SKREDET I GJERDUM
– Tenk om vi ikke hadde dratt på hytta!
Christina (29) sitter igjen med mye sterke følelser etter ulykken i Gjerdrum.
Det er årets nest siste dag i 2020, og de fleste av oss sover trygt. Det gjør også samboerparet Christina
Brenden og André Gulbrandsen fra Nystulia 31 i Gjerdrum.
Pandemien har gjort det umulig å samle storfamilien til det årlige romjulsselskapet. Derfor har de reist til hytta på Sjusjøen med døtrene Ylva (3) og Eleah (10 måneder).
– Ved åttetiden våkner jeg av en SMS fra den ene storesøsteren min, forteller Christina.
– «Det har gått et ras», står det. Forvirret titter jeg ut av vinduet og tenker at «Det har ikke ha gått noe ras her».
Mens familien sov, hadde et ukjent nummer ringt flere ganger. Christina får ikke svar når hun prøver å ringe tilbake, men samboerparet forstår at noe har skjedd og skrur på TV-en. På skjermen ser de kommunehuset i Ask.
«Det er langt unna oss», beroliger André.
Men uroen sniker seg innpå dem. Da ringer telefonen.
«Er dere hjemme?» spør en fra politiet som prøver å kartlegge rekkevidden av den nasjonale katastrofen på Gjerdrum. De blir bedt om å oppgi sine personnumre.
«Et skred har skjedd der dere bor, men ennå vet vi ikke hvilke hus som er borte».
«Da blir vi her!» svarer Christina.
Øyeblikket etter innser paret at det blir feil. De vil hjem! Men hva venter dem der?
Skred av følelser
Christina og André har en haug med ubesvarte spørsmål og kjenner på en storm av følelser. De sliter med å forstå hva som har skjedd, og ringer en nabo hjemme i Nystulia.
Først oppleves det positivt at naboen svarer, men han har ikke godt nytt å meddele. Han forteller at de ble vekket av et voldsomt bråk, at de tok den lille sønnen i armene og løp livredde ut bakdøren!
Mens Christina og André lytter til naboens beskrivelser, stirrer de med vidåpne øyne mot TV-en. De ser garasjen sin med bil nummer to tippe utenfor stupet som kvikkleiren har skapt.
Begge gisper etter luft. Eldstejenta ser det også og spør: «Hva er det som skjer?».
Leirskredet skjedde natt til 30. desember 2020. Ni bygg og seks garasjehus i området omkring boligfeltet Nystulia ble tatt av raset. Syv mennesker er bekreftet omkommet. Tre savnede personer er ennå ikke funnet.
Det er ennå umulig å finne en forklaring på det som foregår.
De ser rekkehuset sitt stå på gyngende grunn.
«Vil det holde balansen lenge nok til å redde ut minneboksene til barna?» spør Christina seg.
«Kanskje også eventyrstolene jentene fikk til dåpen, de med navnet deres gravert inn?»
I hurten og sturten pakker de bilen og vender snuten hjemover. Spørsmålet er om hjemmet deres finnes når de kommer frem.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Drømmebolig
Det unge paret flyttet inn i Nystulia på tampen av 2017, som nybakte foreldre til Ylva. Året før var Lillestrøm-jenta og Langhus-gutten blitt kjent på Tinder.
Rekkehuset i Nystulia ble deres første felles hjem og for dem en drømmebolig.
Her har de likt å samle slekten rundt et pent pyntet langbord. Christina har en stor, sammensveiset familie med to eldre søstre, nevøer og nieser, mens André har en lillebror og fine foreldre.
Også deres besøkende ble betatt av den lille bygda.
– Dette er en dugnadsbygd hvor alle bidro til å skape et godt miljø.
Brått ble alt visket vekk.
Halvannen uke etter raset, da Norsk Ukeblad møter det unge paret, daler snøfnugg stille ned i Gjerdrum. Søket etter overlevende er over. Ti mennesker har mistet livet. I skrivende stund er tre ikke funnet.
Til nå er ti bygg tatt av skredet og andre ubeboelige. Mange har mistet sine hjem. Også Christina og André.
– Da vi fikk beskjeden om at huset vårt var knust, kjente jeg en stikkende smerte, beskriver hun og legger hånden opp til brystet.
– Absolutt alt vi en gang eide, er borte! Ingen av de omkomne var nære venner av oss, men like fullt kjære naboer, sier Christina.
– Toåringen som døde, gikk i Ylvas barnehage.
Les også: (+) Femlingene ble kalt mirakelbabyer da de ble født, men livet deres skulle bli svært tragisk
Sterke inntrykk
Praten stopper opp. André trykker en søvnig Eleah enda tettere inntil seg og ser taust på kjæresten. Begge er tydelig berørte av det som har skjedd.
– Tenk om vi ikke hadde dratt på hytta!
Ordene trenger seg frem, for tanken dukker ofte opp.
Da de kom tilbake til Ask på nyttårsaften, dro de til samlingsstedet Quality Hotel Olavsgaard.
– Der ble vi møtt av sterke inntrykk. Restriksjoner om å holde en meters avstand ble glemt. Alle som hadde klart å rømme fra skredet, var medtatte, men tårene rant av glede over hvert kjente fjes som dukket opp.
Samboerparet roser omsorgen som er blitt vist på mottaket på Olavsgaard, men valgte selv å flytte inn til Christinas storesøster Linda og hennes familie.
– Det er bedre for barna å være omgitt av familien. For småbarn er det ikke greit å bo på hotell, mener André.
De voksne kjenner også på at nærheten til familien er viktigere enn noensinne.
– Vi trenger hverandre! sier Christina.
Hun understreker at også de pårørende ble rammet.
– I vår familie har det gått hardest utover mamma. Kanskje fordi alle hennes tre døtre nå har vært rammet av en naturkatastrofe. I 2004 overlevde mine søstre tsunamien i Thailand. Vi har alle tre hatt englevakt, priser hun seg lykkelig.
– Likevel, det skaper en konstant utrygghet i deg, en visshet om at et eller annet kan skje – når du minst venter det. Er det slik at vi har brukt opp flaksen vår nå?
Les også: – Hun ville ikke mer, men det er ingen i denne verden jeg beundrer mer enn Tina
Heldige
Christina og André er ennå ikke rede til å gjenoppta jobbene sine, hun som sykepleier og han med å klargjøre biler hos Møller Bil. De ønsker også å vente med å finne et nytt, eget bosted. Det vil ta tid, tror begge.
– Langsomt prøver vi å hente tilbake en mer normal hverdag.
Geleidet av Heimevernet har de vært innenfor sperringene og sett at deres og andre hus er borte. Kriseteamet, som de sier har vært til stor hjelp, mente det var bra for dem.
– Vi er blant de mer heldige i denne sammenhengen, men katastrofen har forandret både Gjerdrum og oss for alltid, tror André.
Ingen av dem visste hva slags grunn boligfeltet var bygget på.
– Det var et spørsmål vi aldri tenkte på å stille, men det blir garantert vårt første ved neste boligkjøp, understreker André.
De er usikre på om de vil bli boende i Ask.
– Jeg sliter med å spå fremtiden etter dette, sier Christina.
– Det eneste vi vet med sikkerhet, er at livet vil bli annerledes. Det som skjedde, vil nok i lang tid gjenspeile seg i hver og en av oss her på Gjerdrum. Det er fremdeles surrealistisk at Nystulia likevel ikke var det tryggeste stedet på jord.
Les også: Tinnlysestakene i bruktbutikken skjulte en nydelig kjærlighetshistorie
Vi har hverandre
Et betydelig antall mennesker har arbeidet hardt for å hjelpe de rammede. Barnehagen, som nå ligger i skredområdet, ble midlertidig gjenåpnet i misjonshuset.
Da vi møtes, er det Ylvas første dag tilbake i barnehagen.
– Da vi leverte henne i morges, var hun veldig stille, forteller Christina.
– Det blå blikket nærmest bønnfalte: «Ikke gå fra meg!». Den lille kroppen holdt hardt fast i min.
«Vil du ikke være her og leke?» spurte jeg – uten å få svar.
Det ble ikke Ylva, men jeg som begynte å gråte. Slik hun har sett meg gjøre etter skredet. Da stryker hun de små hendene over kinnene mine, og sier «mamma, ikke gråte».
De har forklart at også voksne blir lei seg.
– Jeg kjenner datteren min og tror hun forstår hvorfor vi gråter, sier Christina.
– Ylva vet at huset vårt er brukket i to. Hun gjentar det stadig, sier at det ligger under steiner. Samtidig som vi ønsker å skåne barna, føler vi det riktig at hun til en viss grad får ta del. Eleah er for liten.
Minstejenta ler fornøyd, tilsynelatende enig.
De stolte foreldrene forteller at storesøsteren har vist seg å ha en praktisk tankegang.
– Da vi fortalte at huset var delt, sa hun kjapt at «dere kan bygge et nytt!»
Begge smiler.
– Verre var det kanskje for Ylva å miste den rosa trehjulssykkelen hun fikk av oss til jul? poengterer André.
Gleden over barna gjør dem godt.
– Jeg tror de vil komme helskinnet gjennom å ha blitt hjemløse, mener Christina.
– For barna er «hjemme» der vi og dynene deres er. Vi voksne, derimot, sliter med følelsene som svinger frem og tilbake. I barnehagen i dag, da Ylva virket så sårbar, var min første tanke: «Midt oppi alt det vonde skal jeg neimen ikke forlate deg!».
– Heldigvis lar barn seg avlede. Lederen av barnehagen er fabelaktig, et varmt og godt menneske, og fikk straks datteren vår engasjert i leken med de andre, sier hun takknemlig.
– Like fullt var det en rar start på dagen. Å se barnehagen flyttet, at Ylva kom uten den røde matboksen sin – og ikke minst at ett barn manglet i leken.
Christina rensker stemmen, mens André får det travelt med å skifte bleie på Eleah.
– Det føles som verden stoppet litt opp, sier hun.
– Nå skal vi sette nyhetssendingene på pause og heller leke oss med barnas akebrett. De tok vi heldigvis med oss på fjellet, sier hun og smiler.
– Jeg har også tenkt å hente frem strikketøyet mitt og fullføre det jeg startet på i Nystulia.
En venninne av Christina opprettet en SPLEIS til støtte for den unge
familien. Om du vil hjelpe er kontonummeret 9006.06.35853.
spleis.no/project/160340
André favner hånden hennes i sin.
– Ulykken har vist oss at vi ikke trenger stort. Å samle på ting og tang er et avsluttet kapittel. Det sterkeste inntrykket i denne katastrofen er hvor fullt Norge er av medmennesker. Folks omtanke og sjenerøsitet har vært og er enestående! Vi røres stadig til tårer.
Christina nikker.
– Jeg vil også gjerne føye til, sier hun til slutt, – at andre har hatt langt mer dyrebare tap enn oss. Vi har fremdeles hverandre.
