Gigantmetropolen er både fascinerende - og farlig

Det pågår messe i São Paulo Metropolitan katedral. Lidenskapen i den katolske religionsdyrkelsen har alltid fascinert meg, og spesielt dens kunstneriske uttrykk. Den største kirken i São Paulo er monumental.

En føler seg liten i det massive byggverket under Guds blikk. På veggene fremstilles Jesu lidelse og ydmykheten som den høyeste dyd. Men selv om kirkens utsmykning er overveldende, er det hva som ligger under jeg er kommet for å besøke.

Døren går opp og guiden ønsker velkommen til krypten. Krypter besøker man ikke så ofte. Bortsett fra i skrekkfilmer. Krypten under katedralen er enorm og i gotisk kolonistil. Søylene i marmor er dekorert med historien om Job, mannen som Gud satte på prøve og som mistet alt. Her hviler biskoper og landsfedre.

Fader Diogo Feijó (1784 – 1843) var hersker i Brasil fra 1835–1837 og den visjonære presten Bartolomeu Lourenço de Gusmão (1685 – 1724) som oppfant et luftskip, en sinnrik båt dekket av et digert seil som riktignok aldri lettet. Krypten inneholder 30 graver, 18 er opptatt. 12 er ledige.

Utenfor katedralen steker solen. En uteligger sitter i inngangen og tigger om penger. Andre hjemløse svømmer i fontenen. Området utenfor metrostasjonen Sé er kjent for å være tvilsomt. Det er et yndet sted for ranere og lommetyver, og en bør se seg godt om før en tar en selfie.

– Da vi stoppet ham, fant vi to store kniver. Han kom på sykkel.

Jeg overhører to politimenn i samtale. De får øye på meg, og snur seg rundt.

– God ettermiddag!, smiler den ene.

– God ettermiddag! Kan du si meg veien til Cracolândia?

– Ehhh.

Politimennene ser skeptiske ut nå.

Området rundt metrostasjonen Sé har sine farer, men det er ikke det verste området i byen. At en utlending ønsker å besøke byens åpne narkotikamarked, hever øyenbryn.

– Det er ikke trygt for utlendinger. Har du noen med deg? De kommer til å gå tett opptil deg for å ta verdisakene dine. De ser med én gang at du er utlending.

Selv om det er mye korrupsjon i Brasil, går det sjelden utover turister. Politiet er stort sett hyggelige og behjelpelige, selv om de kan være skeptiske hvis man stiller det de oppfatter som underlige spørsmål.

Desperate

En mann hopper ut foran meg og sperrer veien.

– Hei. Ehh, unnskyld. Utlending? Jeg Sør-Afrika. Blomberg. Heter Johannes? Du? Mistet dokumentene mine.

Det er vanskelig å følge Johannes’ kaotiske ordflom. Den avleveres i galopperende hastighet mens øynene svirrer rundt i hodet på ham. Jeg venter på konklusjonen. Den kommer, og det er den vanlige.

– Du må hjelpe meg.

Johannes er en hvit mann fra Sør-Afrika. Hvor lenge han har vært på Cracolândia og hva som er skjedd med ham, forblir en gåte. I likhet med andre crackavhengige er han desperate etter penger.

En mann går midt i gata og skriker til personer ingen andre ser. En lettkledd kvinne passerer i høye støvletter og har en klesdrakt som må være en overlevning fra 80-tallet. Folkene her er på en helt annen planet. Jorden kaller. Det er definitivt fargerikt i beryktede Cracolândia.

Noen kvartaler er avsperret med politibiler.

– Ok, du kan ta bilde av politibilen. Men ikke rett kameraet mot «dem».

Politikvinnen virker høflig, men bestemt.

– Du kan trygt passere, men hold deg på høyresiden og skjul mobilen.

Levende døde

Bak politisperringene er drøyt tusen mennesker samlet. Her selges og brukes crack åpenlyst. Det er ikke legalisert, men politiet har ikke ressurser til å slå ned på det lenger. Iblant kommer en og annen razzia for syns skyld, men politiet er mest opptatt av å ivareta sikkerheten i området.

Det er som å komme til en annen verden. Her kalles de zombier, og det er ikke så vanskelig å se hvorfor. Crack gir en svært intens, men kortvarig rus.

Stoffet er svært avhengighetsskapende. Det går fort nedover. Mange har åpne sår. De går i skitne klær, og flere virker psykotiske.

Det er en dystopi. Et samfunn som har brutt sammen. Det er som en blanding av «The Walking Dead» og «The Wire», men ingen angriper deg (så lenge du ikke går for nær).

«Crack, é possivel de vencer» (Crack, det er mulig å seire), står det på politibilen, et moralsk og sosialt budskap til brukerne. Det ironiske er jo at selv politiet har tapt. Det er forbudt å omsette og bruke crack i Brasil, men her skjer det åpenlyst. En frisone er oppstått som en stille overenskomst mellom politiet, selgerne og brukerne.

– Er du fra Interpol?

Det er riktignok mye politi til stede, men de er her for å slå ned på konsekvensene av rusmisbruket; ran, vold og vinnings-
kriminalitet.

– Pris? Det er ingen pris, bare si hva du er interessert i.

Marcelo selger håndverk, men det er lett å forhandle med en som er desperat etter penger.

– Jeg trenger en blås crack og en dusj. Ta hva du vil og gi etter hjertet ditt.

Jeg velger et smykke og legger igjen en slant. Du får en liten dose crack for 10 reais her (20 kroner).

– Du vil ta bilde? Er du fra Interpol?

Paranoide forestillinger er ikke uvanlige blant crackbrukere.

Å være hektet på crack er en jobb 24 timer i døgnet. Du får ikke sove, du må hele tiden ha mer og etter hvert blir du desperat.

En bruker forsøker å sjonglere foran bilene som stopper i veikrysset, men er for ukoordinert til å fange ballene han kaster opp. En annen kommer på skateboard, men klarer bare så vidt å holde balansen. Avhengighet er ikke et vakkert syn, og for dem som lever med det er det et sant helvete.

Mange sover på gata. Som Claudio.

– Kan du hjelpe meg med litt mat? sier Claudio med et rolig smil.

– Jeg hadde en konflikt med dama og ble kastet ut. Nå har jeg levd på gata i seks måneder. Det er lett å falle utenfor samfunnet, og vanskelig å komme tilbake.

Prostituerte

Det er ingen som ønsker å ansette rusavhengige. Å komme tilbake til samfunnet er utrolig vanskelig, selv om det også finnes hjelpetiltak i Brasil. Det ender med at brukerne overlever på strøjobber, tigging eller kriminalitet.

Stasjonen Luz (i nærheten av Cracolândia) er også en arena for prostitusjon, en særegen form. Foran de nedslitte hotellene står eldre kvinner som er like slitne som bygningene. Et hardt liv i rus setter sine spor. De er definitivt «past midnight». En taxisjåfør forklarer dette underlige fenomenet:

– São Paulo har noe for enhver smak, og dersom du bare har 30 reais (60 kroner), er strøket utenfor stasjonen en mulighet.

Where the streets have no name

Stemningen er laidback og duften av marihuana henger tungt nedenfor det kommunale teateret i São Paulo. Noen skatere prøver seg på noen triks, andre slapper av i gresset. Det er her i det slitte sentrum av São Paulo at en finner byens sjel.

Dersom en ser seg rundt, kommer de historiske bygningene til syne. Her ser en storhetstiden landet engang hadde. Nå er mye dekket av graffiti.

Et gigantisk veggmaleri av «Santa Muerte» (dødens helgen) inspirert av Mexicos precolombianske overtro, minner oss på vår egen dødelighet. São Paulo er en by av farger, lag på lag. Det er alltid noe nytt å oppdage.

Mannen med heldekkende tatoveringer legger fra seg boken og smiler. Han kaller seg Junior.

– Det er tøft nå. Alle politikerne har skuffet oss. Før hadde folk jobb. Nå har de mistet den og havnet på gata.

Junior setter ord på det samme som jeg har sett over en tiårsperiode. Da jeg kom til Brasil for første gang i 2008, virket folk så optimistiske. Millioner var blitt dratt opp fra fattigdommen, en bedre fremtid virket mulig.

Nå har massive korrupsjonsskandaler rystet landet. Det har vært politiske kriser og et konstitusjonelt statskupp. Sammen med høy inflasjon og økonomisk nedgang, er vinden definitivt snudd.

– Jeg bruker tiden på å lese. Nå holder jeg på med «Forvandlingen» av Franz Kafka.

Få ting duger bedre til å komme seg vekk fra livets mørke realiteter enn en god bok, selv om Juniors valg, novellen om mannen som langsomt blir til en kakerlakk, ikke er av de aller lystigste.

En sort BMW stopper. Skyssen er her. «Hopp inn!», sier Davi. Han er iført pilotuniform. Den mest effektive måten å komme seg rundt i São Paulo er definitivt med helikopter.

– Jeg kan ta deg til flyplassen Guarulhus på 9 minutter. Med bil tar det over en time i rushtiden. Med helikopter kan jeg dessuten lande inne på selve flyplassen. En tur koster 2500 reais (omtrent 5200 kroner).

The twilight sone

Davi skryter av hvor effektivt helikopteret er og hvor attraktivt yrket hans er. Men drøye 5000 kroner for å spare en time i bilkø? De fleste har nok smartere ting å bruke de tusenlappene på. Men helikopter er kult.

Ingen andre byer i verden har så mange helikoptre som São Paulo. «The skyway is the highway» for den rike eliten. Med en dårlig utbygget infrastruktur hvor det fort blir kø, er helikopter løsningen, om du sliter med en overfylt bankkonto.

Ofte bor de rike utenfor sentrum i store såkalte kondominiums (lukkede boligstrøk med egen sikkerhet). Å være rik og berømt innebærer også en risiko for å bli ranet eller kidnappet, med helikopter minimeres risikoen.

Helikopter har faktisk blitt så populært blant rike at det er kommet en egen app til smarttelefonen. Voom er helikoptrenes svar på uber.

Det lille helikopteret, tipper liksom forover, letter og farer bortover langs flystripen. Til vi kommer til oppstigningsfeltet. Da bærer det raskt oppover. Følelsen av å fly i helikopter er definitivt annerledes enn i et fly.

Under oss passerer elven, fotballstadionene.Det er noe tåkete nå som solen holder på å gå ned og sikten er ikke optimal, men det er først nå, her oppe at jeg innser størrelsen på byen. Skyskraper etter skyskraper, tett i tett så langt øyet rekker. Metropolen São Paulo er uten ende.

Brasils Pablo Escobar

I 2013 ble et helikopter på vei til USA stoppet av det føderale politiet med 440 kilo kokainpasta. Oppløst i pulververdi ville stoffet hatt en gateverdi på om lag 300 millioner kroner.

Det spesielle med saken var hvor liten oppmerksomhet den fikk i brasilianske media. Helikopteret var eid av Gustavo Perrella, politiker og sønn av senator Zeze Perrella.

Forbindelsene gikk langt inn i den politiske eliten av Brasil. Men alle slapp fri med unntak av piloten og mannskapet «som handlet alene». Hvorfor mediene viste så liten interesse for saken? Alle mainstream media her er eid av de samme menneskene som de eventuelt skulle undersøkt.

«Reportere uten grenser» har kalt Brasil landet med 30 Berlusconies. Det føderale politiet har også offentliggjort at narkotikapenger er gått til å finansiere politikernes valgkamper.

Blant annet har Brasils svar på Pablo Escobar, Carlos Alexandre de Souza, hatt mange politikere på lønningslisten. Det er selvsagt en grunn til at steder som Cracolândia får eksistere i en by som São Paulo.

Politiet må gjerne gjøre hva som står i deres makt for å stoppe det, kreftene som ønsker å opprettholde omsetningen er for mektige.

Verdt å vite:

Kriminaliteten i Brasil er gjennomgående høy. Hvert år blir det drept over 60 000 mennesker i Brasil. Det er mer enn USA og Europa til sammen. Som turist bør du utvise aktsomhet, særlig etter mørkets frembrudd. Utenlandske turister anses ofte som et lett bytte, og lommetyveri, veskenapping og ran forekommer hyppig. Kopiering av kredittkort og annen kredittkortsvindel er også utbredt. Verdisaker som penger, pass, billetter, mobiltelefon, osv bør om mulig oppbevares i safe på hotellet. Autorisert kopi av pass kan med fordel brukes som legitimasjon ved innenlands reise, slik at man ikke risikerer tap av det originale passet, råder Utenriksdepartementet-

De fleste store byene i Brasil har slumområder, favelaer. I Rio de Janeiro kan du være med på organisert tur i Rocinha, den største favelaen i Rio de Janeiro. For øvrig bør du som turist bør du være ytterst forsiktig med å oppsøke favelaene. Det er fra tid til annen direkte trefninger både mellom politi og narkobander, og mellom ulike fraksjoner av disse bandene. Kidnappinger og bortføringer forekommer i Brasil. Et særskilt fenomen er såkalte «ekspress-kidnappinger» som innebærer kortvarige kidnappingssituasjoner hvor offeret tvinges til å tømme sine kredittkort i minibanker, eller på annen måte skaffe løsepenger.

Kilde: UD Reiseråd

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 64 2018

Infisert av gjenger og virus

De fleste har sett det ikoniske bildet. Få kjenner til den dramatiske historien bak