Sven Henriksen ble slått av faren
Sven Henriksen var seks år da faren meldte seg inn i Jehovas vitner. Det ble starten på et mareritt
Til slutt rømte han hjemmefra: – Jeg følte meg uten verdi, sier Henriksen.
Sven Henriksen (68) bedyrer at det ikke er synd på ham.
– Den det var synd på er den lille gutten jeg har skrevet om, sier han.
Det er et langt liv siden Sven var pappas lille gutt – som ble tittelen på boken hans. Selvbiografisk, kaller han den, men understreker at det er en roman.
– Jeg husker alle hendelsene fra oppveksten i Telemark, men forklarer dem ut fra en voksen tankegang, forklarer forfatteren, dramatikeren og skuespilleren.
Gjennom romanfiguren Johannes får vi vite mye om Svens barne- og ungdomstid, men forfatteren har sørget for å unngå det han med brodd i stemmen kaller «selvbiografisk sutring».
– Jeg skrev ikke for å rense meg for traumer, understreker han.
– Tvert imot ventet jeg til de var bearbeidet. Det tok altfor mange år!
Målet med boken er at den skal hjelpe andre som lever med vold og sosial kontroll.
Han lener seg fortrolig over det lille kafébordet på Litteraturhuset i Oslo.
– Jeg tror sannelig at folk er åpne for å motta budskapet i boken. De siste ukene har jeg reist rundt i Norge for å presentere Pappas lille gutt. Det føltes nesten som en signingsferd, forteller han begeistret.
– Over alt ble jeg mottatt med åpne armer. Ja, jeg følte meg elsket. «Du er det!» ropte folk tilbake til meg.
Kanskje trengte Sven å høre det? Selv om det er 52 år siden han rømte hjemmefra, og han siden har fylt livet med både kjærlighet og suksess.
Et ekko i minnet
– Jeg var seks år da pappa begynte å slå. Det fylte kroppen med en bunnløs redsel.
Det startet med at farens sterke never holdt ham fast i badekaret – under vannet.
– Jeg kommer aldri til å glemme panikken som grep meg, og en undring – «hvorfor gjør pappa noe sånt?».
Det neste han husker fra den hendelsen, som han har skildret i boken, er at faren rev ham opp av vannet og slo ham. Den lille gutten sank til bunns mens han tenkte: «Kommer jeg til å dø?»
– I stedet begynte pappa å gråte. Han løftet meg opp og knuget meg inntil seg, og sa: «Du er pappas lille gutt, er du ikke?».
De neste ti årene med vold endte alltid med det spørsmålet.
– Ordene er som et ekko i minnet mitt, sier den sympatiske forfatteren.
– Tittelen på boken sa seg selv.
Les også: – Først fikk jeg baby, så ble jeg skilt fra ektemannen min og så flyttet jeg sammen med en dame
Lite rom for kjærlighet
Volden startet like etter at faren ble medlem av trosretningen Jehovas vitner.
– Alt endret seg da, husker Sven.
– Før det var vi heller ingen mønsterfamilie. Begge foreldrene mine hadde sitt å slite med. De var etterkrigstidens voksne, som skulle bygge landet opp igjen. Hos oss handlet livet om at endene måtte møtes. Det var mindre rom for kjærlighet.
Faren gjorde som han var oppvokst med; drakk alkohol for å glemme sine spøkelser.
– Pappa var trolig på søken etter noe mer, for det var han som slapp Jehovas vitner inn da de banket på – og han ble frelst.
– Han sluttet å drikke, men gikk fra en avhengighet til en annen. Og det som var vondt, ble enda verre. Kanskje var det derfor han slo?
Faren ble som vitne en predikant. Kone og barn fikk ikke annet valg enn å følge ham. Sven fikk seks søsken, men de holdes utenfor boken. Det samme gjelder for intervjuer.
– Dette er min historie, slår han fast.
Jehovasvitner
Det meste i livet ble endret da familien ble med i Jehovasvitner.
– Jeg følte meg isolert fra omverden, minnes Sven.
– Så å si alt ble forbudt, som å feire jul eller å spille gitar. Basert på min erfaring vil jeg påstå at Jehovas vitner en religiøs fundamentalistisk sekt som driver med sosial kontroll.
Den dype bassen, taleinstrumentet hans, er tydelig. Sven er en mann som leser mye og følger våkent med på hva som rører seg i samfunnet.
Han mener mye om mangt, og deler det gjerne på Facebook-siden sin. Felles for det han sier er at det er gjennomtenkt.
– Allerede som barn ble min flukt å lese bøker og drømme meg bort. Jeg lengtet etter å ta del i en verden utenfor Jehovas vitner.
Svens pappa var sjøsame. De snakket ikke om det. Faren ville ikke være same.
– Han dro fra Malangen i Troms for å skape et nytt liv. Selv om vi tilbrakte fine sommerferier hos foreldrene hans, lærte jeg at det lå en forbannelse i det samiske, sier Sven.
Pappaen, som var en veldig vakker mann med klassiske samiske trekk – som skjeve øyne, peker Sven mot sine egne med et skøyeraktig smil – ville være norsk.
Les også (+): Mamma og pappa oppdro meg slik de mente var best. Når jeg tenker tilbake på det nå, blir jeg trist
Ble mobbet på skolen
– Jeg var veldig glad i pappaen min. Han fikk stadig en spennende idé som han testet ut, for deretter å forkaste den. En side ved pappa var morsom og snill, den andre hadde et farlig humør. Han kunne forandre seg på ett sekund!
Faren arbeidet som sjømann ved siden av å predikere, og åpnet en butikk i Porsgrunn som solgte symaskiner. Moren var husmor.
Boken avslører at hun var ulykkelig med mannen og skremt over at han slo sønnen, men hun forble passiv. Sven hadde det likevel greit hjemme – når faren ikke var der.
– Hver gang pappa kom hjem ble det utrygt. Jeg lærte etter hvert å være fare. Om det var mulig, gjemte jeg meg.
Utrygt var det også for Sven på skolen.
– Jeg ble mobbet på grunn av mitt samiske blod, og fordi jeg var liten og rund. Senere fordi jeg likte gutter.
Sven var ti år da han ble avstandsforelsket i en pen gutt, Andreas.
– Jeg skammet meg. Det å kysse en gutt var ifølge Jehovas vitner en synd på linje med å drepe. Likevel fantaserte jeg om det.
Mestret det kunstneriske
På skolen gjorde Sven det bra.
– Best mestret jeg det kunstneriske. Jeg var flink til å skrive og synge. Til klassen sa læreren at stemmen min var stygg, men det stemte ikke. Han var med på mobbingen.
Mishandling hjemme og mobbing på skolen kastet mørke skygger over oppveksten.
– En klassetur i åttende ga meg håp i form av et mål i livet, forteller han.
– I Porsgrunn så vi Riksteatrets forestilling av Villanden av Henrik Ibsen. Der og da kunne jeg skimte veien min videre. En vakker dag skulle også jeg opp på scenen, sier Sven.
Skuespillerdrømmen har han for lengst realisert.
Fristed
Heldigvis hadde Sven et fristed under oppveksten, og det var hjemme hos mormor Karen.
– Mine beste minner er fra mormors hage. Hun og morfar bodde i portnerboligen til godseier Cappelen, hvor hun var ansatt som gartner. Mormor lærte meg blant annet mye om blomster, og gleden ved å nyte dem.
– Hun pleide å si «folk er folk, og det kommer ingenting inn i en lukket hånd». Med andre ord – at vi bør være rause og behandle andre med respekt. Kloke ord som jeg lever etter, sier han.
Mormoren slo armene beskyttende rundt ham, og ville helst at Sven skulle bo hos dem.
– Mormor så meg. Alle har vi vel behov for det? Hun forsto etter hvert også at jeg likte gutter, men dømte meg aldri.
Les også: Sannheten om «Huset på Prærien»: Da kameraene ble skrudd av, raknet idyllen
Rømte hjemmefra
Han kan ikke huske at mormors datter, moren hans, viste ham en slik forståelse.
Heller ikke når det gjaldt farens regelmessige slag.
– At pappa slo meg, viftet hun bort ved å si «Du må ikke terge pappa.» Men jeg gjorde aldri det …
Mishandlingen fortsatte helt til Sven rømte.
– Det endte med at jeg tok igjen. Da så jeg faktisk en beundring i øynene hans.
Sven rister på hodet som svar på hva han mener om det.
Han var 16 år da han konfronterte faren med at han måtte slutte å slå.
– «Slutt å tulle!», svarte han og påsto at han aldri hadde slått. Det er en forferdelig måte å behandle et barn på, sier Sven – forbannet på samtlige voksne som oppfører seg slik.
– Du blir veldig usikker på deg selv.
På dette tidspunktet hadde sønnen stått frem som homofil, og vært inne til det han kaller et avhør hos eldsterådet i Jehovas vitner.
– Det var utrolig ydmykende. Det ble avgjort at eldsterådet skulle hjelpe meg med å bli kvitt «uvesenet» inni meg. Jeg skulle sendes til hovedkontoret i Brooklyn for å bli kurert. Tenk å måtte stå til rette for hvordan du er født, sier Sven oppgitt.
Han rømte i stedet til Oslo – uten en plan eller et sted å bo.
Slet med traumer
I starten sov Sven hos folk han traff ute på byen.
– Jeg var så sulten på kjærlighet at jeg diltet etter den som viste meg vennlighet, husker han tilbake.
– Ingen orker slikt i lengden. Det tok meg flere tiår å bli et velfungerende menneske.
Åpen og ærlig forteller han om ville fester og et høyt forbruk av alkohol.
– Jeg drakk for å glemme alt det vonde. Akkurat som pappa pleide. Men, sier han og pauser slik bare en trent skuespiller kan, – aldri, aldri har jeg slått noen!
Det er ingen tvil om at budskapet er viktig for ham å understreke.
Nå er det 18 år siden han skrudde korken på flasken – for godt.
– Alt det vonde ulmet altfor lenge under overflaten, sier han tankefull.
– Da jeg ble 30, slo det ut som panikkangst. De neste ti årene var jeg så å si lammet av dødsangst. Jeg slet med å bearbeide alt som var skjedd.
Sven sier han måtte finne seg selv på nytt.
– Jeg var nesten 50 før jeg kom velberget ut av traumene.
Lykkelig gift
Senere, mens han skrev Pappas lille gutt, kjente han på en ømhet for moren og faren.
– Det overrasket meg, men det var en forsonende følelse, synes han.
Han understreker at han tar sterkt avstand fra volden som faren viste. Når det gjelder mangelen på å vise kjærlighet, sier han til foreldrenes forsvar:
– Jeg tror mamma og pappa tenkte at de gjorde så godt de kunne. De var et produkt av sin tid og oppvekst.
Sven tok aldri mer kontakt med dem. Han møtte ikke opp i begravelsene, men har kontakt med noen av sine søsken.
– Jeg bærer ikke lenger nag til andre enn Jehovas vitner, sier han kraftfullt – og synes det er et skritt i riktig retning at de nylig ble fratatt statsstøtten.
– Begynner folk å fatte at fundamentalisme også finnes i norske kristne miljøer? spør han håpefullt.
I dag har Sven det veldig bra, både med seg selv og med ektemannen hjemme i Mo i Rana.
– Det var kjærlighet ved første blikk mellom oss to – for snart 30 år siden, erklærer han og lyser opp.
– Vi er heldige som har hverandre. Det tok meg mange år å finne balansen i livet. Å forstå og føle at jeg – og du og alle andre – har verdi akkurat som vi er!
Denne saken ble første gang publisert 19/07 2023.
