I 40 år holdt HUN på hemmeligheten
– Vær deg selv, sa presten Anne til konfirmantene sine. Ingen visste om hemmeligheten hun selv holdt skjult
– Vær deg selv, du er bra nok som du er, sa presten til konfirmantene sine. Det ingen visste, var at presten selv aldri hadde våget å vise hvem hun er. For det var en hemmelighet.
Dalen i Telemark
Langt inn i hjertet av Telemark, ved enden av den nesten tre mil lange innsjøen Bandak, ligger bygda Dalen omgitt av høye og knivskarpe fjell.
Her holder presten Anne Tempelen (56) til med seks menigheter fordelt på tretten kirker, inklusiv den vakre Eidsborg stavkirke fra 1200-tallet.
Hun reiser rundt fra kirke til kirke og holder gudstjenester, døper små barn, snakker med konfirmantene og smir forelskede par i hymens lenker. Hun lever et godt liv. Men slik har det ikke alltid vært.
NM i bodybuilding
Hvor hun enn kommer møtes hun nå med smil og varme. For Anne prest er så hjertelig velkommen, også nå etter at hemmeligheten hennes kom ut og alle vet hvem hun egentlig er.
For hva gjør det vel at presten er bifil? Anne er Anne, okke som, synes folk flest i menighetene.
Dessuten har hun en sabla artig livshistorie. For hvilken prest kan vel skilte med deltagelse i NM i bodybuilding, maraton i terrengsykling og en amerikansk veteranbil med uanstendig mange hestekrefter?
Dessuten har hun både Jesus og Maria tatovert på armene sine.
Vond kjærlighet
– Livet er definitivt bedre å leve i all åpenhet, kan Anne fortelle.
For før – i alle årene da hun jobbet som kateket, og før hun ble vigslet til prestetjeneste – hadde Anne vondt for å se seg selv i speilet. Det hun så der, smakte av dobbeltmoral og litt fusk og fanteri.
Hun underviste unge sjeler i Bibelens ord. «Vær deg selv», sa Anne til ungdommen. «Jesus elsker deg akkurat som du er, og du er mer enn god nok», gjentok hun for konfirmasjonskull etter kull.
Kvinnelige prester
Stortinget vedtok i 1956 å gi kvinner adgang til presteembetet på lik linje med menn. Den første kvinnelige presten i Norge var Ingrid Bjerkås som ble ordinert i 1961.
Som om ikke det var nok, gikk hun rundt og erklærte
at hun var imot giftermål mellom to personer av samme kjønn.
– Det syntes jeg var et godt forsvar. Hvis jeg sa at jeg var imot homofile, ville jo ingen mistenke at jeg selv var bifil, sier Anne.
Les også (+) Da Lise sa hun ville skilles, stengte ektemannen Ludvig seg inne med en hagle. Det forandret livet deres for alltid
Råkul kateket
Ungdommene synes Anne var en råkul dame. I tillegg til å være prest var hun nemlig også drag race-kjører og tidligere kroppsbygger. Og hun har gjort det superbra i begge kategorier.
På banen kjører hun en bil med 500 hestekrefter under panseret og er medlem i Amcar Grenland.
Likekjønnede ekteskap
Først i april 2016 vedtok Kirkemøtet i Den norske kirke at personer av samme kjønn skulle få lov til å gifte seg i kirken.
En gang freste hun opp doningen sin, som er en ekte amerikansk muskelbil av en Dodge Charger fra 1968, slik at ungdommene skulle få se hva kjerra var god for.
– Det var en skikkelig «burning», kan du si, og konfirmantene synes det var stor stas, ler Anne når hun tenker tilbake.
Men ikke alt var stas den gangen. Noe gjorde veldig vondt i kateketens hjerte.
Ærlig mot seg selv
I alle de årene Anne jobbet som kateket og var en gift tobarnsmor, hamret hun inn i ungdommen at de skulle være ærlige og tro mot seg selv. Men selv klarte hun det aldri. Hun hadde skydd unna ærlighet i flere tiår og levd på en løgn i hele sitt voksne liv.
Selv ikke ektemannen og de to barna hennes visste hvem Anne egentlig var. Det var det bare Jesus som gjorde. Uten ham vet hun ikke hvordan hun skulle ha klart seg i ungdomsårene.
Dårlig selvbilde
– Jeg var tolv år gammel første gang jeg oppdaget at forelskelse for meg ikke hadde noe med kjønn å gjøre. Jeg var småforelsket i noen gutter, men den virkelig store forelskelsen var i en jente. Da jeg skjønte hva som skjedde med meg, ble jeg livredd for at noen skulle oppdage det. Den slags ble det jo aldri snakket høyt om da jeg vokste opp, sier Anne.
Hun holdt det for seg selv. Det ble en tøff og tidvis veldig ensom ungdomstid.
– Jeg turte jo ikke å si det til noen, for da ville jo ingen like meg, trodde jeg. Og jeg våget aldri å knytte meg til en bestevenninne, for bestevenner skal jo kunne fortelle hverandre alt. Jeg ville aldri kunne gjøre det. Selvtilliten var elendig og selvbildet enda dårligere. Men jeg fant til slutt noe å kompensere det med. Jeg ble veldig god i idrett og fikk både beundring og respekt. Særlig faren min ble stolt når jeg gjorde det bra på idrettsbanen, forteller Anne.
Les også (+) Foreldrene mine vokste opp med alkohol og vold – det preget dem hele livet
Jesus elsker alle
Da hun begynte på videregående, satte imidlertid sykdom en brå stopp for idrettskarrieren. Anne begynte i stedet å synge i kor.
Det var riktignok et kristent kor, men i begynnelsen spilte det ingen rolle for Anne. Hun kom fra et hjem der kristendom nærmeste ble uglesett.
Etter hvert oppdaget hun imidlertid at hun trivdes veldig godt i det kristne fellesskapet. De gangene de sang på gudstjenester i kirken, kjente hun at kirken var et godt rom å oppholde seg i. Snart utviklet Jesus seg til å bli en god venn, en hun kunne fortelle alt til. Han fordømte jo ingen. «Jesus elsker oss alle». Det ble både en trøst og en støtte.
Kroppsbyggeren
Så dukket det opp en annen mann i Annes liv. Hun var bevisst på at hun ønsket seg barn og ville gjerne ha en familie. Forelsket var hun også i begynnelsen. Hun giftet seg og fikk en datter og en sønn.
– Men et ekteskap forandrer ikke hvem du er, understreker Anne.
Hele tiden visste hun at hun aldri kunne fortelle hva hun følte. I mange år levde hun et hektisk liv med små barn og jobb på en hamburgerbar der hun både stekte burgere og holdt orden på regnskapet.
Så kastet hun seg over idretten igjen. I ett år drev hun med kroppsbygging, og hun kom så langt som å delta i NM i bodybuilding. Dernest var det maraton i terrengsykling som sto på tapetet.
Søndagsskolen
Da barna ble store, ville Anne gjøre noe mer enn å bare steke hamburgere. Hun begynte på lærerskolen.
Etter fire års utdanning, pluss et mellomfag i religionsfag, var hun klar for læreryrket. Men etter hvert endte hun opp som konsulent for søndagsskolene i Telemark.
– Jeg har god kjennskap til flanellografen, kan du si, ler Anne.
Nok en gang kjente hun på det gode kristne fellesskapet og den stille roen i kirkerommet. Hun ville være der.
Hun utdannet seg til kateket og tok ansvar for konfirmantundervisningen i mange år. Privat gikk ekteskapet i bølger, men hun og ektemannen delte interessen for raske biler og kjærligheten til barna og barnebarna, som kom etter hvert.
Les også: Nora og Martin gledet seg til å bli foreldre – opplevde marerittet
Et medmenneske i sorgen
I godt voksen alder opplevde Anne at gode venner møtte døden i en trafikkulykke. Da sto hun fjellstøtt sammen med de etterlatte.
– Da fikk jeg også oppleve hvordan det var å være et medmenneske som støtter, og som kan bidra i sorgarbeidet. Det føltes veldig meningsfullt. Etterpå tenkte jeg at nå bare gjør jeg det, tar steget fullt ut og blir prest, forteller Anne.
Dermed bar det tilbake på skolebenken igjen. Men denne gangen som student på Menighetsfakultet i Oslo, der hun tok en mastergrad i religionssosiologi.
Da Anne skulle ordineres til prest, kom den store styrkeprøven. Ikke det at Vårherre krevde det av henne, men nå var nok nok, synes Anne.
Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet
Biskopens ja
– Jeg kunne ikke virke som prest uten at jeg var hundre prosent ærlig med meg selv, sier hun alvorlig.
Sannheten måtte frem, og det var mange som skulle informeres. Av biskopen som ordinerte henne, fikk hun klart signal om at legning ikke spilte noen rolle i den jobben hun nå skulle inneha.
Da var Anne klar. Kolleger og menighetene måtte få vite hvem hun egentlig var. Dernest skulle budskapet
vandre videre. Nå ville hun leve i full åpenhet med den legningen hun var født med. Det fikk bære eller briste.
Les også: (+) Navnet til Ninas farmor dukket opp i arkiver man helst ikke vil ha sin families navn i
God nok som hun er
Først skulle barn og ektemann informeres. Barna tok det på strak arm.
– Ja vel, mamma og hva så, spurte datteren.
– Du er vel den du er allikevel?
– Ja, selvfølgelig svarte mamma og tilføyde leende:
– Men det kan jo være greit å vite dersom jeg skulle få meg en jentekjæreste.
Ektemannen som hun nå er skilt fra, tok det som en mann og sa at han i grunnen ikke var så overrasket. Selv om de nå bor hver for seg er de gode venner og alltid sammen når barn og barnebarn skal feires.
Fra menighetene kommer det bare positive reaksjoner. De synes Anne er mer enn god nok. Dessuten er det litt deilig at hun er så nedpå og har tatoveringer og sånt, har hun fått høre.
For all fremtid skal hun nå slippe å skjule det hvis hun er så heldig å møte kjærligheten igjen. Om det blir en kvinne eller en mann som kommer i hennes vei, spiller ingen rolle. Det er et menneske, og ikke et konkret kjønn, Anne ønsker å dele livet med.
Og den som leter, skal finne, lover Vårherre.