Mistet datter og storesøster
Søstrene skulle vært tre. Nå er de bare to
Familien mistet det kjæreste de hadde. Gleden over å ha kjent Maren overskygger likevel sorgen over å ha mistet henne.
Oslo 26. juni 2023:
Denne mandagen skal regnet plaske over hovedstaden. Voldsomt og overraskende slik bare juniregn kan.
Men ikke ennå. Ennå skinner solen over menneskene på vei inn i Domkirken. Sommertøy. Farger. Kledd mer for fest enn sorg. Så skal de da også feire. Feire et usedvanlig liv.
Meningsløst kort, men fullt av mening. Maren Walvik Johnsen bæres til graven. Bare 29 år gammel.
Det deilige livet
Da hun ble syk, var Maren midt i det deiligste i livet. Hun var forelsket, hadde kjøpt leilighet og blitt samboer. Og hun hadde en jobb som hun elsket i markedsavdelingen i Orkla.
På dødsleiet fikk Maren familien til å love at de skulle danse i hennes sted.
Hun var deres. Deres datter, bonusdatter, storesøster, barnebarn, kjæreste, venninne, niese. Men hun var også aktivist: Frontkjemper og forbilde for hundretusenvis av mennesker.
Midt i sin egen kamp var hun opptatt av å redde andres liv.
Derfor frontet hun «Test deg-kampanjen» for å hindre at underlivskreft helt unødvendig tok flere unge liv.
Fatal feil
For Maren hjalp det ikke å teste seg. Hun hadde gjort alt rett.
De som tolket celleprøvene hennes, gjorde feil. Det kunne gjort mange bitre på systemet som sviktet. Sinna på skjebnen. Men sånn var ikke Maren. Og sånn tenker ikke familien hennes.
Livmorhalskreft (Cancer cervix) på et tidlig stadium gir ofte ingen symptomer, og kan oppdages når det tas livmorhalsprøve. Hos mange oppdages sykdommen tidlig, og i slike tilfeller er muligheten for helbredelse god.
I Norge får over 300 kvinner livmorhalskreft hvert år, og mellom 70 og 90 kvinner dør av sykdommen.
Kilde: HelseNorge.no og Faktisk.no
– Maren gjorde det enklere for oss fordi hun selv var så tydelig på at hun følte seg heldig. Også da hun lå for døden. Heldig som hadde fått leve et så vidunderlig godt liv, sier pappa Kjetil Johnsen (52) og fortsetter:
– Å miste et barn er det verste et menneske kan oppleve. Når barnet dør, mister du også en del av deg selv. Man får et sår i sjela som aldri gror. Det er opprivende og brutalt og på mange vis traumatisk. For meg har det likevel vært viktig å finne noe positivt å henge tapet på. Som pappa til to andre jenter, ektefelle, venn og kollega kommer det ingenting godt ut av å senke seg ned i elendighet og sorg.
Det har gått halvannet år. De har vært gjennom julefeiringer, påske og bursdager – sommerfester. Men aller flest hverdager.
Les også: Lille Nora var som alle andre babyer. Plutselig ble hun en skygge av seg selv
Sorgen kommer i de små tingene
– Det er ikke nødvendigvis de store merkedagene som er vanskeligst. Sorgen kan skylle over meg plutselig. Like gjerne når vi er ute og henter juletre, som akkurat på julaften. Den kommer i de små tingene vi gjorde sammen.
Noen ganger bare i korte, smertefulle glimt. Andre ganger som ei klo som sitter der i dager.
Kjetil har samlet familien rundt seg: Kona Christel (49), som var Marens bonusmamma fra hun var tre år, Bertine (20) og Lea (23) – og Leas ekstrapassasjer: Ei lita jente som snart skal bli født.
Tonen er lett, og latteren sitter løst. De ler mye, familien Johnsen, der de benker seg rundt spisestuebordet hjemme på Tromøya utenfor Arendal.
Bordet er der de også samlet seg da Maren ble syk og de alle skulle spille viktige roller i «Prosjekt Maren».
«Prosjekt Maren»
«Prosjekt Maren» har fire hovedpunkter: 1. Tenk positivt. 2. Når Maren ringer, skal man svare på telefonen uansett hva. 3. Fokus på eget liv og egen helse. 4. Ingenting skal være uprøvd i kampen for å få Maren frisk.
– Maren kom hjem til jul. Da var det bare noen dager siden vi hadde fått den grusomme beskjeden. Nå skulle vi sørge for at hun hadde det best mulig mens hun kjempet seg frisk. Alle fikk sine oppgaver, forklarer pappa Kjetil.
– For Maren var det viktig at vi skulle leve mest mulig normalt. At Bertine skulle være russ. At Lea skulle fortsette på sykepleierstudiene. Vi skulle ikke grave oss ned i det vonde.
Kjetil ble tidlig pappa. Han var 22 år da Maren ble født. Maren er tre når pappa får ny kjæreste og Christel blir bonusmamma.
Året Maren fyller syv, blir hun storesøster for første gang. Tre år senere blir hun storesøster nok en gang.
Det er ingen tvil om hvem som er småjentenes store forbilde. Tross den store aldersforskjellen mellom Maren og «kull 2» blir søstrene en tett sammensveiset trio. Når Maren kommer hjem, er det fest i «Camp Johnsen».
Marens drømmer
– Våre drømmer var Marens drømmer. Hun støttet oss og heiet på oss, sier Bertine og Lea.
Den eldste, Lea, den kunstneriske, er god med ord og flink til å tegne. Inspirert av storesøsterens skjebne har hun utdannet seg til palliativ sykepleier. Bertine, håndballtalentet som reiste til Spania for å satse for fullt i klubben Cordoba etter at søsteren døde, er mer «røff» og utadvendt.
– Vi ligner på Maren på hver vår måte, smiler de to.
Det er første gang de er med på intervju etter at storesøsteren døde, men de er bedre forberedt enn de fleste, oppvokst som de er med en journalist– og dokumentarskaper-pappa.
Etter å ha begynt i lokalradioen hjemme i Arendal allerede som 14-åring, har Kjetil jobbet både i NRK lokalt og i Dagsrevyen før han for vel 20 år siden tok det store spranget og startet «Novemberfilm».
Selskapet leverer dokumentar-produksjoner til de store TV-kanalene. «Norge bak fasaden» og «Dyrepasserne» på TV 2, «Oslo Fengsel» og «Leo og de farlige», er blant programmene selskapet hans står bak.
Det har blitt flere Gullruter på Kjetil og staben hans. Men det er bare én av dem han har stående hjemme: Marens pris.
TV-kjendis
For Maren var det så viktig å få ut budskapet til unge kvinner om at de måtte teste seg og ta celleprøve, at hun trosset sykdommen og var hovedperson i programmet «Norge bak Fasaden», som ble sendt på TV 2 i januar 2023
Ærlig og hudløs, og bokstavelig talt hårløs, sto hun frem med sin historie.
For pappa var det uvant og kanskje litt ubehagelig å skifte rolle fra intervjuer til intervjuobjekt.
– Maren var klar på at denne historien måtte fortelles, og det raskt. Hun var bekymret for at unge kvinner skulle bli syke og dø før dokumentaren kom på lufta. Jeg tror det var lettere for henne enn for meg å by på seg selv. Å vise følelser, sier faren og fortsetter:
– Jeg syntes det var krevende å stille opp og fortelle om noe som var så personlig. Men i min jobb ber jeg hele tiden om andres livshistorie, så jeg måtte bare stille. Det var verdt det. Dokumentaren satte virkelig dagsorden. Maren oppnådde det hun ville, sier faren, og lar blikket hvile på Gullruten en liten stund. Gullruten som Maren var for syk til å være med og motta.
Marens kamp er også blitt familiens kamp.
– Det var jo nettopp dette Maren ville. Holde liv i fortellingen om livmorhalskreft, men også bringe videre hvordan det er mulig å snu en dødsdom til noe positivt. Mange lurer på hvordan vi kommer oss gjennom dette tapet. Det er ikke et tap å dø. Det er en seier å ha fått leve. Vi glemmer ofte hvor heldige vi er som har livet, sier Kjetil.
Les også (+): Frank var nesten fire år da moren forsto at noe var galt
Livbøyen
– Det er når noe går galt at man virkelig får prøvd seg som foreldre. Da er det vi som må være bøyen som holder alt flytende. Synker bøyen, synker hele familien, sier Kjetil før Christel fullfører:
– Vi har et liv som skal leves i fortsettelsen også. Vi var heldige. Maren hadde et eksepsjonelt godt humør helt til det siste. Det tar vi med oss videre.
Kjetil kommer med et eksempel på hvor engasjert Maren var i livet til familien, selv om hun visste at hun ikke skulle være med:
– Lea kjøpte hus tre dager før Maren døde. Hun lå for det meste og døste og var altfor svak til å være oppe. Likevel uttrykte hun stor glede på søsterens vegne og syntes det var fint å få se bildene fra prospektet.
– Men at Maren er borte – det vil for alltid være fullstendig meningsløst og vondt, helt innerst i pappa-hjertet.
Som en dyrebar skatt
Alle fire uttrykker stor takknemlighet for den hjelpen og støtten de fikk ved Lovisenberg Lindring og Livshjelp.
Med «Ung Kreft» sine følgere i sosiale medier har Lea delt noen av sine tanker om å være ung pårørende og etterlatt: «Uka på Lovisenberg knyttet oss tettere sammen som familie.
Den uka, som fort kunne vært kilden til mange vonde minner, ser jeg tilbake på som en dyrebar skatt. Jeg sitter igjen med gode minner fra denne uka.
Det høres kanskje rart ut. At jeg har gode minner fra den uka som søsteren min døde. Grunnen til det er at vi var sammen. Vi fikk mye uforstyrret tid.
Vi pratet sammen og var stille sammen. Vi beholdt humoren vår, og det tror jeg hjalp oss mye. Det er så viktig å le, selv om man befinner seg midt i livets verste krise.
Jeg kjenner nærværet hennes hver dag. Jeg husker hva som var viktig for henne, og det har gjort det lettere for meg å være pårørende og etterlatt.»
Maren er en naturlig del av hverdagene til familien.
– Maren lever med oss selv om hun ikke er hos oss, sier de.
