Cathrine Trønnes Lie ble skutt på Utøya
«Går det bra?» prøvde hun å si. Elisabeths ansikt sprakk opp i et smil før også hun viste tommel opp. Det var siste gang Cathrine så lillesøsteren i live
Cathrine og lillesøsteren Elisabeth dro sammen til AUFs sommerleir på Utøya i 2011, men det
var bare Cathrine som kom hjem igjen.
Cathrine Trønnes Lie (28) er aktuell i serien «Petter og overleverne» hvor Petter Nyquist (44) møter fire mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, men som likevel har klart å finne tilbake til det livet de ble forsøkt frarøvet.
Dette er Halden-jenta Cathrines historie om dramaet på Utøya:
«La det swinge la det rock’n’roll La det swinge til du mister all kontroll Åh hi åh la det swinge la det rock’n’roll»
De sang av full hals – Elisabeth, Cathrine og venninnen deres. De andre ungdommene på Utøya sang med de også. De jublet og hoiet.
Cathrine hadde egentlig ikke hatt lyst til delta på karaokekvelden. Hun likte ikke den type oppmerksomhet. Ikke synes hun sangstemmen var noe spesielt å skryte av heller. I hvert fall ikke sammenlignet med stemmen til den 14 måneder yngre lillesøsteren som elsket å opptre. Men for den entusiastiske Elisabeths skyld sa Cathrine ja.
Da de var ferdige med å fremføre Bobbysocks legendariske Eurovision-låt fra 1985, fikk jentene stående applaus.
– Det var fantastisk, alle klappet og sang med. Det er det beste minnet jeg har fra Utøya, forteller Cathrine til Her og Nå.
22. juli 2011
Karaokekvelden var på torsdag. Dagen etter var 22. juli 2011. Da skulle Gro Harlem Brundtland komme til Utøya – Cathrine var ikke så veldig opptatt av det.
Men hun gledet seg til fredagskvelden, da skulle det være diskotek.
Cathrine og lillesøsteren Elisabeth satt i kafébygget på Utøya og hørte på et foredrag da flere alvorlige AUF-ere kom inn og avbrøt foredraget. Avbrytelsen var kjærkommen for Cathrine, som ennå ikke hadde fått den store politiske interessen.
Mental Helse Hjelpetelefonen:
116 123 (hele døgnet)
Alarmtelefon for barn og unge:
116 111 (hele døgnet)
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (hele døgnet)
Dinutvei.no
– AUF-lederen Eskil Pedersen fortalte at en bombe hadde gått av i regjeringskvartalet i Oslo. Flere mennesker var drept og såret. Jeg var ikke kjent i Oslo, men pappa, som jobber i anleggsbransjen var ofte i Oslo. Elisabeth og jeg fikk panikk. Vi ringte og ringte. Heldigvis var han trygg, forteller Cathrine.
Etter at AUF-lederen var ferdig, kunne de som ønsket det, bli i kafébygget og snakke om hendelsen. Elisabeth ville bli.
Cathrine ønsket å gå ned til teltleiren. Cathrine synes Elisabeth så trist ut der hun sto i vinduet på kafébygget og så søsteren gå. Cathrine viste henne tommel opp. «Går det bra?» prøvde hun å si. Elisabeths ansikt sprakk opp i et smil før også hun viste tommel opp.
Cathrine følte seg lettet, hun smilte tilbake før hun gikk ned til teltplassen. Det var siste gang hun så søsteren i live.
Ville dra fra Utøya
Cathrine ble sittende i teltet til en venninne. De var begge nedstemte. Venninnen hennes forsøkte å ringe familiemedlemmer i Oslo.
– Vi ville ikke være på Utøya lenger, og jeg tenkte jeg kunne ringe pappa, han stiller alltid opp. Tanken var at han kunne komme og hente oss, men vi var for mange til at alle fikk plass. Vi la derfor fra oss tanken og prøvde å fokusere på å ha det gøy de siste dagene i stedet. Etter en liten stund hørte vi smell. Var det kinaputter, eller kanskje fyrverkeri?
Cathrine forteller videre:
– Vi gikk ut av teltet. Folk virket urolige. Vi trakk mot en uniformert vakt for å finne ut hva som foregikk. Et stykke unna så jeg en svartkledd mann stå med et våpen rettet mot en gutt som satt på kne på bakken med hendene i været. Som om han ba for livet sitt. Den svartkledde mannen skjøt og gutten falt om. «Det må være paintball. Det må være en syk lek», tenkte jeg, forteller Cathrine.
Men så snudde den svartkledde seg og begynte å skyte i retning Cathrine.
Hun tenkte fremdeles at det ikke var virkelig. Men alle løp, på kryss og tvers, mens de prøvde å unngå å snuble i alle de nesten usynlige teltbardunene.
– Det føltes som om alle løp forbi meg, mange gråt og var redde, men jeg bare sto der.
Les også: (+) Ingen kom på besøk eller ville snakke med meg. Så innså jeg grunnen
Ble skutt to ganger
Skuddene kom stadig nærmere, Cathrine fulgte etter hvert etter de andre. Folk skled ned en bratt, gjørmete skråning – ned til vannet. Hun satte seg på rumpa og skled ned som de andre. På vei nedover kjente hun et smell og overkroppen ble slengt fremover.
– Det brant i kroppen. En intens smerte spredte seg i brystet, magen, nærmest i hele overkroppen. Jeg ville si til dem rundt meg at de skulle fortelle familien min at jeg elsker dem. Men jeg klarte det ikke. Jeg fikk ikke puste. Alt ble stille. Jeg hørte ikke gråt lenger. Det eneste jeg hørte var mitt eget skrik, forteller hun.
Cathrine besvimte, men våknet igjen da hun ble truffet av skudd nummer to. Denne gang i armen. Det gjorde ikke vondt, men hun så at det var en stor flenge i den grå joggedressen hun hadde på seg. En joggedress hun fortsatt har liggende hjemme.
«Du må ikke sovne», sa en gutt til henne. Alle var så omtenksomme, også de som var skutt selv. «Nå dør jeg», tenkte Cathrine. Men to timer og to liter blod senere ble hun reddet. Sammen med to andre ofre ble hun fløyet med helikopter til Ullevål sykehus i Oslo.
Les også: «Vi blir skutt på. Vi gjemmer oss. Ring politiet. Jeg elsker deg»
«Hvor er Elisabeth?»
Da hun våknet etter operasjonen, var det første hun tenkte: «Hvor er Elisabeth?».
Men Elisabeth var ikke mer. I kafébygget på Utøya hadde jenta som elsket å bevege seg fryst i møte med den svartkledde og bevæpnede terroristen. Hun hverken løp eller forsøkte å gjemme seg. Hun bare sto der – skrekkslagen.
Det tok én uke før Cathrine og familien fikk vite at Elisabeth var drept. Cathrine husker ikke hvem som fortalte henne at lillesøsteren var borte. Hun tror heller ikke hun hadde noen voldsom reaksjon på budskapet.
– Jeg husker at jeg ikke klarte å fokusere på det og at jeg var redd. På natten hadde jeg mareritt. Når jeg våknet av mareritt, satt det alltid en sykepleier ved siden av meg som ga meg trøst. Jeg fortalte hva jeg hadde drømt. Jeg sovnet igjen, men så tok det ikke lang tid før jeg ble vekket av et nytt mareritt.
Elisabeths begravelse
Begravelsen til Elisabeth var den siste for ofrene på Utøya.
Den ble holdt 18. august, nesten én måned etter hun ble drept. Familien utsatte den slik at Cathrine kunne delta.
Hun holdt en rørende tale. Det samme gjorde statsminister Jens Stoltenberg. Men så ble alt stille.
Etter tre uker og syv operasjoner var Cathrine hjemme igjen til en stor familie i sorg. Mamma, pappa, stefar, attpåklatten Victoria, tanter, onkler og søskenbarn.
– Hjemme var det alltid noe som minnet meg på det som hadde skjedd. Derfor orket jeg ikke være hjemme. Alle var så triste. Jeg var ute hele tiden. Å være sammen med venninner var en befrielse. Da tenkte jeg ikke på det. Jeg kom og gikk som jeg ville. Ingen turte å si nei til meg. Jeg var hun som hadde blitt skutt, forteller Cathrine.
Cathrine snakket mye om det som hadde skjedd. Hun snakket ikke så mye om Elisabeth, kun det helt overfladiske.
Cathrine så etter nødutganger, telte hvor mange mennesker som var i rommet, hun var alltid beredt til å rømme.
Hun taklet ikke skolen, men fikk fortsatt beholde plassen sin bare for å opprettholde det sosiale aspektet, men hun slapp helt faglige krav.
Les også: Isabels (17) siste ord til venninnen: «Det går bra, jeg tror det går bra»
Krasjet med et rådyr
I 2014 krasjet Cathrine med et rådyr.
– Det utløste noe i meg. Jeg ble redd for så mye mer enn det jeg allerede var. Det gjorde meg livredd for at noe skulle skje – med Victoria, med familie, venner, med meg. Katastrofetankene skrudde seg på for fullt. Jeg begynte å isolere meg og holdt ting tilbake. Det var konstant kaos i kroppen min. Sammen med andre følte jeg meg ensom. Mens klumpen i magen stadig vokste seg større.
Cathrine fikk oppfølging hos ulike psykologer. Hun var på Modum bad, et ledende behandlingssted for pasienter med traumer. Men det var ikke før hun startet på coachingutdannelse at vendepunktet kom. Da hadde det gått åtte år siden Utøya.
– Jeg lærte å «vaske» vekk gamle tankemønstre, dårlige vaner og frykter. Og gi plass til nye, gode vaner. Jeg har slitt med sosial angst og generalisert angst. Nå ble jeg eksponert for ting jeg var redd for. Det fungerte for meg.
«Petter og overleverne»
For Cathrine var ikke problemet å snakke om det som hadde skjedd. Utfordringen besto i å erkjenne overfor andre hvordan hun faktisk følte seg.
– Hvis jeg ble rørt av en film, kunne jeg skynde meg å gråte litt for Elisabeth, men jeg lot aldri sorgen ta hele plassen. Da jeg erkjente følelsene mine, ble sorgen lettere å bære, konstaterer 28-åringen.
I «Petter og overleverne» følger vi Cathrine når hun skal holde sitt første nervepirrende foredrag om Utøya. Hun er veldig nervøs, men i dag har hun blitt en erfaren foredragsholder.
– Jeg har kommet langt siden serien. Før var jeg livredd for å holde foredrag, nå elsker jeg det. Jeg ønsker å gi håp. Jeg ønsker å be dem som har det vanskelig holde ut. Be om hjelp, ta imot hjelp. Ikke gi opp. Plutselig finner du det som fungerer for deg.
– Kommer man over et slikt tap og en slik skjellsettende opplevelse?
– Ja, til en viss grad gjør man det. Det vil alltid være med deg og til tider vil det gjøre vondt. Men for meg er det viktig å bruke det som har skjedd til noe positivt. I dag har jeg det kjempebra, sier Cathrine.
