Johnny Haglund
Verdens verste arbeidsplass
Vi Menns reporter Johnny Haglund har besøkt utallige ugjestmilde arbeidsplasser rundt om i verden. Ingen har vært verre enn denne.
En vaklevoren trapp av bambus leder ned i et sort hull i terrenget, og bort fra det skjøre morgenlyset. Klokken er 05:30 og en eldre kar vinker min kjentmann og meg ned i mørket.
Helt nederst i trappen blir jeg møtt av unge, møkkete fjes. De bare titter på meg mens svetten renner ned i ansiktene deres og blander seg med kull og støv. Jeg svetter ikke, jeg fryser. Det er to minusgrader og pokker så surt.
Til tross for at dagen knapt har begynt, får jeg inntrykk av at disse guttene allerede har holdt på i timer.
– De begynner å arbeide klokka tre om natten, forteller kjentmannen min. Han vinker til seg en av de unge guttene, de veksler noen ord. Så nikker han til meg.
– Gopal sier han kan ta deg meg inn i gruven, men det må gjøres med en gang, sier han.
Grunnen er enkel – ingen av gruveeierne i området ønsker besøk av journalister.
Rasfare
At unge gutter brukes til å utføre farlig arbeid i disse traktene, er noe «alle» vet. Noen uker før mitt besøk kom det frem at en guttunge døde i gruven (heller ikke noe nytt, dessverre). Deler av gruvegangen raste, og gutten som bare var 13 år gammel, ble klemt i hjel 200 meter under bakken.
Eieren av gruven sendte to av kameratene til 13-åringen ned for å hente ham ut, samtidig som familien fikk 1500 kroner i kompensasjon. Under vanlige omstendigheter ville saken dermed være ute av verden.
Men akkurat denne gangen ble det litt oppstyr.
Barnearbeid er tross alt forbudt i India. Derfor er kullgruveeierne på vakt. De ønsker for all del ikke mer negativ omtale nå. Derfor har de blant annet bannlyst journalister i gruvene.
Men på den annen side; det er utrolig hvor mange dører noen få rupier kan åpne.
Jeg har på meg hjelm og lykt, og er omgitt av evig mørke. Min veiviser Gopal har ikke samme utstyr, bare en dårlig stavlykt som henger i en strikk på hodet hans.
Et svart helvete
Jeg forstår raskt hvorfor gruveeierne i området foretrekker smågutter som arbeidskraft. På det høyeste er gruven en halv meter fra tak til gulv. Gopal er neppe mer enn 1,55 høy, og beveger seg mykt som en katt.
Jeg er 1,85 og ikke akkurat noe slangemenneske. Med armer og ben åler jeg meg etter Gopal mens jeg dytter min lille kasse med kamerautstyr foran meg − lengre og lenger inn i det svarte helvetet.
Etter hvert blir det tyngre å puste. I lysstrålen fra lykten min ser jeg at det er mer enn oksygenfattig luft jeg trekker ned i lungene. En blanding av sot og fuktighet danner en tjukk tåke foran meg. Hvor langt inn skal vi? Jeg er bekymret. Det jeg puster inn er ikke det verste.
Kullgruvene her i Jaintia-åsene er beryktet for å være ekstremt rasfarlige. Men å spørre Gopal hvor langt det er igjen, er ingen vits i. Han kan ikke engang si «nei» på engelsk.
Men kravle kan han. Jeg sliter med å holde følge. Og jeg vet at jeg for all del ikke må miste Gopal av syne. Denne gruven er en labyrint av utgravde tunneler og passasjer. Jeg har ingen mulighet til å finne veien tilbake på egen hånd.
Barneslave
Etter en halvtime hører jeg endelig svake lyder. Godt er det, for jeg er helt gåen. Enkelte steder kan jeg ikke løfte hodet høyere enn noen centimeter før jeg stanger i taket.
Selv om jeg har en sterk lampe på hodet, svelger det svarte kullet og den tunge luften nesten alt lyset. Heldigvis er jeg ikke plaget av klaustrofobi.
– Sånn ser helvete ut, tenker jeg i mitt stille sinn.
Så dukker de første arbeiderne opp og forsterker den følelsen.
Arbeiderne ligger sidelengs eller sitter halvveis på huk i en forkrøplet stilling og hugger ut klump for klump med kull. Kroppene er svarte av fuktighet, kull og svette. Noen er menn tidlig i 20-årene. Andre er unge gutter på rundt 13–14 år.
Og noen er enda yngre.
Som Dorje.
Han ligger i en krok og hugger ut kull. Jeg spør på dårlig hindi hvor gammel han er. Gutten ser litt engstelig på meg, titter på Gopal, og stammer frem:
–18 …?
Men Dorje er maks 12 år. Mest sannsynlig er han bare ti år gammel. Senere får jeg vite at Dorje ble solgt av sin nepalske familie til eieren av denne gruven.
Gutten er rett og slett en barneslave.
Dynamitt
Ved siden av arbeiderne står små, lave traller av tre som de skal fylle opp med kull. En ni til ti timers arbeidsdag gir arbeiderne rundt 450 rupier (ca. 56 kr), ifølge min kjentmann.
Så er det Gopals tur til å arbeide. Han skal ikke hugge, for oppgavene her nede er delt. Noen hugger kull, mens andre trekker kjerrene med kullet ut av gruven.
Gopal og hans likemenn tjener ca. seks kroner for hver tralle de trekker. En tralle full av kull veier rundt 80 kilo og skal trekkes et par hundre meter gjennom denne trange labyrinten.
Etter noen timer er jeg rimelig klar for å se himmelen igjen. Jeg begynner å få kraftig hodepine og er kvalm, og det bekymrer meg. Det brenner ulmebranner i det underjordiske kullet mange steder. Dette frigjør farlige gasser som svoveldioksid og nitrogenoksider.
Min største frykt
Jeg kan ikke annet enn å føle med de stakkars unge guttene. De er dømt til et liv i helvete, uten å ha gjort det minste galt. Straks Gopal kommer tilbake fra en tralletur, signaliserer jeg at jeg begynner å bli desperat etter å trekke frisk luft. Akkurat da skjer det jeg fryktet mest av alt:
En dynamittladning går av et eller annet sted. Hele gruven rister. Stein faller ned fra veggene, jeg er sikker på at hele greia skal kollapse.
– Er det her jeg skal dø? raser det gjennom hodet mitt. Jeg ser åpenbart helt skrekkslagen ut, for når Gopal lyser mot meg, ler han rått.
– Enda godt jeg kan spre litt glede her nede, tenker jeg med redselen pumpende som gift gjennom kroppen.
Deretter krabber jeg så fort jeg kan gjennom kullstenket gjørme, kullstøv og svarte vannpytter, tilbake mot himmelen, lyset og livet. Utenfor holder jeg på å kaste opp. Hodepinen er overveldende.
Denne saken ble første gang publisert 25/10 2024.
