Tapt barndom
Den 25 år eldre mannen sier han vil hjelpe Stine (11). I stedet blir det starten på et mareritt
Da Stine bestemte seg for å bygge sak mot overgriperen, tok hun tilbake kontrollen over livet sitt.
Denne saken ble publisert første gang 10/09 2021.
– Alt i alt har det gått bra med meg. Uten at jeg selv har følt det sånn når jeg har stått i det som har vært vanskelig. Men jeg har alltid hatt en sterk livsgnist, og er egentlig veldig glad i livet, selv om det kan være tungt, sier Stine Reksten (27).
Den unge kvinnen har ikke bare overlevd flere år med mobbing og systematiske overgrep.
Hun har også sørget for å stoppe og fengsle mannen som sto bak, og som viste seg å ha flere overgrepsofre på samvittigheten.
– Om det så bare har vært fem prosent positivt i hverdagen min, og resten negativt, så er det de fem positive prosentene jeg tar med meg når jeg går og legger meg om kvelden. Jeg tviholder på lyspunktene, og prøver å fokusere på det fine livet har å by på. Jeg har tenkt at det ikke skal være så tungt for alltid, sier hun.
Alt ligger til rette
Mye av det som har skjedd, har vært utenfor hennes kontroll. Derfor har hun vært bevisst på at det hun kan gjøre noe med skal være en motvekt til det negative.
– Jeg har vært veldig bevisst på at de valgene jeg tar skal være positive for meg, og har hatt en langsiktig plan med dem. At jeg ikke skal kaste meg inn i den negative spiralen jeg har levd i, men stadig prøve å jobbe meg ut av den. Jeg har alltid levd med et håp inni meg om at en dag kan det bli bra, og forutsetningene er jo der. Nå ligger alt det ytre til rette, det handler bare om at jeg må finne det inni meg også. Jeg vet at det er mulig, derfor fortsetter jeg kampen om en bedre fremtid.
27-åringen studerer barnevernspedagogikk. Hun har tidligere jobbet flere år innen psykiatrien.
– Jeg skulle gjerne vært foruten alt det vonde jeg har vært igjennom, men i arbeid med mennesker og sårbare barn tenker jeg at egenerfaringen er en av mine største styrker, og da i kombinasjon med fagkunnskap, sier hun.
Ingenting å miste
Vi går tilbake til 2006. Stine husker den ennå, følelsen hun hadde av å være helt alene der hun satt på pikerommet i en liten bygd i Sunnfjord.
Hun husker den desperate lengselen etter å føle at noen virkelig brydde seg om henne. Et annet menneske som kunne skjønne hvor vanskelig hun hadde det. At hun hadde det så vondt at hun ønsket å ta livet av seg. Hun ble plaget på skolen, og hjemme følte hun seg ikke sett.
Elleveåringen tar opp telefonen og taster inn bokstavene til det nå nedlagte chatterommet Blinko. Det nettbaserte «praterommet» har på denne tiden begrenset med brukere, så Stine får mye oppmerksomhet når hun melder sin ankomst.
Meldingene i chatterommet har et klart seksuelt preg. Hun blir forvirret, og forstår lite av spørsmålene hun blir stilt. Men hun er tro mot målet sitt om å finne noen som bryr seg. «Hva er den minst smertefulle måten å ta livet sitt på?» Slik lyder meldingen hun sender inn i forumet.
En av brukerne skiller seg ut, synes hun. Han er vennlig og oppmerksom. Han skriver «Du må love meg at du ikke tar livet av deg før du har blitt kjent med meg.»
Les også: Når Karin lukker øynene og tenker tilbake, er det smertene hun husker aller best
Kontakt på telefonen
Mannen er 25 år eldre enn Stine. Han sier at han har mye erfaring med å snakke med suicidale jenter gjennom frivillig arbeid, og trøster henne med at ting vil bli bedre.
Det er ingen flørting, bare masse positiv oppmerksomhet og omtanke for henne. Han blir tidlig opptatt av at de skal finne en annen måte å snakke sammen på, og vil ha telefonnummeret hennes.
Stine vet at hun ikke skal gi det bort til fremmede, men mannen har allerede blitt veldig viktig for henne. Han sier at han skal slutte på chatten, og at hvis de skal fortsette å ha kontakt, så må de ta det via telefonen. Under tvil gir hun ham nummeret sitt, men vet samtidig at hun ikke kommer til å svare når han ringer. Stine har ikke fortalt ham at hun er under 18 år, og vet at hun vil bli avslørt når han hører stemmen hennes.
Men mannen lurer henne ved å ringe fra et annet nummer, og da er barrieren brutt.
Les også: Jenny er 11 år og driver med håndball, hest og klarinett. Så rakner livet
Møtes i skjul
Elleveåringen får raskt stor tillit til mannen, og åpner seg om forhold hjemme og på skolen. Hun føler seg forstått og ivaretatt. De prater med hverandre i mange uker før han en dag ringer henne og sier at han må møte henne fysisk. Han sier at han er dypt bekymret for henne, og må se at hun har det bra. Hvis ikke de treffes, vil han kontakte politiet og barnevernet, gir han henne beskjed om.
Stine er livredd for at han vil gjøre alvor av truslene, og selv om hun ikke vil møte mannen, føler hun at hun ikke har noe valg.
Noen dager senere kommer han kjørende fra hjemstedet sitt, som ligger rundt seks timer unna. Han ber henne møte ham mellom halv tolv og tolv om natten nedenfor huset hennes, der de er skjult av en liten skog.
Stine tenker at hun nå ikke lenger har sjanse til å lure ham på alderen, men stjeler likevel litt sminke av moren, og stapper toalettpapir i bh’en i et forsøk på å ligne litt mer på bildet av den tilfeldige kvinnen som hun la ut ved siden av navnet sitt i chatterommet.
Ute er det høst, men det er ikke den sure vinden som gjør at Stine skjelver når hun går med usikre skritt nedover mot skogholtet denne kvelden. Hun er livredd, hele kroppen hennes rister, og hun må på et tidspunkt stille seg inntil en lyktestolpe for å holde seg oppreist.
Mannen sender henne en tekstmelding om at han nærmer seg, og skriver samtidig: «Jeg tør å ta deg på puppene før du tør å ta på mine.»
Ingen vei utenom
Det går et støkk i henne når hun leser meldingen. Det er første gang han kommer med en seksuell tilnærmelse.
Når han svinger inn i sin hvite varebil flytter hun seg vekk fra lyktestolpen, så han ikke skal se henne så godt.
Frykten øker når han kommer ut av bilen og går mot henne. Han er en kraftig mann. Men så smiler og ler han, og er den hyggelige fyren hun har blitt kjent med på telefonen. Jovial, varm og trivelig. Han gir henne en lang klem, og spør: «Er du redd? Jeg kan kjenne hjertet ditt slå gjennom klærne dine.» Så snur han henne rundt, og mens hun står med ryggen inntil magen hans tar han på brystene hennes. «Hva er det du har stappet inn her?» ler han.
Stine bryter seg ut av grepet hans. De setter seg ned på en murkant og prater sammen en stund, til Stine blir roligere. Han sier at det er kaldt ute, og at det er varmere inne i bilen. Han åpner opp bakdøren. Det ligger en madrass på gulvet, og vinduene er dekket for.
Stine er fremdeles engstelig, og nøler. Men hun føler at det ikke er noen vei utenom. Han er jo så snill og forståelsesfull. De setter seg inn, og han lukker døren bak dem. Han finner et teppe til henne foran i bilen. Påpeker at hun ikke lenger trenger å ha på seg ytterjakke når det er så varmt i bilen.
Hun begynner å gråte når hun skjønner hva som er i ferd med å skje.
Les også: Lille Elisabeth var alltid redd og alltid i fluktmodus
Hvem er han, egentlig?
Stine har fortrengt mye av hendelsesforløpet denne natten. Hun husker at han i etterkant av overgrepet ligger og holder rundt henne i bilen, og at hun kjenner på en voldsom forvirring. Den skal komme til å følge henne videre i forholdet.
Hun vil ikke være sammen med ham, men klarer seg heller ikke uten de gode ordene og oppmerksomheten hans. Mannen vender derfor jevnlig tilbake til hjemstedet hennes, og hver gang forgriper han seg på henne. Han gjør det klart at forholdet deres må bli mellom de to, siden det vil kunne misforstås av andre.
De møtes noen ganger i bilen, andre ganger i skogen eller på en hytte han leier for anledningen. I begynnelsen gråter hun, og sier at hun ikke vil, men han gir henne ikke noe valg. Etter hvert blir det nesten rutine. Hun vet hva som vil skje. I det ene øyeblikket er han den omsorgsfulle og forståelsesfulle vennen hennes, og i det andre skifter han fullstendig personlighet og blir hard og krevende.
Uforutsigbarheten forvirrer henne, og gjør det vanskelig å vite hvor hun har ham. Er han snill, eller er han slem? Stine trenger så inderlig den omsorgen han gir, og tenker at prisen hun må betale for kjærligheten hans er å bli voldtatt. For han sier jo at han elsker henne, og at hun er helt spesiell.
Når han gjennomfører overgrepene prøver hun å forsvinne ut av kroppen sin ved å fokusere på andre ting i rommet. Hun vet at dette er noe hun må igjennom før han kan bli den snille personen som igjen bryr seg om henne.
Truer med selvmord
Det er først når hun har blitt 14 år at ting endrer seg. De gangene Stine vegrer seg for å treffe mannen, truer han med selvmord om de ikke møtes.
Hun vet at han har barn og at han er gift, og synes dette er et stort ansvar å bære. Tanken på å såre ham og stå ansvarlig for at han tar livet av seg er uutholdelig.
Etter hvert oppdager familiemedlemmer at hun har en voksen venn. De vet ingenting om overgrepene hun utsettes for, men gir barnevern og politi beskjed om forholdet. Under et av treffene mellom Stine og mannen blir han oppringt av lensmannen.
Da mannen ser hvem som har ringt, blir han redd. Men politiet bruker ikke ressurser på å fysisk lete etter de to, og overgriperen pakker sammen sakene, kjører Stine hjem og drar tilbake til familien sin.
Ni dager senere kontakter han selv politiet, for å spørre dem hvorfor de hadde ringt den kvelden. Han får spørsmål om det har vært en intim- eller kjærlighetsrelasjon mellom ham og Stine, men klarer å sno seg ut av situasjonen ved å forklare lensmannen at han er Stines venn og sjelesørger. Han blir trodd, og utsettes ikke for videre etterforskning eller undersøkelser.
Etter å ha tatt en overdose med medikamenter, blir Stine ikke lenge etter plassert i et fosterhjem av barnevernet. Det er et godt hjem å komme til, og omsorgen hun får her gjør at hun ikke trenger mannen på samme måte lenger.
Stine fortsetter likevel å møte ham i skjul. En del av henne vil at noen andre skal forstå hva som skjer, og ta affære. Hun klarer ikke å avvise ham, og stå ansvarlig for at han gjør alvor av truslene om selvmord.
Les også: Da Anita våknet dagen etter morens død, var magesmertene som hadde fulgt henne hele livet, borte
«Hva med meg?»
Den siste gangen mannen forgriper seg på Stine er i 2010. Hun er 16 år gammel, og hun er sint og utagerende når de treffes. Hun er forelsket i en gutt, hun vil komme videre med livet sitt og mannen blir i stadig større grad et problem.
Hun får den omsorgen hun trenger fra andre, og hun vil ha kroppen sin for seg selv. Hun tenker fremdeles at det er grusomt å skulle stå ansvarlig for hans selvmord, men tenker samtidig: «Hva med meg? Når skal jeg begynne å leve?» Hun har fått nok. Av ham, og av hele situasjonen.
Hun konfronterer ham der og da, uten at hun i ettertid kan huske annet enn bruddstykker av hva som skjedde.
I etterkant har de sporadisk kontakt, men møtes ikke på flere år. Stine forstår ennå ikke alvoret i relasjonen og overgrepene hun har blitt utsatt for, og det tar tid før ettervirkningene kommer. Men når hun får sitt andre barn som 22-åring skjer det noe.
I tiden etter fødselen får hun kraftige reaksjoner. Hun utvikler symptomer på sterk angst, og får traumer i etterkant av intimitet. Det tar tid før hun ser sammenhengen. Så langt har hun bare vitset om forholdet til den mye eldre mannen overfor andre, for på en måte å ufarliggjøre ham overfor seg selv. Ingen vet hva hun har vært igjennom. Senere får hun diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD).
Brutal sannhet
I et forsøk på å redde forholdet til samboeren, kontakter hun Senter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (SMISO). Der kan hun være anonym. Reaksjonene hun møter her er sterke. Fagpersonene lar henne forstå at det hun har opplevd er alvorlig.
Deres reaksjon gjør at alt hun har vært igjennom plutselig blir virkelig, og det skremmer henne. Hun kan ikke lenger skyve fortidens opplevelser under teppet. Hun må ta innover seg at det mannen gjorde mot henne var brutalt og uakseptabelt. Stine reagerer ved å kutte all kontakt med SMISO. Det blir for mye å ta inn over seg på en gang.
Nå må hun bruke energi på å forstå det som er blitt gjort mot henne. Se på mannens oppførsel og personlighet med helt nye øyne. Hun må erkjenne at all omsorgen og kjærligheten hans kun var et verktøy i et nøye planlagt og kynisk spill, der hun var en han brukte og begikk overgrep mot.
I denne prosessen kjenner hun behov for å treffe ham igjen, for å bli kjent med ham på ny og for å forstå enda mer av det som skjedde. Stine tar kontakt med ham, og de møtes i Førde i 2016, mens han er her på et jobboppdrag. Han står der på utsiden av bilen hennes.
Hun sitter i førersetet, og har rullet ned vinduet. Han er grå i håret og bredere over magen, men har den samme joviale utstrålingen. De snakker litt sammen, og etter kort tid begynner han å hinte til møtene deres og det som har skjedd mellom dem. Han snakker i koder, og flirer som om det hele bare er morsomt. Der og da kjenner Stine på et voldsomt sinne. Hun kan ikke se noe morsomt ved måten han har behandlet henne på, eller ved hvordan overgrepene har påvirket henne opp gjennom livet.
Les også: (+) «Thomas» (18) er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Legger en felle
Møtet blir starten på en lang prosess, som ender med at Stine møter opp på etterforsker Eivor Sleire Øyens kontor ved Førde lensmannskontor en maidag i 2018.
Da har hun i to år samlet bevis i form av tekstmeldinger mellom henne og overgriperen, meldinger hvor han bekrefter seksuell kontakt fra hun var 12 år til hun var 16 år gammel. Rollene er snudd.
Denne gangen er det Stine som har en agenda, og mannen som blir manipulert. Hun har tatt kontrollen fordi hun vet at hun ikke klarer å legge alt bak seg uten å melde ifra. Kontakten mellom dem er retraumatiserende og krevende for Stine, fordi de snakker om noe hun ønsker å fortrenge. Likevel føles det godt hver gang han går i baret i tekstmeldingene, og beskriver ting han har gjort mot henne.
Den aller viktigste årsaken til at Stine går igjennom denne prosessen, er at hun mistenker at han har forgrepet seg på andre barn også. Dette viser seg å stemme. Det oppdages flere overgrepsofre etter hvert som politiet etterforsker saken.
I september 2020 starter rettssaken mot mannen, og sentralt i bevisførselen står tekstmeldingene mellom ham og Stine. Hun er den eneste av overgrepsofrene som er til stede i rettssalen under hele rettssaken. Med seg har hun vennene Trine og Henrik, som følger det hele fra sidelinjen.
Vondt og tøft
– Det var tøft å være til stede og være vitne til en så grov overgrepssak. Jeg kjente allerede til en del, men det er klart at det kom frem detaljer som var vonde å høre på. Men jeg er glad for at jeg kunne være der for Stine, og jeg synes det er viktig at vi snakker om overgrep siden dette er et stort samfunnsproblem. Det rammer mange, sier vennen Trine.
Også Henrik er glad for at han valgte å stille opp for vennen sin, til tross for at det var ubehagelig å høre på alt som kom frem.
– Jeg var forberedt på at det skulle bli ubehagelig fordi jeg kjente til historien på forhånd, men det blir noe helt annet å se overgriperen samtidig som alt rulles opp. Hun var jo bare et barn, og det er lenge siden det skjedde. Det tøffeste var forklaringene, for det var grusomme skildringer som kom frem. Det vekket følelser i meg som måtte bearbeides i løpet av dagen. Når man står nær en av dem det gjelder, så blir det selvsagt mye tårer og følelser. Vi vet alle at overgrep skjer, men det er noe du leser om i mediene. Det var noe helt annet å være der så tett på, sier han.
Les også: Sigrid var bare åtte år da livet ble snudd på hodet: – Jeg får ikke barndommen tilbake
Alle mot en
Stine opplevde det som en stor støtte å ha vennene der. Spesielt var det godt å vite at hun hadde noen å snakke med i pausene. Hun var selv usikker på hvordan hun skulle klare å gjennomføre rettssaken med overgriperen i samme rom.
– Jeg tenkte lenge at jeg ikke kom til å klare å være til stede. Jeg ble full av angst bare jeg tenkte på det. Men jeg er god på å mobilisere, så jeg bygde meg opp og tenkte: «Dette er en soleklar sak, vi er alle mot en. Det blir tøft for meg, men det blir nok enda tøffere for ham.» Jeg har aldri hatt noe ønske om hevn, men jeg ville med min til stedeværelse gjøre rettsprosessen mer ubehagelig for ham. At jeg signaliserte så sterkt jeg kunne at det han gjorde mot meg og de andre jentene ikke er greit. På mange måter opplevde jeg det som terapi. Alle møtene mellom oss var preget av at han hadde makten og kontrollen, mens jeg følte meg så liten. Nå var det han som var liten, og jeg som hadde kontrollen, sier Stine.
– Vi har ikke innvendinger til det Stine har fortalt, og heller ikke slik du har framstilt det i teksten du har sendt oss. Vi håper og tror at vi klarte å få fram at vi støtter henne og at barnevernet må lære av sine feil i NRK sin reportasje. Barnevernet så at hun ikke hadde det bra, men overgrepene klarte vi ikke å fange opp tidsnok. Det gikk ut over Stine, og det er vi veldig leie oss for, skriver leder i Sunnfjord barnevern, Ove Mjåtveit.
Han var ikke leder i 2006 da det ble kjent at Stine hadde en voksen venn. I den omtalte NRK-reportasjen tar Mjåtveit ansvar for manglende oppfølging og ber om unnskyldning til Stine fordi barnevernet ikke gjorde mer for å hindre overgrepene hun ble utsatt for.
Mannen ble dømt til 12 år i fengsel, og til å betale en erstatning på over to millioner kroner til ofrene. Han nektet for at han hadde gjort det han ble beskyldt for, og anket dommen. Senere trakk han anken, og dommen er i dag rettskraftig.
Politiets kommentar til saken
– Jeg kan ikke uttale meg om vurderingen som ble gjort tilbake i 2006 om hvorfor kontakten mellom den gang 14 år gamle Stine Reksten og overgriperen ikke ble fulgt opp, siden dette var før min tid som politisjef i Sogn og Fjordane. De som sto ansvarlige er nå pensjonerte. Men det er selvsagt svært beklagelig at dette ikke ble fulgt opp på en bedre måte. Det har skjedd en stor utvikling innen arbeidet med overgrep mot barn, både digitalt og fysisk, de siste ti til femten årene. Mistanke om overgrep mot barn har i dag svært høy prioritet. Fokuset på denne type kriminalitet er et helt annet, og arbeidsmetodikken og profesjonaliteten er langt bedre, sier politisjef for Sogn og Fjordane, Arne Johannessen.
Overgriper og Stines fosterfamilie har lest saken, og har ikke ytterligere kommentarer. Biologisk mor er også gjort kjent med innhold i saken.
Oppdatering 19. januar, 2024:
I november 2023 ble Stine Reksten tilkjent 250.000 kroner i erstatning fra Sunnfjord kommune etter overgrepssaken.
Bakgrunnen er at det lokale barnevernet og politiet allerede i 2009 visste at Stine var med «en voksen venn». De visste hvem han var og at han hadde reist til området, skriver NRK.
Dette har politiet og barnevernet beklaget på det sterkeste.
Stine Reksten sier til NRK at hun synes beløpet er veldig lavt og ikke står i stil med den belastningen det er å bli utsatt for overgrep.
Denne saken ble første gang publisert 10/09 2021, og sist oppdatert 19/01 2024.
