulig å være hundre prosent objektiv, sier han ærlig.
Les også: Nadia Hasnaoui om ektemannen Kim Haugen: – Man må jobbe med et ekteskap
Reiser tilbake
Som andre blir han preget av opplevelsene.
– Hvert ord som sendes ut bør veies i forkant. Jeg kjenner på et tungt ansvar med den plattformen jeg har i NRK. Derfor reiser jeg i slutten av november tilbake til Tel Aviv. I forkant flytter Shara, barna og jeg tilbake til Beirut, allerede neste helg.
Det overrasker. Et par uker etter at krigen brøt ut ble nemlig familien evakuert til Norge – etter et råd Yama fikk fra en høytstående person i det israelske forsvaret. På grunn av faren for storkrig.
Shara tok med døtrene til sine foreldre på Lørenskog, og uken etter kom Yama etter. Hennes familie er kurdere fra Nord-Irak og flyktet fra Saddams regime. Hun hadde bodd i fem land før hun var seks år og kom til Norge.
– I løpet av disse ukene i Norge har vi bodd hos svigers og mamma. Å være her, omgitt av storfamilien, er alltid hyggelig, sier han, som er nummer åtte i en søskenflokk på ti.
– Nå lengter vi til Beirut, for etter tre år i den libanesiske hovedstaden har den blitt hjemme. Vi vurderer situasjonen fortløpende, men mener at det per nå er trygt å bo der.
Han kaller kona og seg for «bindestreksnordmenn».
– Det vil si – en norsk-kurder og en norsk-afghaner, med grunnmur fra to kulturer, forklarer han.
– Noe som til tider kan gi en smak av utenforskap. I Beirut opplever vi at folk omgås i harmoni på tvers av kulturer, åpne og rause. Vi har fått mange nye, nære venner.
Rev opp gamle sår
Om ett år venter huset på Fjellhamar dem. Yama puster tungt når det nevnes.
– Jeg klarer ikke å tenke på det – ennå, innrømmer han.
– Nå skal jeg sørge for at Shara og barna har det de trenger, før jeg blir borte i nye to uker. Du skjønner, sier han – og nøler et øyeblikk, – da hun og barna måtte evakuere, rev det opp noen gamle sår hos både kona og meg.
Han kremter, rensker stemmen.
– Selv om vi er skammelig privilegerte som har åpen returbillett til lykkelandet Norge, er ikke barndommen vår glemt. Da ble vi også fordrevet fra våre hjem.
Han kommer fra en uredd familie.
Da Yama i 2020 fikk ansvaret for å dekke 17 land i Midtøsten, ble han NRKs første korrespondent av ikke etnisk norsk opprinnelse. En muslim som selv har vært på flukt.
Han ble født i Kabul og var bare tre måneder gammel da familien Wolasmal måtte flykte fra Afghanistan. Faren var redaktør for en avis som kjempet mot den kommunistiske, Sovjet-støttede regjeringen.
– Pappa ble fengslet og torturert, og fikk klar beskjed: ‘Hvis du ikke legger ned avisen, vil du bli drept!’ Han var en sta mann og ga seg ikke. Det var pappa som valgte etternavnet vårt, som på pashtu betyr en som bryr seg om folket.
Les også: (+) Ukrainas nesten usynlige papp-våpen sprer skrekk i Russland
Farens kamp
Flukten til nabolandet Pakistan, over faretruende fjell, varte i tre dager. Foreldrene var usikre på om babyen deres
ville overleve, men mot alle odds gikk det bra. De neste fire årene fortsatte faren å gi ut avisen, men heller ikke de pakistanske myndighetene likte hans skarpe penn. En dag banket politiet på døren. De ville arrestere ham.
– Pappa ga seg ikke uten kamp, forteller sønnen – tydelig stolt av senior som ikke lenger lever.
– Da huset vårt ble beleiret av politiet, gikk han opp på taket og fyrte av et varselskudd.
FNs høykommissær for flyktninger grep inn, og to døgn senere, en iskald januardag i 1986, kom de til Oslo. De var en av Norges første afghanske familier med status som flyktninger.
– Jeg vokste opp i en kommunal leilighet på Grünerløkka. Vi hadde knapt penger, men vi hadde hverandre. Pappa fortsatte å gi ut avisen. Den ble sendt til eksil-afghanere over hele verden. Sett i ettertid beundrer jeg hans dedikasjon og uredde stil, sier Yama – lett fuktig i blikket.
– Sett med norske øyne var pappa «bare» en sosialklient, en som ikke kunne det nye språket og som trengte vår hjelp. På besøk i hjemlandet så vi ham blomstre. Der var pappa seg selv; en høyt respektert mann, som både hadde intervjuet kongelige og «mannen i gata».
Pappa lærte oss ti søsken ikke å gjøre forskjell på folk – en kvalitet sønnen har favnet om.
– Han var ingen tradisjonell far, en vi betrodde problemer. Pappa hadde ett kall – Afghanistan.
Moren er den som har fulgt opp barn og barnebarn.
– Mamma er god å ha, sier Yama kjærlig.
– Hun merket tidlig at jeg er nevenyttig og lånte meg stadig ut til folk. Jeg elsker nemlig å male og pusse opp, og har med glede gått løs på hvert sted Shara og jeg har bodd.
Les også: (+) 444 dramatiske døgn som gjorde Iran og USA til bitre fiender
Ekstremt brutalt
Interessen for journalistikk ble vekket tidlig.
– Pappa ventet på det amerikanske angrepet på Irak, og lovet å si fra når det skjedde. ‘Yama, jævlene har startet bombingen!’ sa han da han vekket meg den januarnatten i 1991. Jeg var ni år. Sammen satt vi foran TV-skjermen og så bombene lyse opp nattehimmelen over Bagdad, verdens første direktesendte krig på CNN. Jeg tenkte – ‘en dag vil jeg formidle nyheter til folk’, sier han.
Den ambisiøse unge Yama var både drosjesjåfør og tilkallingsvikar i Dagbladet før han kom seg inn i TV2. Der foreslo han å lage saker om de talibanske opprørerne i Afghanistan, men ingen våget å sende 24-åringen av gårde. Da dro han på egen kjøl, risikerte livet og skapte sin historie.
Han lener seg over bordet, engasjert. Det har tatt ham et par timer å spise opp rekesmørbrødet, og selv om han elsker søtsaker er napoleonskaken knapt rørt.
– Det er der ute spørsmålene må besvares, sier han og peker ut mot den delen av verden han helst formidler fra.
– Ukene i Israel har vært mine mest krevende som journalist – følelsesmessig, sier han.
– Omfanget av hva som skjer mellom Gaza og Israel er knapt til å fatte. Det er ekstremt brutalt. Jeg har sett bilder av barn, flere av dem på alder med mine egne døtre, som det er umulig å få ut av hodet.
Han priser de jevnlige samtalene med kona.
– Å prate med Shara er til stor hjelp. Hun gjør meg til et bedre menneske. For eksempel har jeg blitt mindre egenrådig, smiler han.
I elleve år har de vært et par.
– Jeg har gjort en avtale med kona mi og mamma: Å ringe dem regelmessig.
Han prioriterer også å prate med barna hver dag på FaceTime.
– Det beste jeg vet er å komme hjem og klemme døtrene mine, sier han.
– Det er balsam for min sjel!
Kona Shara om Yama
– Yama har en unik evne til å få frem begge sider av en sak, både hjemme og på jobb. Han er en veldig empatisk person, sier Shara Amin på telefon med Hjemmet.
– Å være utenrikskorrespondent er en jobb han har drømt om i mange, mange år. Da vi reiste til Beirut, visste jeg at en situasjon som denne kunne dukke opp. Vi pratet om det på forhånd. Selvsagt er jeg bekymret for ham, men jeg kan ikke være det konstant. Da ville jeg ha kollapset! Mitt fokus er barna og «fortet». Dessuten stoler jeg på Yama. Vi har gode rutiner for å holde kontakten og prater godt med hverandre. Da vi måtte forlate Beirut for å evakuere til Norge, følte jeg meg på nytt som en flyktning. Det var krevende. Vi har holdt tett kontakt med våre nærmeste i Libanon, og mener det går bra å reise tilbake dit vi har hjemmet vårt.
