Per åpnet bankboksen. Han fikk aldri takket faren sin for det han fant inni

I et ærverdig, stort og flott hus i Fåberg, Lillehammer, står en gammel mann med bøyd rygg og ser ut av kjøkkenvinduet sitt.

Per Gunnar Fjeld (84) ser på barna som leker omkring i en skolegård. Han fryder seg når han ser trygge og glade barn, som trives på skolen og i livet.

– Vi må aldri glemme at det mest følsomme i verden er et barnesinn, minner han om.

Og med dette som utgangspunkt deler han tillitvekkende og klokt sin historie.

Vi skal mer enn 70 år til­bake i tid, til da Per var 14 år og gikk ut av folkeskolen.

Da opplevde han noe han i alle år siden har vært plaget av, og som ble skjellsettende for den mannen han ble.

Han har selv skrevet ned det som hendte i en gripende tekst, mest skrevet for å lette på trykket i sitt eget bryst.

– Jeg er 14-åringen som klasseforstanderen ikke klarte å drive til selvmord, konstaterer han.

– Ligger i meg som et sår

Per Fjeld kunne lett ha blitt en taper, men det ble han ikke. I mange år drev han en gullsmedforretning i hjertet av Oslo.

– Hva jeg opplevde som skolebarn har jeg i grunnen ikke delt – det har ligget i meg som et sår og en verkebyll i alle år siden, sier han.

Vi sitter rundt spisebordet i en vakker stue og bak Per henger to malte portretter.

Det ene av han som liten gutt og det andre av han som en voksen mann.

Rett overfor meg sitter han i levende live og sier at tilværelsen har vært tøff de siste årene.

Kona Kari, hans livs store kjærlighet, er blitt dement og måtte flytte til et helsehjem for å få den hjelpen hun trenger.

– Jeg merker når vi nå skal snakke sammen om skole­årene at jeg er sårbar, sier han, og har tårer i øyekroken.

Les også: Norges eldste kvinne: – Det er jo bare småunger her på sykehjemmet, og så meg da

Satt igjen alene

Vi skal ikke forsøke å dele det han så mye bedre setter ord på selv.

Teksten han sendte Hjemmet sier dette:

«Etter syv år er det siste skoledag på Majorstua skole, året er 1952. Vår klasseforstander har samlet alle elevene i klasserommet.

Han sier noen korte ord om hvorfor: Vi skal si adjø til hverandre, han skal dele ut våre vitnesbyrd, og et skjema som forteller hvilken videre­gående skole vi er blitt plassert på.

Han vil rope oss opp en etter en, ikke alfabetisk – overrekke papirene, og vi skal gi hverandre et håndtrykk – for så å for­late klasserommet og skolen en for en, og for alltid.

På den måten forsvinner de alle sammen, men jeg og en til sitter igjen. Da er det min tur. Der, hvor alle fikk et stort vitnesbyrd, i A3 størrelse, brettet sammen til A4, får jeg kun et halvt ark.

Altså den delen hvor det står at jeg har fått LG (lite godt) i engelsk.

Skjemaet for skoletildelingen er i A5 format, en trykksak hvor mitt navn er skrevet inn på prikket linje, med opplysning om dag og klokkeslett for hvor og når jeg skal møte på Fagerborg skole.

Men arket griner mot meg med et annet budskap, et kraftig rødt kryss. To kraftige røde streker diagonalt fra hjørne til hjørne.

Min første tanke var at arket var som et engelsk flagg. For i England har de et flagg med rødt kryss på hvit bunn.

Skolegården, den forhatte, som skilte gutter fra jenter med en to centimeter høy steinkant, var helt tom.

Jeg forlot skolen gjennom den forbudte porten mot Sørkedalsveien, forbudt for at elever ikke skulle løpe rett ut i trafikken. Men nå var jeg fri fra skolen, og følte at jeg var min egen herre.

Midt i Majorstua-krysset ligger det en stor trafikkøy, med en fontene for drikkevann. Altså Bjørnefontenen. Der stoppet jeg, sto på fortauskanten mot syd, og så over på fortauet på andre siden. På det hushjørnet hvor det nå er et apotek, den gang var det der en kjoleforretning.

Og der sto det en dame, og jeg stirret på henne, så intenst at alt annet ble borte – som lyden fra trafikken, og alt som beveget seg.

Der og da, forsto jeg plutselig livet – det besto av to typer mennesker. Den ene typen var representert ved denne kvinnen – de hadde alle folkeskole-eksamen.

Den andre gruppen var meg – og jeg var alene, for jeg hadde jo ikke det. Det var forferdelig.

Med denne erkjennelse var det tid for å komme meg hjem. Idet jeg dreide kroppen rundt, slo det et budskap ned i meg:

Skulle jeg bli til noe her i livet, måtte jeg gjøre det selv – for jeg var ikke som andre, de kunne bare følge med i strømmen. Jeg var utenfor.»

En utrolig trist dag

Da Per og jeg snakker om denne dagen, som fortsatt er som etset fast i hans hukommelse, er han tankefull og tydelig trist.

Til og med etter så mange år, koster det å dele.

– Ingen barn skal måtte gå gjennom det jeg gjorde, fastslår han.

Før den dagen, hadde han flere vonde år. Han, som likte å lære, ble i minst tre år sjikanert, ydmyket og latterliggjort av den personen i klasserommet som skulle ha tatt vare på ham ved å sikre at han fikk et godt læringsmiljø.

– I klasserommet var det tre rader og jeg satt i den midterste helt foran. En dag stilte klasseforstanderen seg rett foran meg og fortalte en av de foresatte hadde hatt en innvendig mot ham i en sammenheng. Jeg husker hva jeg tenkte; at det ikke kunne ha vært en av mine foreldre, forteller han.

Nå tror han at det var moren hans, som sa noe som opprørte læreren, og som fikk han til å oppføre seg dårlig mot Per. Før moren døde i 1997 fortalte hun at hun en gang hadde snakket med læreren om noe hun ikke var tilfreds med.

– Jeg tror han reagerte på kulturen i mitt hjem. Jeg hadde en far, som var godt likt fordi han tok med oss barna på organiserte turer. Jeg var enebarn og kom fra såkalt heldige kår. Kanskje var vi for heldige.

Det ble tatt et klassebilde en gang, og Per satt lydig med hendene pent samlet i fanget.

Da læreren viste frem bildet for klassen, påpekte han høyt og tydelig at han satt med hendene over kjønnsorganet – og slik kunne man ikke sitte.

Per følte skam og ydmykelse.

Les også: (+) «Jeg vet noe om deg», sa en venninne. Solveig trodde hun hadde gjort noe galt. Men så kom det vonde ordet

Så bort fra alt som var bra

I flere år så læreren bort fra alt det bra Per gjorde. Han har beholdt et linoleumstrykk av Donald, som er finurlig og nydelig håndverk, men i motsetning til de andre i klassen, ble ikke hans verk trykket opp.

Nederlag ble etterfulgt av nederlag og gradvis mistet Per troen på seg selv i forhold til andre.

– Han stjal fra meg min evne til å tro at jeg var verdt noe overfor andre mennesker, og derfor ble jeg etter hvert venneløs. Min store sorg i livet har vært at jeg ikke har venner fra skoleårene, og at jeg som ung mann fortsatte å være en ensom person, innrømmer han.

Når du snakker med Per, kjennes det som om det kommer en jernklo i hjertet. Han forteller at han i mange år ikke tålte å se bilder av seg selv fordi han følte seg stygg.

I dag ser han at han var en pen og søt gutt.

– Mobbingen jeg opplevde var systematisk gjennomført. Heldigvis forsto jeg at om jeg skulle bli til noe, så måtte jeg sørge for det selv. Hva jeg ikke tok tak i, var den manglende sosiale selvtilliten. Læreren min knakk toppen av blomsten og jeg ble innkapslet som menneske.

Som ung mann dro han til Jotunheimen jevnlig og der han gikk fra hytte til hytte alene. Alltid alene. At han var ensom, det bekrefter han.

– Jeg snakket ikke med foreldrene mine om at jeg slet, og jeg undrer meg over at de ikke undret seg fordi jeg aldri gikk sammen med andre, resonnerer han nå.

Traff den store kjærligheten

Men livet hadde fine ting i vente, heldigvis. I 1957 dro han til førstegangstjeneste på Jørstadmoen, og på poståpneriet, hvor han hver fjortende dag satte inn de 40 kronene de fikk av forsvaret, møtte han skjønne Kari Thoresen, som var tre år eldre enn han.

– Jeg stolte ikke så mye på meg selv at jeg turte å tenke at jeg var noe å satse på, men jeg forelsket meg. For at det ikke skulle gå så lang tid mellom hver gang jeg så henne, fant jeg på at jeg trengte å ta ut penger, husker han med et smil.

Kari ble kjæresten og vennen hans. Hun var en glad og sosial jente, som ble med i Jotun­heimen fra hytte til hytte. Og da Per ble overført til tjeneste i Oslo, ble hun med ham.

Hans far hadde da vært alvorlig hjertesyk i lang tid, og han måtte hjelpe til i gullsmedforretningen han drev ved siden av militærtjenesten. Etter hvert overtok han forretningen og han og Kari jobbet sammen der.

– Vi giftet oss og ønsket oss barn, men slik ble det ikke, konstaterer han. Lykken er at Kari har flere søsken som fikk barn og ga dem nieser og nevøer.

Per, som ikke hadde folkeskolen, ble gullsmedmester, og de gjorde det veldig bra. Veldig bra.

Så bra at han kunne hoppe av som 60-åring og nyte et tidlig liv som pensjonist. Ekteparet Fjeld bygde hus og flyttet til Fåberg, hvor hun vokste opp.

Ytre sett bærer han på en suksesshistorie.

– Livet ble fint, men en ting plaget meg og det var at jeg ikke hadde venner. Jeg snakket en gang med en prest om dette og han sa: «Jeg kan være din venn». Lykkeligvis ble vi venner, forteller Per. Han
poengterer at de den gangen knapt visste hva psykologi var – det var vanlig at man holdt ting for seg selv.

Så ikke papirene igjen

Vi skal tilbake til skoleavslutningen og hvordan den preget livet hans. Papirene ble levert foreldrene og han så de ikke igjen på tyve år. De ble ikke kommentert.

– Tyve år etter siste skoledag, døde far. I banken hadde han en skikkelig stor bankboks, egentlig et skap. Nå var det min tur til å åpne det. Foruten mange frimerker fant jeg mitt fatale vitnesbrev fra Majorstua skole. Men det så helt annerledes ut, det var i formatet A3, forteller han.

Tilbake i teksten han skrev selv: «Dette tok jeg opp med mor, og hun kunne fortelle at far hadde gått til skolen. Han opplevde at det var en uverdig behandling hans sønn fikk. Sønnen skulle ha det samme dokumentet som de andre hadde fått. Så der sto jeg med resultatet, likt det som de andre hadde fått utlevert, med klasseforstanderens og over­lærerens underskrifter.»

I dag er han lei seg for at faren ikke fortalte han hva han hadde gjort – da ville han ha fått takket ham.

Og enda en overraskelse skulle komme.

47 år etter at han fant folkeskolepapirene, gjentok histo­rien seg: På opptaksbeviset han fant igjen til Fagerborg skole, er det skrikende røde krysset borte. Der er det bare et lite tynt rødt kryss i øverste venstre hjørne.

Faren hadde vært på Fagerborg skole også.

Les også: Én kommentar har satt dype spor hos Martine (35): – Så trene kan du, men jobbe, det klarer du ikke?

Søkte endelig hjelp

Per selv skjønte på et tidspunkt at han trengte hjelp.

– Jeg følte i mange år at jeg bar på noe uforløst i meg og søkte hjelp hos Helge Hognestad (teolog, red. anm.). Men det falt meg ikke inn å ta opp problemene fra skolen, de var så godt bortgjemt i mitt indre dyp.

– Men så kom jeg i samtalestunder med søsteren hans, som var Jung-psykolog, og tilfeldighet fortalte jeg om avgangsdagen på skolen. Da brast den indre demningen. Ikke ante jeg at det lå så mye snørr og tårer i dette minnet. Da først forsto jeg at her hadde jeg virkelig noe å arbeide med.

– Samtalene med Astrid og Helge, og ekteskapet med min elskede Kari reddet meg som menneske, konkluderer han.

Møtte læreren igjen

Det hører med til historien at Per møtte klasseforstanderen igjen to ganger, først i bryllupet hans, da hele klassen var invitert, og senere da noen fra klassen arrangerte 40-års gjenforeningsfest i 1992.

Alle unntatt én av guttene møtte, og det gjorde klasseforstanderen også.

– Hver av guttene fikk fem minutter til å fortelle hvordan det hadde gått og jeg åpnet med å si at det føltes som i går at vi sist var samlet og fortalte hva som hendte meg.

– De andre kom bort og sa at de ikke hadde fått med seg at jeg ble sittende igjen. Den andre, som ble sittende igjen, hadde ikke undret seg over det, for han var ordblind. Jeg var bare dum i engelsk.

Per forteller at læreren sa ingen ting – det kom ingen beklagelse.

I dag er han mest opptatt av at barnesinnet tas vare på.

– Jeg har levd i 70 år etter den fatale dagen da jeg ble sendt hjem fra skolen med et stempel i pannen; «Du er verdt ingen ting». Det kunne ha gått galt, for han plantet i meg en defekt, som kunne ha ført til en fatal handling, konstaterer han. Han avslutter med følgende:

– Livets kamp består av å holde seg oppe ved hjelp av et bærende selvbilde, som ligger i vårt mentale arkiv. Det som kanskje sitter aller sterkest i oss, er dårlige minner fra opplevelser i barneårene.

Per Fjeld mistet sin kone Kari i etterkant av at detteintervjuet ble gjort.

Jørn merket det allerede på barneskolen. Likevel skulle han bli over 40 år før drømmen ble virkelighet

«Alle» har hørt historien om Svanhild (3) som ble fløyet til fjellhylle av en ørn. Her prøver hun å bevise at det skjedde