LIVSBEDRAGET
Da Raymond ble pappa, klemte mormoren ham tett inntil seg – og avslørte familiehemmeligheten
Legene mente det var best at Raymond Kristiansen Egge ikke fikk vite sannheten, og foreldrene holdt tett. I dag kaller han hemmeligheten et livsbedrag.
Raymond Kristiansen Egge (43) fra Hadeland er far til to barn. Først for syv år siden kom sannheten om hans eget opphav for en dag.
Den gang var Raymond blitt pappa for første gang. Sammen med sønnen og samboeren hadde han hatt fine sommeruker hos mormoren hans på Geilo. Først da de skulle reise hjem, spør mormoren ham:
«Hvordan er det å være pappa?»
Raymond svarte ærlig:
«Til tider er det vanskelig. Jeg er ofte sint. Som en kopi av pappa.»
Mormoren klemte ham hardt inntil seg, men han hadde sett tårene i øynene hennes.
«Jeg må fortelle deg noe», sa hun.
Forfjamset lot han samboeren og sønnen bli sittende i bilen og fulgte henne inn i stuen.
«Du kommer aldri til å bli som faren din», forsikret mormoren – og holdt pusten før hun røpet:
«Han er ikke din biologiske far.»
Sannheten var et sjokk, men for Raymond var det også en logisk forklaring. Han hadde
ingenting til felles med faren. Det ruvende spørsmålet ble: Hvorfor var det blitt holdt hemmelig?
Faren var mye sint
Vi er på besøk hjemme hos Raymond. Han er bosatt ved skogkanten øst i Oslo med samboeren, sønnen og datteren.
Ved langbordet i det trivelige rekkehuset ligger tre tykke album med bilder fra barndommen hans. De tyder på at guttungen var midtpunktet i foreldrenes liv.
– Det er ingen tvil om at jeg var elsket, sier den veltalende mannen.
– Jeg stortrivdes som enebarn, men jeg kan huske episoder tilbake til tiårsalderen som fikk meg til å stusse.
– Som hva da?
– Jeg følte aldri at pappa så meg. Sett i ettertid tror jeg ikke han skjønte hvordan han skulle reagere på min væremåte, enten det handlet om interesser eller årsaker til at jeg ble lei meg.
På bildene virker faren stolt av sønnen. Når vi nevner det for Raymond, legger han hodet på skakke og vurderer ordene sine nøye.
– Jeg har ingen minner om den nærheten, svarer han, på nytt dønn ærlig.
Vi henter opp neste album og blar videre.
– Pappa var som nevnt mye sint. Det skapte en avstand mellom oss. Mens mamma var hjelpepleier med nattvakt, kjørte han ut brød grytidlig på morgenkvisten.
– Hjemme satt han som regel foran TV-en og kom med slengbemerkninger om det som foregikk på skjermen. Da jeg ble eldre, ble jeg tidlig politisk engasjert. Jeg husker spesielt at han irriterte seg over politikere. Da lurte jeg på hvordan jeg kunne stamme fra ham.
– Hva var positivt ved ham?
– Han var jo snill også, understreker Raymond.
– Jeg likte at han hadde høy arbeidsmoral, og at han var interessert i musikk, om enn i andre toner enn hva som fenger meg.
Faren var steril. Noe legene hadde gitt ham beskjed om aldri å fortelle til Raymond.
– På et lite sted som Hadeland kjente nok mange til sannheten. I dag vet jeg at mange menn kjente på skam over ikke å kunne produsere egne barn. Folk sa til meg at jeg lignet på moren min.
Les også (+): Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat
Å være sædgiver innebærer å gi av din sæd til en sædbank. Slik kan sæddonor hjelpe ufrivillig barnløse med å få barn. For enkelte vil behandling med sæddonasjon være den eneste måten å kunne få barn på.
I Norge er ikke sædgivere anonyme, og det er opprettet et register over givernes identitet. Den som er født ved hjelp av sæddonor, har ved fylte 15 år rett til å få vite sæddonorens navn og adressen han er oppført med i Folkeregisteret.
Sæddonor har imidlertid ingen rettigheter eller plikter overfor disse, og han kan heller ikke få opplysninger om barnet eller dets foreldres identitet.
Kilde: Oslo-universitetssykehus
Et nytt håp
På kvinneklinikken ved Rikshospitalet i Oslo på 1970- og 1980-tallet foregikk det noe hemmelig.
Kort fortalt var fertilitetsbehandlingens barndom organisert, men uten lovverk til å regulere fremgangsmåten. Det fantes bare et kartotek med nummeret til sæddonorene.
De var stort sett var lege- og jusstudenter. Det sto et kryss for hver inseminasjon og et kryss ved graviditet.
– Da mamma giftet seg, visste hun at pappa var steril på grunn av kusma. De regnet ikke med å bli foreldre.
Men en vinterdag i 1979 fikk mamma Toril Kristiansen et håp.
– Hun var hos kommunelegen på Lunner for en rutinesjekk, da legen spurte om de planla å få barn. Hun var i slutten av 20-årene og svarte som sant var. Da spurte legen om det kunne være verdt å prøve kunstig befruktning, noe de kunne få utført i Oslo. Den gangen var det liten kunnskap om kunstig befruktning blant folk flest.
– Da mamma kom hjem, tok hun det opp med pappa, forteller Raymond.
– Etter en stund ble de enige om at dette var noe de ville prøve.
Hvert par fikk tre forsøk. Men Raymonds foreldre ble gitt et fjerde forsøk på grunn av en «teknisk feil».
– Det var da jeg ble til, smiler den reflekterte karen.
– Jeg er jo veldig glad for det, selv om jeg kaller hemmeligheten et livsbedrag.
Her ser du Raymonds mamma Toril sammen med hans egne to barn, sønnen på 11 år og datteren på to. Foto: Privat
Søkte etter donoren
Trolig har flere tusen barn blitt til med anonym donor frem til 2005. Da trådte nye regler i kraft. Raymond fant flere av andre i samme situasjon som ham i en lukket Facebook-gruppe.
– De fleste av oss har vokst opp med samme hemmelighet, sier han.
– Hvordan reagerte foreldrene dine på at du fikk vite sannheten?
– Pappa var allerede dement. Det var for sent å prate med ham. Mormor hadde ringt og varslet mamma. Dagen etter at vi kom hjem fra Geilo, dro jeg hjem til henne. Hun var lettet over at mormor hadde røpet sannheten. Selv hadde hun flere ganger vært på nippet, men legene hadde jo advart imot det.
Raymond og de andre donorbarna etablerte Foreningen for donorunnfangede i Norge, DUIN.
– Flere av dem fant halvsøsken ved hjelp av DNA-tester. Det gjorde meg nysgjerrig nok til å prøve selv. Plutselig kom det et treff. På en mann i 60-årene som var lege. Hadde jeg mot alle odds funnet min donor? Å grave videre føltes som en god detektivserie. Du kan tro jeg var spent, humrer han.
Han fant telefonnummer og adresse knyttet til DNA-resultatet og sendte mannen
en e-post.
Hel uforpliktende skrev han: «Jeg kontakter deg av ren nysgjerrighet og har ingen forventninger utover å pusle sammen deler av min egen historie og identitet.»
Svaret kom kjapt. I Ulvik på Vestlandet hadde legen Geir Flatabø og en av sønnene hans sendt inn DNA-tester av ren nysgjerrighet.
– Mannen som donerte sæd som legestudent, var firebarnspappa og villig til å møte meg.
De møttes en vinterdag i 2019.
– Jeg hadde invitert ham hjem på middag og skulle hente ham på T-banestasjonen. Da han kom gående imot meg, kjente jeg straks igjen mitt eget blikk. Hårfestet var likt og ørene.
Raymond smiler.
– Samboeren min, Karen, ble paff.
Samtalen fløt lett.
– Det føltes som vi kjente hverandre. Vi avsluttet til og med den andres setninger. De samme hobbyene hadde vi også, som å plukke sopp. Mens jeg er den eneste i vår familie med en mastergrad, har min biologiske far flere.
Siden har de holdt kontakten. Raymond har også blitt kjent med tre av barna fra den biologiske farens
ekteskap.
– Vi følger med på hverandres liv, og det er veldig fint. Men det er ingen følelser av savn mellom oss. Selv om jeg kjente på mangler knyttet til pappa, har jeg ikke behov for en ny farsfigur. Jeg tror derimot det er viktig å få muligheten til å speile seg i et annet menneske.
Les også (+): Anna ble solgt av ektemannen for 300 kroner
Søker videre
Raymonds mor har ikke møtt han som gjorde det mulig for henne å bli gravid.
– Jeg synes det ville være veldig rart om mamma og Geir skulle møte hverandre, sier Raymond.
– Viktigere er det at hun har stilt opp med meg på en podkast i NRK, kalt «Sædeksperimentet».
Han har satt seg grundig inn i hva som skjedde i fertilitetsbehandlingens barndom og jobber for at flere skal få vite sin sannhet.
– Jeg brenner for en større åpenhet. Hvorfor skal det ties? Hensiktene bak var jo gode.
Etter 2005 har barn født ved hjelp av donor hatt rett til å få vite navnet på donoren, og foreldre er forpliktet til åpenhet om hvordan barna ble til. Nå jobber DUIN for å opprette et offentlig DNA-register.
– Jeg håper å finne mine donorsøsken, sier Raymon spent.
– Å få kontakt med min donor var et lykketreff. Dessverre søker mange svar uten å få napp.
