Foreldre døde av spanskesyken
Hjertevarme Dolga tok til seg syv små
Dolga Nørstelien i Nord-Torpa tok til seg syv søsken som mistet foreldrene sine i pandemien spanskesyken.
Den utrolige historien om moster Dolga og de syv barna hun tok hånd om, er som hentet fra et eventyr.
Da ekteparet Kristian (1878–1920) og Karen Mathea Ulsaker (1872–1920) døde i «spansken», som man sa, etterlot de seg syv barn i alderen 1–14 år.
På morens dødsleie lovet barnas tante, Dolga Nørstelien, at hun skulle ta hånd om de syv små. Det ble redningen for ungeflokken.
En uhyggestemning
Høsten 2002 hadde jeg gleden av å treffe de to siste av søskenflokken som fortsatt levde. Dagny Grønvold, da 88 år og 90-årige Helga Nilsen, fortalte levende om tragedien med foreldrenes brå bortgang og om redningskvinnen deres.
i alderen 1 til 14 år da de døde i spanskesyken i 1920. Foto: Helga Nilsen
De mintes oppveksten og lykkelige år på gården Nørstelien i Nord-Torpa, sammen med sine søsken og moster Dolga.
Der tilbrakte de barne- og ungdomsårene, men det var ikke der de var født – og det var slett ikke meningen at de skulle vokse opp der. Skjebnen ville det imidlertid annerledes da spanskesyken herjet over bygdene.
– Det var harde tider. I en periode ringte kirkeklokkene hele tiden, mintes Dagny.
– Det lå en uhyggestemning over bygda i den tiden. Doktoren var ustanselig på reisefot til de syke. Det ble sagt at han satt på sleden og sov når han hadde anledning, sier hun.
– Da far skjønte hvilken vei det gikk, kjøpte han gården nordre Nørstelien av sine svigerforeldre, slik at vi barna skulle ha et trygt og godt sted å vokse opp, fortalte Helga og Dagny.
Det er vanskelig å forestille seg hvordan en slik dramatisk omveltning virker inn på barn, men for Dagny kom reaksjonen først senere.
– Jeg var for ung til å forstå hva som skjedde, men for de eldste, Kolbjørn, Magnhild og Olav, måtte det ha vært forferdelig. Jeg skjønte det ikke, heldigvis. Jeg syntes det skulle bli gromt å komme til Nørstelien, fortalte Dagny.
Selv var hun fem år og Helga syv da de mistet de viktigste holdepunktene de hadde livet.
Les også (+) Da verdens undergang kom til Trøgstad
Den første tragedien
Barna hadde sine første år på Vest-Torpa, hvor faren var kjøpmann i landhandleriet han drev på Solbakken. Familien hadde også et lite bruk med to kuer og en gris.
Den første tragedien som rammet familien inntraff i 1918, da to av Karen Matheas brødre døde i «spansken». De var da i 30-årene.
Dagny bar på minnene om tragedien som rammet onklene hennes, helt til det siste:
– Jeg husker da de to guttene døde, fortalte hun.
– Kistene deres sto i gangen på Nørstelien. Da de ble fraktet til kirken, sto jeg i vinduet ved verandaen og så på. Det var et trist følge.
På Solbakken var det i 1918 fortsatt gode tider for familien Ulsaker. Tapet av de to onklene var tungt å bære, men barna hadde fortsatt mange lykkelige dager med mor og far på landhandleriet. Minstejenta Mary var ennå ikke født da spanskesyken grep om seg, hun ble født i 1919.
Det gikk ikke lang tid etter fødselen før Karen Mathea begynte å føle seg dårlig. Også ektemannen Kristian begynte å skrante, og da skjønte de hvilken vei det gikk. Det var i denne tiden Kristian Ulsaker kjøpte nordre Nørstelien i nabobygda og planla barnas fremtid uten foreldre.
– Jeg husker vi sto rundt sengen til far da han var på det siste, sa Helga.
Også Dagny husket godt den fryktelige tiden.
– Jeg husker far lå med foldede hender. Og jeg husker at bestemor og moster var inne på kjøkkenet og leste for mor da hun lå på det siste. De sa til henne at nå kunne hun dø i visshet om at Dolga skulle ta hånd om oss.
– Mor var 42 år gammel da hun døde. Far døde to måneder etterpå. Den yngste av oss, Mary, var snaut året da moster tok hånd om oss.
For moster Dolga førte denne situasjonen til at livet hennes ble snudd opp ned på mer enn en måte.
Hun var på dette tidspunkt 38 år gammel, men hun hadde kjæreste og planla å gifte seg med ham.
– Bestemor fortalte om kjæresten til Dolga. Han døde et år etter at vi kom til Nørstelien. Han var lærer i Torpa, men kom fra et annet sted i landet. Moster kom aldri så langt at hun ble gift. Hun skrev til kjæresten sin og sa at det var ikke noe lønnsomt å få henne til kjerring, da hun skulle ha så mange unger.
Les også: Noe er alvorlig galt, men Ann-Iren er maktesløs mens moren blir en skygge av seg selv
Mange arbeidsoppgaver
Når ulykken først var ute, var barna heldige som kom til moster Dolga på Nørstelien.
Der lå alt til rette for at de ville få en god oppvekst.
– Vi vokste opp i et trygt hjem. Moster var flink til å ordne ting,
og hun kunne så mye. Hvis hun ikke hadde vært god til å lage mat, så ville det blitt lite å spise i den tiden, sa Helga.
Barna måtte lære å arbeide fra de var små.
– Jeg kan huske at vi var ute og kjørte kvist. Det var ikke strøm på den tiden, og vi kjørte kvist som vi brukte til ved. Vi hugg ved også. Klesvasken var et kapittel for seg. Moster Dolga kokte klærne i bryggerhuset i en stor panne. Deretter puttet vi klærne i en butt og reiste ned til elven for å skylle dem, sa Dagny.
Minnene strømmet på mens de fortalte.
– Vi vevde nesten alt vi brukte. Kåper, sengetøy og alt mulig. Duker vevde vi selv. Klærne vi brukte lagde vi også. Moster vevde veldig mye blåtøy. Om sommeren samlet hun planter til farging av det garnet hun spant til vinterens vevarbeider, fortalte Helga.
Startet gjestgiveri
Barna måtte tidlig opp om morgenen. Det var ikke aktuelt å ligge på latsiden hos moster Dolga.
– «Nå er det i Nørstelien atter dag», sa moster Dolga når hun kom og vekket oss, grytidlig om morgenen. Vi ungene lå i veslestua, som vi kalte det. Noen lå på to rom i uthuset. Det var mange av oss, vet du. Da møtte moster oss på trammen med kaffe og litt til. Vi skulle i fjøset, og vi fikk ikke gå inn i huset, hvor vi kunne forstyrre gjestene, mintes Helga.
Gjestene var turister fra ulike kanter av Østlandet.
– Moster startet med gjestetrafikk. En påske hadde vi 50 gjester. Om natten var de spredt utover i flere bygninger. Hun begynte med fire gjester, bare for å prøve det. Jeg husker det så godt. Så ble det seks gjester, så 12, og så kom vi opp i 20. De hadde ikke store fordringer, gjestene i den tiden, men god mat fikk de. Vi unger måtte også delta. Vi serverte gjestene mat og syntes det var moro.
Les også: Alle trodde Blanche var død. 25 år senere avslører et brev hennes grusomme skjebne
Juletradisjoner
Julehøytiden var en spesiell tid på Nørstelien, og juleforberedelsene startet lang tid i forveien. Helga tegnet et levende bilde av husholdningen på Nørstelien i gamle dager.
– På slaktedagen hadde vi bestandig leverbiff til kvelds, og det var noe så eiendommelig godt, mintes hun.
– Vi laget det i en stor panne. Vi unger var med og laget marsipan til jul, men det vanket mye byfolk her oppe, og de pleide å ha med godterier til oss. Vi gledet oss over lite i den tiden.
– Jeg husker én julekveld, fortalte Dagny som dvelte ved et erindringsbilde.
– Noen av oss hadde vært i fjøset og gjort unna fjøsstellet. Da vi kom inn igjen satt moster på kjøkkenet og flekte rakfisk. Olav satt der sammen med henne. Han hadde tatt inn orgelet og spilte julesanger. Da var det jul.
– Det var så mange av oss at moster strødde oss utover. Noen skulle ordne soverommene og noen skulle bake, mens moster laget i stand maten. 13. dagen tok vi duken av bordet, og da bakte moster brød. Da bakte hun et lite brød til hver av oss. Vi syntes det var stusslig når duken ble tatt av bordet, for da var det hverdag igjen, sa Dagny og Helga.
Fikk fortjenestmedalje
– Vi får vel si hun var religiøs, sa Dagny om moster Dolga.
– Ett sted måtte hun hente kraften fra. Hun kokket i mange gravøl og hjalp til når det var fødsler i bygda. Og så var hun så flink der det var fattig. Hun fikk til maten god og billig, og ofte tok hun ikke noe for arbeidet.
For sin uegennyttige innsats ble Dolga Nørstelien i 1934 tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Hun døde i 1964, 83 år gammel.
På grunn av den dramatiske tiden i barndomsårene, ble det et spesielt samhold mellom barna. Dette varte livet ut.
Denne saken ble første gang publisert 12/01 2021, og sist oppdatert 24/08 2022.
