Reise
Midt i Atlanteren
Azorene omtales gjerne som Europas Hawaii. Den portugisiske øygruppen langt ute i Atlanteren lokker med alt fra vulkaner og hvalsafari til bading, fotturer og vinsmaking. Og Nord-Atlanterens mest berømte bar.
Fergen legger fra land og sakte forsvinner vulkanen, som mer eller mindre utgjør hele øya Pico. Kjølvannet danner en hvit kile gjennom Atlanterhavets mørkeblå vann og avslører fergens kurs.
Gjennom morgendisen kan jeg skimte silhuetten av neste fjell som stiger opp av havet.
Øya er avlang og takkete som en drages rygg. Det er derfor den er døpt São Jorge. Navnet kommer fra den kristne myten om Sankt Georg (også kjent som Sankt Jøran og Jørgen) som bekjempet en drage.
Med en tutende sirene, som vekker havnebyen Velas, klapper fergen til kai og jeg havner på bildekket ved siden av en tysker med ryggsekk.
Hun heter Junia, og kommer fra Heidelberg. Under pandemien avsluttet hun spanskstudiene og begynte på portugisisk i stedet. Drømmen er å flytte til Sør-Amerika. I dag er planen hennes å ta seg til den andre siden av øya, der lagunen Caldeira de Santo Cristo brer seg ut.
Her ligger også en av Atlanterhavets mest ettertraktede surfesteder. Junia er selv ingen surfer forteller hun, men hun er tiltrukket av det bohemske miljøet.
– Men først og fremst er jeg her for å øve på å snakke portugisisk, sier hun med et smil.
Mye omtalt tursti
Jeg finner bilen og kjører mot toppen. Etter kun 10 minutter er vi inne i tåken, og det blir merkbart kjøligere. Ved et veikryss møter jeg guiden vår. Han er ordknapp og trekker hetten over hodet.
Uten videre dikkedarer begynner vi vandringen på den sølete stien som er blitt Azorenes mest kjente tursti – fra Serra do Topo på nesten tusen meters høyde til byen Fajã da Caldeira de Santo Cristo ved den steinete kysten. Azorene er eventyrernes øy. Mitt har akkurat startet.
At Azorene kalles Europas Hawaii er ikke til å undres over. Den portugisiske øygruppen består av vulkaner som har steget opp av Atlanteren der de tre kontinentalplatene møtes – den europeiske, afrikanske og amerikanske.
Naturen er dramatisk. Svart lavastein, frodig vegetasjon og blått hav. Hawaii markerer grensen mellom Amerika og Asia i Stillehavet. Azorene danner grensen mellom Europa og Amerika i Atlanteren. Lisboa ligger 150 mil østover. Canada 190 mil vestover.
Den store forskjellen er at Hawaii har urbefolkning. Det har ikke Azorene. Da portugiserne oppdaget øygruppen på 1400- tallet var de ni øyene ubebodde. Det eneste sjømennene møtte var mengder med hønsehauk som på portugisisk heter acor.
Øygruppen fikk navn (Açores på portugisisk) og ble etter hvert befolket. I dag bor det en kvart million mennesker på øyene.
Helt siden jeg kom til Portugal for første gang i 1992 har jeg vært nysgjerrig på disse avsidesliggende øyene.
Men til tross for at jeg har besøkt nesten alle regioner og land som inngår i den portugisisktalende delen av verden, er det først nå jeg har kommet meg hit.
Fire årstider på én dag
Etter en times vandring i tåkeheimen titter solen frem. Straks blir det varmere og jeg knyter regnjakken rundt livet. Klimaet på Azorene er skiftende.
Delvis på spøk og delvis på alvor sier befolkningen at de kan oppleve fire årstider i løpet av én dag. Det virker rimelig. For en time siden var det høst. Nå er det plutselig sommer. Guiden plukker noen urter som vi kan tygge på og peker på en hvit flekk med mose.
– Den mosen vokser bare der det ikke finnes luftforurensing, sier han.
Det eneste som påvirker naturen på São Jorge er naturen selv. Sist gang øya ble rammet av jordskjelv var i 1980. Det medførte at geitene slet seg. Mange ble ville og greide seg selv. Vi går forbi et par som beiter fredfullt.
Fra fjellets grønne skråning brer det seg ut en fruktbar slette med den berømte lagunen Sete Cidades i midten. Den er så perfekt utformet at du skulle tro den var menneskeskapt.
I lagunen vokser en unik type musling som fikk den amerikanske TV-kokken Anthony Bourdain til å reise hit bare for å tilberede den.
Skjellsettende opplevelse
Den lange turen har fått magen til å knurre. Guiden tar oss med til Borges – landsbyens mest tradisjonsrike restaurant – hvor hardbarkede bønder har samlet seg.
Guiden overrasker oss ved å ha reservert et halvt kilo av lagunens dyrebare muslinger, tilberedt i et bad av olivenolje, hvitløk, malt rød annatto og spisskummen.
Det smaker himmelsk. Muslingene er både større og mer smaksrike enn de som vanligvis serveres hos Lisboas sjømatrestauranter.
Azorenes hovedøy heter São Miguel og ligger flere timers båtreise fra São Jorge. Når det blåser, noe det ofte gjør – kan selv erfarne sjømenn bli sjøsyke.
De fleste velger å ta fly. Øya største by, Ponta Delgada, er som om et lite stykke av Porto er flyttet ut i havgapet.
Gatene er pent brolagt med kalkstein. De stramme bygningene til kommuneadministrasjonen er hvitkalkede med mørke steinbuer, og torgene er så rene at man nesten kan bli bekymret.
Om kvelden livner det i byen. I hjørnet utenfor den populære baren Canto do Aljube har et stort antall mennesker med drinker i hendene samlet seg.
Det hele minner om en fredagskveld i Bairro Alto i Lisboa. Forskjellen er antall utenlandske seilere.
En del av dem tilhører et skoleskip fra Storbritannia som har ankret opp i havnen. Den unge besetningen danser barføtt på brosteinen.
Hvalfangst og blue marlin
Under hvalfangstperioden på 1800-tallet, da olje fra spermhval ble brukt som lampeolje, var Azorene et fattig samfunn.
Da amerikanske skip ankret opp i havnen tilbød unge azorere sine tjenester som harpunskyttere. I klassikeren «Moby Dick» skriver Herman Melville: «Et ikke lite antall hvalfangstmenn kommer fra Azorene, der Nantucket-skipene ofte legger til for å tilføre besetningen hardføre bønder fra denne steinene kyststripen».
Denne kontakten innledet en migrasjon som førte til at det i dag bor over en million mennesker med portugisisk herkomst i USA. Hver dag går det direkteflygninger mellom Ponta Delgada og Boston.
En av de mest kjente amerikanerne med azoriske røtter er skuespilleren Tom Hanks. Artisten Kate Perry (Pereira) er en annen.
I de senere år har migrasjonsstrømmen gått motsatt vei i form av amerikanske turister som har oppdager Azorene.
– Vi er her for de store fiskene, sier Jonas Baker fra Massachusetts og trekker opp et stort smil. Han driver skalldyrrestauranten Slip 14 på øya Nantucket og har fløyet hit sammen med bestekameraten for å dra opp blue marlin.
– Om vi bare får opp én så skal vi være fornøyde, sier han.
Håp om spermhvalen
Dagen etter gjør jeg som de fleste andre turistene: Drar på hvalsafari. Sikten er imidlertid dårlig. En sandstorm fra Sahara har nådd Azorene.
Vi kan bare se et par hundre meter. For å få øye på spermhvalen, verdens største tannhval, må man ha en kraftig kikkert og opptil 20 kilometers sikt. Det har vi ikke i dag.
Skipperen styrer gummibåten mot stedet der det ble sett hval dagen i forveien. Han kveler motoren. Det gynger lett. Så stikker han en hydrofon i vannet og lytter. Ingenting. Tålmodig vrir han på hydrofonen og bråstanser bevegelsen.
– Ditover!
Han snur båten, gir gass og kjører i full fart i samme retning som lyden.
– Der!
Han peker på halefinnen til en nebbhval som dykker. Vi venter på at den skal dukke opp igjen. Det skjer ikke. I stedet hilser en stim med lekne delfiner på oss.
De svømmer langs båten mens vi sakte forflytter oss videre. Jeg ville heller sett en 20 meter lang spermhval, men delfinens skuespill rett foran øyene våre er ganske så besnærende.
Legendarisk bar
For mange år siden fikk jeg et postkort fra Azorene. Det var fra min barndomskamerat som seilte med sine foreldre til Karibia. Etter tre år var de på vei hjem og gjorde et stopp på Azorene.
Kompisen min skrev kortet på Peter’s Sport Café, en legendarisk bar som i over hundre år serverte gin & tonic til dem som krysset Atlanteren. Myten vil ha det til at det finnes seilere som aldri kom videre fra Peter's.
De pantsatte båten og ble sittende i baren. Neste stopp er nemlig Southampton. Da er man hjemme og hverdagen venter. Kanskje ikke så rart at mange vil dra ut oppholdet på Azorene så lenge som mulig.
Nå som jeg endelig har kommet meg hit kan jeg ikke gå glipp av Atlanterhavets mest berømte bar, tenker jeg i mitt stille sinn der jeg sitter på flyet fra Ponta Delgada til havnebyen Horta på øya Faial. Da jeg hopper inn i drosjen, sier jeg bare ett ord:
– Peter’s.
Peter’s Sport Café er ikke bare en bar. Det er Atlanterhavsseilerne møtepunkt. Her legger seilere igjen beskjeder, kontanter og reservedeler til andre seilere.
Her byttes mannskap og her deles de beste tipsene for hvordan man raskest krysser Atlanterhavet.
Drunken sailor
Jeg blir stående et øyeblikk på fortauet utenfor det legendariske bevertningsstedet.
I nesten 30 år har jeg drømt om å besøke stedet. Nå er jeg her og vil nødig bli skuffet. Som om dørterskelen skulle vært av porøse sandskjell stiger jeg inn.
Veggene er dekket av vimpler som seilere har skjenket baren. De er fra alle verdens hjørner. Bak disken står José Henrique Azevedo, barnebarnet til Henrique «Peter» Azevedo som åpnet baren 1918 da britiske Cable & Wireless la en telegrafkabel over Atlanteren.
– Vær så god, sier en av servitørene og rekker meg en gin & tonic med tre sitronskiver.
GT-en er søtere enn jeg hadde forestilt meg. Og svakere. Jeg drikker det første glasset som det skulle vært øl, bestiller en til og blir sittende.
Rundt bordene henger franske, nederlandske og brasilianske seilere. De er solbrente og glade. Da det er dags for siste runde, setter eieren på «What Shall We Do with the Drunken Sailor» og gjestene stemmer i. Vi skåler med hverandre. Besøket ble akkurat som jeg hadde håpet på.
Nytt forsøk
Dagen etter tar jeg fergen tilbake til Pico, som har Portugals høyeste fjell. Planen er å bestige 2352 meter høye Pico Alto, men tåken har lagt seg som en tykk skodde rundt toppen.
Det er ikke verdt å vandre i fire timer oppover dersom man ikke belønnes med utsikt, kun tåke. I stedet gir jeg spermhvalen et nytt forsøk.
Hvalsafariarrangøren Futurismo har oppdaget en familie med spermhval utenfor havnen i Lajes do Pico. Vi tar på oss redningsvester og begir oss ut på havet. Sanden fra Sahara har lagt seg og sikten er betydelig bedre. En tidligere harpunskytter speider med militærkikkert fra sitt utsiktspunkt på land og kommuniserer med skipperen vår.
– Beklager. Ingen hval å se, sier skipperen.
I et par timer oppholder vi oss på havet, men de eneste som dukker opp til forestillingen er delfinene igjen.
– Jeg er lei for det, men vi må returnere til havn, sier skipperen.
Det ble vinsmaking i stedet
Trøsten blir vinsmaking på nyåpnede Azores Wine Company. I tillegg til å være en av de hyggeligste øyene på Azorene er Pico også den eneste øya med egen vinproduksjon.
Det magre jordsmonnet mellom lavasteinene gjør at druene må kjempe for tilværelsen. Det gir en intens smak. Jeg snurrer på glasset og lukter. Det dufter vulkansk. Munnen fylles og smaken av salt og stein trer frem. Det hersker ingen tvil. Jeg har endelig fått oppleve Azorene.
Her kan du bo
* Det mest moderne hotellet i Ponta Delgada er Azor Hotel som ligger ved havnen: azorhotel.com.
* Hotel Ponta Delgada er et enklere alternativ: hotelpdl.com
* Drar du til São Miguel er Furnas Boutique Hotel anbefalt. Det har bassenger med ulike temperaturer fra de varme kildene: furnasboutiquehotel.com
* På Pico er Aldeia da Fonte et av de beste hotellene. Du bor i bungalower bygget av vulkansk sten: aldeiadafonte.com
* I byen Horta på øya Faial har hvert av rommene på Hotel Horta balkong med utsikt mot vulkanen på Pico: hotelhorta.pt
* Drar du til São Jorge for å besøke lagunen, så anbefales Caldeira Guesthouse & Surfcamp: caldeirasurfcamp.com
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 06 2024
