Da Ellen vokste opp, ble hun fortalt at følelsene hennes var djevelens verk
Sofie Frøysaa er kjent for å være en uredd samfunnsdebattant, komiker og forfatter. Mamma Ellen Frøysaa er billedkunstner. Nå går mor og datter i felles front for retten til å elske.
Oslo:
– Ser jeg skada ut?
Vi går 15 år tilbake i tid. Sofie er elev på videregående skole, sitter i kantinen og har hørt en paneldebatt der ungdomspolitikere har diskutert skeives rett til å få barn.
Representanten fra ungdoms-partiet til Kristelig Folkeparti har akkurat sagt at barn blir skadet av å vokse opp med likekjønnede foreldre, og at han tenker på barnas beste.
Stående applaus fra hele skolen
I salen sitter Sofie og kjenner at hun dirrer.
– Jeg tenkte: «Er det ikke barnas beste å lytte til barna? Høre med dem det angår, snakke med, ikke om?»
Så jeg tok mot til meg, reiste meg opp, gikk opp foran hele skolen og spurte om han syntes jeg så skada ut.
«Hva mener du?» spurte han.
«Du sa at barn blir skada av å vokse opp med likekjønnede foreldre. Jeg bor med to mammaer, og jeg tenker at det du sier her, er mer skadelig.»
Det ble starten på det som fortsatt er et brennende engasjement for Sofie Frøysaa (32).
– Han ble så flau. Og jeg fikk stående applaus fra hele skolen.
Den dag i dag reiser hun rundt og holder foredrag og standupshow. Der snakker hun blant annet om sine egne erfaringer i det å vokse opp med to mødre.
– Jeg blir generelt veldig provosert over å høre mennesker uttale seg om minoriteter på en så fordømmende, ekskluderende og respektløs måte.
Vi møter Sofie for en prat hjemme i leiligheten og atelieret til mamma Ellen Frøysaa (56) i Oslo. Sofie har ordene i sin makt, mens Ellen har tydd til kunsten, kanskje litt som terapi, innser hun. Fra hun hadde sin første separatutstilling rett etter kunsthøyskolen, har det handlet om kjønn, identitet, relasjonsproblematikk.
Regnbuefamilie
En fellesbetegnelse for et mangfold av ulike familiekonstellasjoner med foreldre som er lesbiske, homofile, bifile, trans eller interkjønn.
– Det har vært en rød trå gjennom hele min kunst. Min første separatutstilling het «Den smale vei» og ble viktig for meg.
Les også: Jane var på fottur i fjellet da det plutselig bare sa stopp
Fra bibelbeltet
Ellens historie begynte for flere tiår siden i Homborgsund, en liten plass rett utenfor Grimstad. Bare 19 år gammel giftet hun seg med pappaen til Sofie og broren.
– Vi var to ungdommer som giftet oss, og vi var veldig glade i hverandre. Vi levde i et veldig konservativt, strengt kristent miljø. Litt nykristent, hallelujakristent.
Begrepet lesbisk hadde hun ikke hørt om engang. Hun kjente ingen homofile, hadde ingen forbilder. Men etter hvert skjønte hun at det var noe som ikke stemte.
– Det fantes en slektning langt ute i slekta som de snakket om, og det var så skittent og skamfullt. Det vil du jo ikke være. Du vil være en søt, fin og attraktiv jente, sier Ellen.
– Den ideen lever i beste velgående, skyter Sofie inn.
Når Ellen skal forsøke å forklare hvordan det var den gangen, veier hun sine ord på gullvekt.
– Det var skamfullt, så tabubelagt og så ekstremt syndig, ikke sant. Da jeg betrodde meg til et overhode i det miljøet jeg vanket i, og stotret frem at jeg likte jenter, var det bare:
Djevelens verk
«Dette er helt forferdelig». Så var det å bli håndspålagt, bedt for. Det var ikke konverteringsterapi som det er i dag, men det var hele miljøet, hele samfunnet. Læresetninger som jeg skulle si. Jeg skulle gå imot dette i Jesu navn. Hvis den syndige tanken kom inn i hodet mitt, var det djevelen.
I dag tenker hun at det kanskje høres dumt ut.
– Men husk at jeg var ung. Det var regler for hva man kunne gjøre og ikke gjøre. Hvilken musikk du kunne høre på. Bøker, kino, de rette avisene. Når du er oppdratt til å være lydig, er du det.
Så kom tvilen. Dette kunne ikke stemme. Hun ble eldre, forsto mer, stilte spørsmål og begynte etter hvert å tenke at det kunne være mulig å ta avstand fra denne måten å tenke og leve på. Da hun kom ut av skapet, skapte det voldsomme reaksjoner.
– Det er en lang historie. Den endte med at jeg ble skilt og fortalte omgivelsene hvordan det var. Det var en ganske heavy periode. Jeg måtte tenke på barna, og barnas beste var ikke forenelig med å være skeiv, ble jeg fortalt. Jeg tenker mye på dette som voksen, sier Ellen i dag.
De ble boende i Grimstad i ett års tid, men flyttet så til Oslo, der Ellen begynte på kunsthøyskolen.
Les også: (+) Mannen min var prest, og jeg stolte blindt på ham. Men en kveld fant jeg en lapp i postkassen
Egentlig litt kult
Fra første stund var Ellen fast bestemt på ikke å overføre skammen til barna og heller ikke skamme seg selv.
– Jeg måtte kvinne meg opp. «Nå er det sånn: Mamma er lesbisk, og det er egentlig litt kult, litt annerledes. Og sånn er det.»
Sofie husker det godt da moren hadde fått kjæreste. Hun var rundt åtte år og hadde allerede blitt introdusert for Anne Grete Preus og hennes musikk og det faktum at hun bodde med en dame.
– Jeg husker at mamma var litt nervøs og spent – men også glad. Hun sa at hun måtte fortelle meg noe. Jeg sa: «At du er som Anne Grete Preus».
De kan smile litt av det i dag.
– Det er jo fordi barn skjønner mye mer enn voksne tror. Det glemmer man litt. Derfor er det pedagogisk å normalisere noe, understreker Sofie.
– Det er min favoritthistorie
I 16 år var Ellen sammen med Nina.
– Hun er fortsatt bonusmamma. Dere skilte dere etter at jeg hadde flyttet hjemmefra. Men siden jeg var ni, var det mamma og Nina. Jeg og broren min er ekstremt heldige som har tre foreldre.
Ellen bestemte seg for å leve åpent med sin legning. Da Sofie begynte på skolen på Nesodden, reiste hun seg opp på første foreldremøte og fortalte hvordan familierelasjonene var hjemme hos dem.
– Vi er to damer, og vi er gift. Og sånn er det. Så hvis barna deres spør, så er det sånn det er, sa Ellen til de andre foreldrene i klassen.
– Det er min favoritthistorie, smiler Sofie. Hun minnes ingen kommentarer eller ubehageligheter på Nesodden.
– Det tror jeg handler mye om at vi – eller du og Nina – gikk foran og informerte foreldrene. Selv om man egentlig ikke skulle behøvd det. Det er jo ingen som reiser seg opp på et foreldremøte og sier: «Hei! Hjemme hos oss er vi en mann og en kvinne».
Når det er sagt:
– Holdningsarbeid kommer ikke av selv. Kall det hverdagsaktivisme. Jeg opplevde heller det motsatte, at mine venner synes det var kult. Vi var – og er fortsatt – et åpent hjem. Det var alltid mange sko i gangen vår. Folk likte å være hos oss. Mamma er hun som tar seg god tid til å prate med vennene mine og er en veldig godt likt mamma. Hun har vært ekstramamma for flere av mine venner. Det er en sånn mamma hun er, åpen og raus.
Les også: Mamma, skal du dø, spurte barna. Hun kunne ikke svare nei
Fordommene lever
Like fullt har Sofie innimellom opplevd å måtte forsvare familierelasjonene.
– Det som er ganske betegnende, er at jeg har aldri opplevd noen negative kommentarer ansikt til ansikt, i mitt liv med de kjente rundt meg. Det har jeg kun fått fra ukjente mennesker i kom-mentarfeltet eller fra politikere. Jeg husker godt da jeg var liten og hørte politikere snakke på tv om disse stakkars barna, og jeg ble opprørt.
Jeg sa til mamma og Nina at de snakket om oss. Jeg ble provosert over det jeg hørte. Jeg kjente meg ikke igjen i det de sa. Det har kickstarta et
engasjement i meg.
Begge bruker historiene sine i yrket sitt. Ellen dukker inn i kunsten. I høst skal hun stille ut i Grimstad med utstillingen hun har kalt «Hjem». Der går hun tilbake til det landskapet hvor hun vokste opp og etter hvert kom ut som homofil.
Sofie reiser land og strand rundt med standup og foredrag.
– Jeg ser det som en mulighet til å snakke om de sakene jeg brenner for. Jeg merker forskjell når jeg står på Grønland eller i bibelbeltet, sier hun.
Hun har opplevd å få «æsj» og buing fra salen når hun har fortalt at hun har vokst opp med to mødre.
– Fordommene lever i beste velgående så mange steder i landet vårt.
– Det er også derfor vi har lyst til å snakke om disse tingene, forklarer Ellen.
– Vi vet det er så mange som sliter. Det er fortsatt masse å gjøre. For enhver ungdom og hvert ungt menneske er det vanskelig å kjenne på en annerledeshet. Når du er 15 år, vil du til og med ha lik bukse som de andre. Men så går du faktisk og kjenner at du har en annen legning. Du blir en ensom satellitt, og det tenker jeg at vi fort glemmer. Lille Pelle og lille Grete som sitter på hver sin tue, er en liten minoritet uansett hvor de befinner seg.
Les også: (+) Jeg skulle så gjerne fortalt sannheten til resten av familien. Men jeg kan ikke
Blir forbannet
Sofie blir forbannet når folk sier at du blir skada av å vokse opp med skeive foreldre.
– Excuse you! Snakk for deg sjæl. Det er en drøy ting å si. At du er skadet fordi du har vokst opp i et hjem hvor tilfeldigvis foreldrene dine er skeive.
Folk kan få seg til å si så mangt.
– Det er ignoranse og uvitenhet, sier Sofie.
– Fordommer er jo uvitenhet. Du frykter det som er ukjent. Jeg har et motto i livet. Jeg kan tilgi folks uvitenhet eller usikkerhet, men jeg kan faktisk ikke tilgi politikere som uttaler seg.
Hun synes det er rart at vi snakker om fobier.
– Jeg har edderkoppfobi, er skikkelig redd for edderkopper. Da blir jeg ordentlig redd, liksom. Homofobi – er det en fobi? Ja vel, en ting som funker mot fobier, er eksponeringsterapi.
Gammelt grums er det fortsatt mye av. Nylig frontet mor og datter Amnesty Internationals kampanje for regnbuefamiliene. Kommentarene uteble ikke. Én ting er å være homofil, en helt annen ting å leve det ut, sier noen.
– Det var en som skrev: «Det skal være mann og kvinne, Gud har skapt mann og kvinne, sånn er det bare». Det er argumentet ditt, liksom. Og sånn er det bare, ironiserer Sofie.
Samtidig får de også andre type meldinger.
– Det fineste jeg ser, er de meldingene jeg får når folk har skiftet mening. Folk som sier at de før har tenkt at homofili er synd, og som så skriver ting som at «så skjønte jeg at det er det som er synd, er å tenke det».
Sofie smiler.
– Det er ingenting som er finere enn det. Det er håp.
