Hun var «hele Norges Raya». Oppveksten hennes ble preget av en tragisk hendelse

Ja, for denne sterke kvinnen tar seg ikke nær av å bli kalt sigøyner.

– Nei, jeg er sigøyner, sier Raisa Bielenberg (88) stolt.

De fleste kjenner henne bedre som Raya, sangeren og danserinnen som har vært en tydelig formidler av sigøynerkultur i Norge.

Hun elsker livet i Norge, men heller ikke her har det alltid vært lett å være sigøyner.

– Du vet, nordmenn var ikke greie mot oss sigøynere på 1960-tallet, sier Raya og tenker for eksempel tilbake på Gassverktomta på Grüner­løkka.

Det var en plass et følge på mer enn 100 romfolk fikk anvist av kommunen da de en vakker vårdag i 1968 plutselig dukket opp med biler og campingvogner i Oslo og ble nektet adgang absolutt alle andre steder.

– Folk stimlet rundt gjerdet og glodde på sigøynerne som om de var dyr i en dyrepark. Skammelig! fnyser Raya og rister på hodet så krøllene danser, og gullet klirrer i ørene.

Når Raya tenker tilbake på slikt, blir hun svart i blikket. Men like fort som de mørke tankene flyr gjennom hodet, lyser kjærligheten opp i ansiktet når hun møter blikket til datteren Natasha.

LES OGSÅ: Christina var 12 år gammel da hun avslørte morens hemmelighet

Som erteris

De sier noen setninger på russisk til hverandre, og plutselig bøyer Raya seg fremover og skoggerler så nesetippen nesten treffer kaffekoppen.

Mor og datter er som erteris, og nå om dagen går Raya ingen steder uten Natasha.

Vi sitter på kafé litt utenfor sentrum av Oslo. Veggene er malt i en trendy gråfarge, og utenfor pisker et strigrått oktoberregn mot ruta.

De eneste fargeklattene i lokalet er skjørtet og halstørkleet til Raya. Og de vakre rosene hun har festet i håret.

Hun beveger seg lett som en fjær og er like vakker og kvikk i replikken som før – selv om hun nå har passert 80 år og vel så det.

– Hun passet på meg da jeg var liten, nå passer jeg på henne, sier datteren Natasha.

Selvfølgelig valgte hun å gå i mammas fotspor. Men ikke bare som danser, Natasha er også koreograf og har blant annet gitt popstjerne Madonna koreografi.

Raya og Natasha har i over 50 år jobbet mot ­diskriminering og rasisme ved å spre musikalsk glede, dans og fargerik kunnskap om romkulturen. Blant annet gjennom Sigøynerfestivalen, som hver høst blir arrangert i Kulturkirken Jakob i Oslo.

Til neste år kan de feire 25-årsjubileum. Det har vært applaus fra ende til annen på festivalene. Men ellers i livet dessverre også mange stygge ord og sjikane.

Men Raya står fjellstøtt på sitt budskap om at det ikke finnes dårlige nasjoner, bare dårlige personer. Hun har aldri latt hat og vonde ord få ødelegge dagen.

– Jeg hadde englevakt

– Det er mye bedre å være sigøyner i Norge nå enn for 50 år siden, fastslår Raya.

Vi lurer – er det egentlig OK å bruke ordet «sigøyner» om denne etniske folkegruppen?

For Raya og Natasha er det helt greit. De bruker ordene sigøyner og rom om hverandre hele tiden.

Men selv om damene merker at det er mindre diskriminering, husker Natasha godt mobberne fra skoledagene, og hvordan hun ofte ble holdt utenfor.

– Jeg var bare 13 år da jeg kom til Norge og kunne ikke et eneste ord norsk. Klart det ikke var lett, men det er ­selvfølgelig ingenting mot mammas oppvekst. Hun vokste jo opp med banditter, sier Natasha.

– Jada, banditter, helt riktig det. Rett og slett en gjeng med banditter, altså. Jeg hadde englevakt under hele oppveksten, sier Raya.

LES OGSÅ (+): Anna ble solgt av ektemannen for 300 kroner

Massakren i barndommen

Raya mistet foreldrene sine i en blodig massakre da hun var bare to år gammel. Moren ble drept med en høygaffel av rasende bønder som sprengte seg inn i sigøynerleiren.

De hadde mistet to kuer og var overbevist om at sigøynerne hadde stjålet fra dem. I ettertid ble det avslørt at kuene var blitt stjålet av noen andre ­bønder som hadde solgt dem på svartebørsen.

Men både moren og faren til Raya ble drept under det blodige overfallet.

Dette var på begynnelsen av 1930-tallet i landsbyen Jamskaya i et Sovjetunionen som var preget av matmangel og naken nød.

Her kjempet alle mot alle for å overleve. Noen drap i en sigøynerleir var det ingen som brydde seg med å straffeforfølge.

– Jeg skulle vært død mange ganger

Den gråtende piken som ble funnet ved siden av sin blodige mor, ble etter hvert plassert på et barnehjem som bare så vidt hadde mat nok til ungene.

Her levde barna fra hånd til munn og ble trent opp til å tigge ­poteter. Slik lærte Raya seg å elske potetkaker.

Når Raya tenker tilbake på barndommen, inneholder den så mye elendighet at det vanskelig lar seg begripe. I tillegg skulle det bli enda verre.

Da krigen kom og tyskerne valset inn i Sovjet i 1941, opphørte både vannforsyning og mattransport. Raya har minner om en sult og en nød som overgår hva de fleste av oss kan forestille seg.

Hun kledde seg som en gutt og ble med i en gjeng som var tvunget til å stjele for i det hele tatt å overleve. Raya ble trent opp til å holde vakt og plystre hvis det kom noen.

Den ene livsfarlige situasjonen avløste den andre hver eneste dag.

– Jeg skulle vært død mange ganger, men hadde nok en engel som passet på, tror Raya.

23 år, enke og alenemor

18 år gammel fikk hun tilbud om å gå på yrkesskole i en by i det som i dag er Ukraina. Av alle ting ble hun opplært til å bli dreier.

Etter endt utdanning fikk hun jobb som dreier ved en fabrikk som lagde ­dyser til flymotorer. Raya gjorde jobben så bra at hun ble hedret med et portrett i glass og ramme på en vegg der ­dyktige arbeidere ble hedret.

Det var her Raya møtte sin første mann, Anatolij Udovikov, som er far til Rayas to barn, sønnen Alec og Natasha.

Dessverre døde ektemannen i en motorsykkelulykke tre måneder før Natasha ble født. Dermed satt Raya ­tilbake som enke og alenemor med to små barn i en alder av 23 år.

Barnetrygd og enke­støtte kunne en sigøyner i Sovjet se langt etter på den ­tiden. Hva skulle de leve av?

Forandret livet for alltid

I en periode forsørget hun ­familien ved å ta seg ulike vaskejobber. Det var lite å glede seg over, men en dag kom det berømte Romen sigøynerteateret på besøk til byen, og Raya ble fra seg av begeistring. Hun skaffet barnevakt og så en forestilling som forandret livet hennes for alltid.

Dagen etter våget hun å presentere seg for teatersjefen. Han spurte om hun kunne danse. Raya danset med kropp og sjel. Hun var så overbevisende at teatersjefen tilbød henne en lærlingplass ved ­deres teater i Moskva.

For Raya var et slikt tilbud en uventet og ufattelig lykke, og ikke minst en vei ut av den bunnløse fattigdommen. Ikke lenge etter spilte hun hovedrollen i stykket Piken fra Tabur, om en 14 år gammel sigøynerjente som flykter fra et tvangsekteskap.

Raya kunne ikke lese, men pugget replikkene sammen med regissøren og spilte rollen så overbevisende at avisene slo fast at en ny stjerne var født. Kort etter ble hun en av Moskvas mest omtalte artister.

Deretter fulgte både platekontrakter og filmroller. Raya og barna kunne flytte inn i en flott leilighet i Moskva.

LES OGSÅ: Mona var en av de siste som ble reddet: – Jeg trodde min siste time hadde kommet

Giftet seg med nordmann

Nå begynner en ny tid. Raya intervjues i alle aviser og blir omtalt som Sovjets svar på Gina Lollobrigida.

En dag kommer en norsk journalist og ber om et intervju. Raya aner ikke hvor Norge ligger, men svarer ja. Mannen studerer russisk ved universitet i Moskva, er student og skribent i kommunistavisen Friheten i Oslo.

Han heter Tore-Jarl Bielenberg, og han er forelsket.

Raya kaller han bare Jalle. Han er lys og fager, alltid pent kledd og oppfører seg som en gentleman. Også Rayas to barn blir glad i Jalle, som etter hvert blir en del av den gjengen med bohemer og kunstnere som Raya omgås i Moskva.

Snart frir den høye nordmannen, men Raya svarer nei. Å gifte seg med en utlending kommer ikke på tale. Jalle gir seg imidlertid ikke. Han frir igjen og igjen, og til slutt får han hennes ja. De gifter seg i Moskva en iskald vinterdag i 1966.

Sommeren etter blir Raya med sin Jalle på ferie til Oslo. Det blir et overveldende møte med den vestlige verden og Jalles familie.

Selv om Raya elsker livet sitt Moskva, kan hun ikke annet enn å føle glede over måten hun blir mottatt av Jalles familie på. De vet ikke hva godt de skal gjøre for å få henne til å føle seg velkommen.

Hun ser med store øyne på vestens overdådige vareutvalg og eldre kvinner i fargerike kjoler som spaserer på Karl Johan. I Moskva kler kvinner over 50 år seg alltid i grått ­eller sort.

Ble hele Norges Raya

OK, svarer Raya når Jalle spør om hun kunne tenke seg å bo i vesten. Hvis hun får Natasha og Alec med seg, kan hun nok klare å bo i Oslo.

Kort etter opptrer hun i et TV-program på NRK og blir hele Norges Raya.

56 år senere sitter vi altså her på kafé med en legende og et fyrverkeri av en kvinne som fremdeles har så mye på hjertet at det nesten brister.

Om hun fortsatt opptrer?

– Ja, selvfølgelig opptrer jeg! sier Raya.

– Nå sist på sigøynerfesti­valen i kulturkirken. Var du ikke der? spør hun indignert, og løfter armene over hodet i en kjent sigøynerdans positur.

Deretter bøyer hun seg fremover og legger hele håndflaten i gulvet. Myk som en fjær.

– Hun er mye sprekere enn meg, smiler Natasha.

– Mamma er helt utrolig, hun gir seg aldri. Trener og danser hver dag.

– Heldigvis har jeg, bank i bordet, god helse, og jeg har danset i hele mitt liv. Du vet, jeg har reist verden rundt og møtt så mange fine menn­esker. Jeg har vært opptatt av å formidle min kultur, gi av meg selv. Jeg har så mye kjærlighet og har selv fått oppleve så mye kjærlighet.

– Får så mye kjærlighet

– Hvordan er det mulig å bevare kjærligheten til sine medmennesker etter en slik oppvekst?

– Det vet jeg ikke noe om. Men jeg har alltid kjent på en sterk kraft av kjærlighet i meg, og jeg har møtt på så mye kjærlighet når jeg opptrer, sier raya.

Hun har stått på scener i utlandet, med kjente folk som Indira Gandhi og Omar Sharif i ­salen, og hun har opptrådt i mange fengsler i Norge.

– Og alltid, alltid møter jeg på folk etter forestillingen som tar imot min sang og dans og gir meg kjærlighet tilbake. De er fantastiske, jeg er så takk­nemlig, stråler Raya, og tar to dansetrinn til mens Natasha sitter i trappen og smiler til mamma.

Tre generasjoner som opptrer

Var hun en streng mamma da Natasha vokste opp?

– Streng, hun der? Nei, hun klarer ikke å være streng mot noen, ler Natasha og mamma nikker litt skyldbetynget.

– Jeg burde sikkert vært strengere, mye strengere. Men det har jo gått bra med dem, ikke sant? sier en stolt mor.

Sønnen Alec ble utdannet snekker, giftet seg med en norsk jente og fikk to døtre. I dag er den ene datteren lege, og den andre en anerkjent billedkunstner.

Natasha er danser, sanger og koreograf med to voksne sønner som både spiller og synger.

– Mine sønner er med på alle festivaler. Vi er tre generasjoner som opptrer nå, forklarer Natasha.

Raspeballer og kongehuset

Etter 56 år i Norge har det kanskje sneket seg inn noen norske vaner i et sigøynerliv? Hva er det mest norske ved Raya, mon tro?

– Jeg elsker raspeball og fårikål!

Raya forteller at da hun tidligere var med på ­mange rikskonsertturneer, spiste hun alltid raspeball når hun kom til Vestlandet.

– Åh, noe så godt! Og så må jeg bare si at jeg elsker det norske kongehuset. Kongen vår, altså! Og dronningen, og Mette-Marit og Haakon, for noen fantastiske mennesker. Vi er så heldige her i landet som har dem, sukker Raya.

Hun har møtt samtlige og vet hva hun snakker om.

– For en varme hos de ­menneskene, og for en jobb de gjør, skryter Raya.

– Alt er mye bedre nå

Her er hun så norsk som det bare går an. Men sånn ellers? Uten tvil, fremdeles en fullblods sigøyner. Hva må egentlig til for at man klarer å beholde sin etniske identitet når man er en bitte liten minoritet i et land med en helt annen kultur?

– Jeg vet ikke, men sigøyner­kulturen er veldig sterk. Den har overlevd i alle land til alle tider. Vi har vår egen musikk og dans, vårt eget språk og en kjærlighet til vårt folk og vår kultur som ­aldri lar seg viske ut. Det til tross for at vårt folk har blitt forfulgt og sjikanert opp ­gjennom tidene, sier Natasha.

Raya nikker bifallende, men føyer straks til:

– Men du må huske å skrive at alt er mye bedre nå. Norge er et godt land. Jeg er så takknemlig for at jeg bor her med min familie.

– Ja, og vi alle vil jo bo i nærheten av mamma, smiler Natasha.

Mor og datter ser hverandre nesten hver dag. Hvis ikke, snakker de sammen i telefonen.

Familien betyr alt

Da Raya på midten av 1980-tallet ble skilt fra sin Jalle etter 17 års ekteskap, ble livet vondt og vanskelig i en periode. Uten barna vet hun nesten ikke hvordan det skulle ha gått den gangen.

I biografien som ble skrevet om henne for noen år siden, beskriver hun bruddet som det ­vondeste hun har opplevd i sitt voksne liv. Alt var kaos, og hun mistet lysten til å leve.

Men takket være barn, barnebarn og nære venner klarte hun å gå videre i livet.

I en sigøynerkultur betyr familien alt, får vi vite. Siden den gang har Raya stått solid på egne danseføtter med familien rundt seg.

Hun har turnert verden rundt på sigøynerfestivaler og hele Norge rundt flere ganger med rikskonsertene. Hun har vært leder for Norsk Sigøynerforening i en årrekke.

I 1998 etablerte hun og Natasha Sigøynerfestivalen i Norge, som hvert år siden er blitt ­arrangert i Kulturkirken Jakob. Raya har mottatt flere priser, blant andre Oslo bys hederspris.

Det er på Grefsen i Oslo at hun har sitt hjem.

– Nå er Alec her, mamma. Han står utenfor og venter på deg, bryter Natasha inn.

Raya går mot døren, takker for praten og sier:

– Du mååå bare huske på å skrive at Norge er et førsteklasses land å bo i, altså. Rett og slett det beste. Takk for meg.

Christina var 12 år gammel da hun avslørte morens hemmelighet

Mari Boine hadde to personligheter. Nå står bare den ene igjen