Mer enn søt vin

Det er i utgangspunktet enkelt å komme seg til Madeira: Noen timers flyvning til Lisboa, flybytte med litt venting, og så en sjarmøretappe videre til Madeira. Kanskje hadde ikke Air Portugal kommet helt i match-form igjen etter koronapandemien, men da vi endelig satt bena på Madeiras frodige jord, med både forsinkede og kansellerte fly bak oss, var det sent på kveld og mørkt som i graven. Det var så vidt jeg orket å smake litt på det lokale ølmerket Coral før jeg stupte i seng.

Desto hyggeligere var det å våkne til strålende solskinn og vakre omgivelser. En kopp kaffe på balkongen i åttende etasje, med utsikt ut over Atlanterhavet, er langt ifra den verste måten å starte dagen på.

For enkelte klinger navnet Madeira av søt vin, sedate pensjonister og stillesittende ferie, men øya har mye også for de mer aktive.

Først på programmet sto en lang gåtur i øyas vakre og frodige fjellandskap. På vei dit kunne vi også se hva mulm og mørke skjulte for oss kvelden i forveien: Rullebanen på flyplassen, som delvis er bygget som en bro over motorveien. Fra undersiden minner den mest en katedral av betongsøyler – stygt og litt pent på samme tid.

Kanskje det var like greit at vi ikke ante noe kvelden før, da vi deiset ned på rullebanen på brutalt vis – for øvrig ganske vanlig, grunnet kastevindene på øya kombinert med en litt kortere rullebane.

Grønt og stupbratt

Etter å ha manøvrert bilen gjennom trange gater med bitte små hus, kommer vi til billedskjønne omgivelser. Madeiras subtropiske klima gjør at øya er ekstremt frodig og grønn. Kombinert med de bratte fjellene som utgjør det meste av øyas areal, er resultatet spektakulært. De smellvakre omgivelsene er distraherende, samtidig må man passe på hvor man trår. Vår kunnskapsrike guide André forteller om klima, fauna og historie, men forteller også at tre turister forsvant under lignende fotturer i fjor.

– De gjorde det meste feil; dro ut på tur alene, fortalte ingen hvor de gikk, og hadde kanskje ikke skikkelig fottøy. Hvis man først faller ned de bratte fjell­sidene her, med ekstremt tett vegetasjon, er spørsmålet først og fremst om letemannskapene greier å finne likene.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Og med det bøyer vi nakken og fortsetter – i dyp konsentrasjon.

Blodig biltur

Man må ikke ta bena fatt for å oppleve øyas vakre natur. Neste dag legger vi ut på ekspedisjon i en Land Rover Defender. Først gjennom de tidligere nevnte smale gatene, så gjennom tett urskog på en humpete og smal skogsvei. Landroveren er åpen bak der vi klamrer oss fast, og slenges hit og dit hver gang bilen treffer en stein eller hump. Det føles akkurat så utrygt at det er gøy, men uten at man frykter for liv og lemmer.

Det vil si, helt til undertegnede glemmer å holde blikket festet fremover mot trærne som henger over veien, og blir klasket i panna av en grein, så blodet spruter.

Spritspesialitet

Første stopp er et lite honningmuseum ute på bygda. Etter litt sårrens, torneplukking og plastring, byr verten på et glass med poncha som medisin. Poncha er en tradisjonell drink på Madeira, laget av sprit, honning, sukker og fruktjuice, som er billig og svært velsmakende. Det sies at man snakker flytende portugisisk etter tre «shots» med poncha.

Under oppholdet stifter vi nærmere bekjentskap med drinken da vi tester utelivet i hovedstaden Funchal, men oppkvikkeren hos honningmuseet gjør oss først og fremst klar for neste stopp.

Vanlig vin

Det er vingården Quinta do Barbusano, en del av Madeiras fremvoksende vinindustri. Madeira-vinen har tatt såpass mye fokus på øya, at satsingen på «vanlig» vin i mange år var heller marginal.

Dette har endret seg noe de siste årene. Flere nye produsenter forsøker å skape seg et navn med rød-, hvit- og rosévin, istedenfor alkoholtung dessertvin. Vi får smake på de forskjellige sortene, utendørs i flotte omgivelser, og kan konstatere av Madeira har noe spennende på gang – selv om det kan ta noen år før man når de helt store vin-høyder.

Rom på damp

På 1400-tallet var Madeira blant verdens største eksportører av sukker som var øyas hoved­geskjeft. Plantasjene av sukkerrør gjorde at det også ble produsert rom på Madeira. Faktisk er det blitt destillert rom på øya siden 1400-tallet, og i en periode fantes det 50 destillerier på Madeira.

Rom fra Madeira (aguardente) lages direkte på saften fra sukkerrør, i motsetning til karibisk rom som ofte lages på melasse, et biprodukt etter raffinering av sukkerrør. Et besøk hos en av produsentene, med påfølgende smaking, viser at tradisjonene er godt ivaretatt. Et av de mest særpregede destilleriene er
Engenhos do Norte i Porto da Cruz som åpnet i 1927. Dette er det eneste destilleriet i Europa som drives med dampmaskiner fra 1800-tallet.

Stor test av gassbrennere og multifuelbrennere: Disse er best å ha med på...

Madeira er også kjent for sjømaten, som oftest har vært innom grillen før tallerkenen.

Kombinasjonen av vin, poncha, rom og sterk sol kan imidlertid få det til å røyne på. Da er det godt med et bad for å kjøle seg ned.

Naturlige basseng

Øyas beliggenhet midt ute i havet, samt topografien, gjør at Madeira har få badestrender. Bratte klipper som stuper rett ned i det utemmede Atlanterhavet får en til å tenke seg om før man hopper uti. Derfor er det blitt laget flere naturlige bassenger, hvor sjøvannet strømmer inn og ut. De mest populære plassene er ved muren som skiller hav og basseng, som blir til rene boblebadet når bølgene slår over muren.

Vi besøkte ett i Porto Moniz, og fikk en herlig, avkjølende opplevelse. Badetøy hadde vi glemt å ta med, men ingen så ut til å bry seg om at en lyserosa nordmann hoppet i vannet iført undertøy. Den lokale bademoten består uansett i stor grad av speedos, og da er en litt løs boksershorts fra Dressmann helt innafor.

Trøblete tur-retur

Etter noen relativt tettpakkede dager på den subtropiske øya var det tid for å vende snuten nordover igjen. Flyturen fra Oslo til Madeira skal i utgangspunktet ikke ta mange timene, selv med mellomlanding i Lisboa.

For undertegnede tok det cirka tretten timer å komme seg til øya, og om lag tolv timer hjem. Dermed var det heller ikke spesielt overraskende at Air Portugal, som forkortes til TAP, bestemte seg for at bagasjen vår ikke trengte å reise lenger enn til Lisboa. TAPt bagasje er aldri gøy, men oppholdet på Madeira ga så mye mersmak at vi legger godviljen til.

Det går nok bedre neste gang
– for tilbake skal vi definitivt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 43 2022