Er Norge for gode på ski?
Slår alarm: – Vi har utkonkurrert oss selv
Da Norge slo tilbake etter fiasko-rekken i skisporet, slo vi så hardt at utlendingene ikke maktet å reise seg igjen. Resultatet er at langrenn er i ferd med å dø ut som internasjonal gren.
Det skulle vært en høytidsstund i de tusen hjem: Skiløper etter skiløper slet i sprengkulda forbi NRKs passeringspunkter ute i NM-løypa på Gjøvik. De kjempet ikke bare om heder og ære i langrennssportens 17. mai; også deltagelse i VM som starter neste uke, lå i potten.
Én som ikke kunne brydd seg mindre, var Jacob Lund. 70-åringen syntes ski-NM på Gjøvik var like spennende som å se på maling tørke. Lund gadd ikke engang å skru på fjernsynet. Og det på tross av at få har sett flere skirenn og hatt større påvirkning på sporten enn han. Som sponsorsjef, først i Vital, siden i DNB, tilførte han halvannen milliard kroner til norsk skiidrett i årene 1992 til 2012.
Nestoren blant norske idrettssponsorer Jacob Lund ser svært mørkt på fremtiden til norsk topplangrenn. Og det selv om Norge soper inn gull og heder. For det er her problemet ligger:
– Vi er for gode. Langrenn faser derfor seg selv ut. Folk vil bli underholdt på TV av det uforutsigbare. Langrenn, særlig på herresiden, er vel det minst spennende som fins, sier Jacob Lund til Vi Menn.
Og det merkes tydelig:
• Interessen blant TV-seerne synker. Eksempel: I 2013 så 1,1 million nordmenn Martin Johnsrud Sundby vinne Tour de Ski på siste etappe opp Monsterbakken i Val di Fiemme, på TV. I år var det under halvparten, ifølge Kantar TNS.
• Økonomien går i revers. Skiforbundet går ikke ut med tall på sponsorinntekter. Kommersiell leder Peder Nævestad nøyer seg med å si omsetningen har økt fra 79 millioner kroner i 2014 til 93 millioner kroner i 2022. Justert for inflasjon, har det vært en nedgang i omsetningen på seks millioner kroner.
• Samholdet i skisporten forvitrer. Mange av de største stjernene sto over NM på Gjøvik og fratok dermed mange drømmen om å se og konkurrere mot de beste. Å stå over NM fremsto som utenkelig for bare få år siden. I stafetten ble halvparten av lagene kastet ut av konkurransen underveis fordi de ble tatt igjen av teten.
• Konkurransen fra utlendingene er nesten borte. Internasjonalt er interessen for skiskyting, hopp og alpint vesentlig større.
Les også: Fra sjakkboksing til konebæring: Morgendagens idrettsgrener
Fatal storsatsing
For å forstå elendigheten, må vi 35 år tilbake i tid. OL i Calgary i 1988 var en katastrofe for Norge og norsk langrenn i særdeleshet. Fasit: Null gull og bare tre langrennsmedaljer. Og det i en idrettsfest Norge ivret for å få til Lillehammer bare seks år senere.
For at Norge skulle reise seg som vinteridrettsnasjon, måtte alle krefter mobiliseres og støttes av store ressurser. Olympiatoppen ble etablert. Her ble suksessoppskrifter samlet og delt. Vitenskapelige prosjekter som skulle sikre Norge best og raskest ski, ble etablert. Norge organiserte raid av super-smurning for å hindre at utlendingene fikk like god glid på skiene. Norsk langrenn skulle drives vitenskapelig og ikke styres av ringrever og luringer med godt bevarte hemmeligheter i smørebua.
Det blir medaljer av slikt.
Lenge holdt utlendingene følge. Men den norske satsingen slet ut konkurrentene som ikke hadde samme ressurser i ryggen og bredde å rekruttere løpere fra. Særlig kritisk ble tilstandene da tyskerne knakk sammen. For med dem forsvant at enormt TV-publikum og betalingsvillige storsponsorer.
– I Tyskland er ikke interessen større enn at da løperne i Tour de Ski skulle gå opp monsterbakken i Val di Fiemme for to år siden, sendte heller tysk TV live fra aking, sier Jacob Lund. Kontrasten er stor fra første Tour de Ski i 2007 da tyskeren Tobias Angerer vant.
I Tyskland blir de største talentene i skiløypa styrt inn mot skiskyting, hvor økonomien og trøkket er større blant annet som følge av at de har knekt TV-koden.
Jacob Lund spår at det vil bli sendt langt mer skiskyting enn langrenn i årene fremover. Men mener at også snowboard, alpint og delvis hopp kommer til å ta over mye av sendeflatene.
– Har jaktet pengene
Tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl mener det er to hovedgrunner til at interessen for langrenn synker.
– Den norske dominansen gjør det ikke så spennende å følge rennene. De er nesten avgjort på forhånd. I hvert fall på herresiden. Og særlig på distanserenn.
– For det andre; Skiforbundet har i for stor grad jaktet pengene og solgt TV-rettighetene til betalingskanaler. Det har ført til at mange seere faller bort. Folk fra 50 år og oppover har vært vant til å se sport på NRK. Det sitter derfor langt inne for dem å kjøpe seg inn på en betalingskanal. Og ungdommen ser jo ikke på lineær-TV lenger, sier Stensbøl som ledet profesjonaliseringen av norsk toppidrett fra 1991 til 2004.
– Jeg merker det på meg selv: Før kunne jeg sette meg ned i helgen og kose meg med forskjellig sport på NRK. Men nå er jeg ikke så interessert lenger, fordi vinteridrettene kolliderer på de forskjellige kanalene, sier den 75-åringen tidligere idrettstoppen.
Stensbøl etterlyser evnen til fornyelse av det norske herrelandslaget.
– Jeg er redd for at det på sikt blir for tynt i toppen. Ledelsen er ikke flink nok til å slippe til yngre løpere i World Cup. De som er på landslaget er for skjermet. Det er viktig å slippe til nykommere. Det bør alltid være en plass ledig. Hvis de yngre løperne visste at det alltid var tilfellet, ville dette være en voldsom stimulans.
Hjernen bak suksessen
Professor Øyvind Sandbakk er leder av senter for toppidrettsforskning ved NTNU. Han har i 15 år jobbet med å systematisere treningserfaringene til langrennsløperne. Sandbakk har tidligere vært leder av forskning og utvikling i Olympiatoppen, der de forsket på gli og aerodynamikk. Professoren regnes som hjernen bak profesjonaliseringen av norsk langrenn.
– Jeg tar ingen ære for resultatene, de er det utøverne og trenerne som skal ha. Samtidig er de del av en kunnskapsbasert toppidrettsmodell i Norge, der det er mange aktører som jobber godt sammen.
Han har ingen tro på forslag som å gjøre begrense antallet norske løpere, slik at nordmennene ikke blir så dominerende.
– Man kan ikke hindre utvikling, og produktet blir ikke bedre ved at de beste ikke får gå. Du kan jo ikke la Johannes Høsflot Klæbo bare få gå annenhver helg.
Sandbakk har mer tro på å hjelpe andre nasjoner til å bli best mulig. Han viser til hva det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) har gjort.
– IBU har opprettet et trenerakademi med fagpersoner og forskere fra hele verden. Vi deler vår kunnskap med alle nasjonene som er med der. Noe slikt burde det internasjonale skiforbundet FIS også ta initiativ til. Men de er ikke like nytenkende og offensive som IBU.
Les også: Innen vi når den første høyresvingen fra pit lane, er farten 200 km/t (+)
– Aldri vært flere
Vegard Ulvang gikk av i fjor som leder av langrennskomiteen i FIS etter 16 år. Mannen med tre OL-gull og to VM-gull sier at det aldri har vært flere full- og deltidssatsende skiløpere i Norge enn i dag. Over 200 utøvere er i denne gruppen.
– Jeg deler ikke Jacob Lunds bekymring, sier Ulvang.
– Vi har mange flinke løpere, ledere og smørere. At ti nordmenn dominerer resultatlista på herresiden hver helg, gjør jo ikke spenningen så stor. Men dette svinger. Vår dominans kommer ikke til å vokse inn i evigheten.
Han viser til at dominerende nasjoner ikke er noe nytt i langrenn, og viser til blant annet svenskene på 80-tallet og russiske kvinner på 90-tallet.
− Og under OL i Beijing i fjor var vi på ingen måte dominerende. Men det er klart at vi over tid må ha med oss noen i sandkassa. Vi er de som vil tjene mest på tettere dueller med så mange nasjoner som mulig. Mye positivt skjer nå i land som Tyskland, Italia, USA og Canada. Men vi har historien, kulturen og frivilligheten til å løfte frem nye talenter, sier Vegard Ulvang.
Skiforbundet har fått mye kritikk fra løpere og ledere for å ha operert med et strengt konkurranseregime med blant annet betydelige deltagerbegrensninger i konkurranser under pandemien. Eldre løpere med resultater fra flere år i seniorklassen ble prioritert fremfor unge løpere. Det skal ha desimert bredden i to-tre årganger på vei opp i seniorklassen.
– Jeg synes at skisporten taklet pandemien godt, sier Ulvang og viser til at hans klubb Kjelsås IL faktisk fikk flere løpere gjennom interne treningsopplegg og familieturer i Nordmarka.
− Men den store forandringen i norsk langrenn er at skiløperne nå rekrutteres fra byene og ikke som tidligere fra bygdene sier Ulvang.
– Hva med snittalderen på landslagsløperne?
– Det er høy snittalder på alle de beste landslagsløperne fordi mange av våre nest beste gis et tilbud til å satse lenge. Langrenn er en utholdenhetsidrett hvor tålmodighet gir uttelling, sier Vegard Ulvang.
Les også: Ingen skulle egentlig kunne overleve det Norges ukjente polarhelt ga seg i kast med
Må investere
– Det må legges ned et betydelig arbeid for å hjelpe de andre langrennsnasjonene, sier Sverre K. Seeberg.
Seeberg var president i Norges Skiforbund frem til og med VM-eventyret i Oslo i 2011 og visepresident i Det internasjonale skiforbundet FIS i åtte år til 2018. I dag er han bekymret for Norges kraftige dominans i internasjonalt i langrenn.
– Både langrennskomiteen i Norge og i det internasjonale skiforbundet (FIS) må det gjøres noe straks. Det handler om å sette inn tiltak som kan føre til at det kommer flere toppløpere fra utlandet. Sett fra et norsk synsvinkel, handler det om å investere i vår egen fremtid. Vi burde være mye mer opptatt av å høyne standarden i internasjonal langrennssport enn å telle opp hvor mange medaljer vi får i VM i Planica, sier Sverre K. Seeberg til Vi Menn.
Han mener det er Norge som må begynne dette utviklingsarbeidet.
– Det er åpenbart at vi er blitt bedre og bedre, og at de øvrige nasjonene ikke har greid å henge med. Utfordringen vår er at det ikke fins noen andre land i verden enn Norge hvor langrenn står så sterkt.
– Faren er at folk mister interessen for langrenn på fjernsyn. Da vil heller ikke TV-selskapene sende langrenn, og verdien på produktet går ned. Da følger også sponsorflukt i kjølvannet. For å få opp kvaliteten i flere nasjoner, må FIS inn med penger. Norge må også hjelpe mer. Det holder ikke å arrangere noen juniorsamlinger for andre nasjoner på Sjusjøen i ny og ne, sier Sverre K. Seeberg.
Han mener man har det travelt med å få gjort noe. For Norges dominans er ikke av ny dato.
Dagens skipresident Tove Moe Dyrhaug innser utfordringen som følger av at sterke norske løpere tar bort mye av spenningen. Men hun fokuserer likevel på at hennes utøvere kan bli enda raskere i løypa.
– Vi holder på hver dag på å ta marginer for å bli enda bedre. Årsaken til at vi er så suverene, er at vi har en voldsom bredde, sier skipresidenten til Vi Menn.
– Selv om store deler av VM-troppen skulle bli satt ut av spill, har vi et nesten like godt nødlandslag.
Nye bevis på hvor dominante Norge er i løypa får du snart se. Onsdag 22. februar starter VM i Planica – for de som gidder å slå på TV.
