«Alle» har hørt historien om Svanhild (3) som ble fløyet til fjellhylle av en ørn. Her prøver hun å bevise at det skjedde

Hjemmet, Leka (1979):

Mye har vært skrevet om det verdensberømte ørnerovet på Leka utenfor kysten av Nord-Trøndelag.

Forskere og menigmenn har slåss så fjærene har føket om hvorvidt denne enestående historien er sann eller ikke.

Enkelte har til og med ment at 3 år gamle Svanhild klatret opp til fjellhylla alene!

For å motbevise dette gikk Svanhild Hartviksen med på å klatre opp til ørnereiret med Hjemmets reporter 47 år etter. Det ble en dramatisk tur opp mot himmelen.

Da de endelig kom opp den fjellhylla hvor dramaet utpant seg, sa Svanhild: – En ting er sikkert: Hit kommer en åring aldri opp alene – uten hjelp av en ørn!

Jeg er fly forbannet på den fugleforskeren, sa Svanhild Hartviksen i telefonen fra Rørvik.

– Men det er ikke bare meg, halve Leka er sint og såret på den fuglemannen i Trondheim som påstår at ørnerovet er dikt og drøm! Han sier at en ørn ikke løfte så tungt, at jeg slett ikke er blitt tatt av noen ørn i det hele tatt, men at jeg selv har spasert opp til den fjellhylla i en alder av 3 år måneder!

Det er jo det skapte vanvidd! Det er egentlig derfor jeg ringer, sa jeg. Hva om vi prøvde å ta oss opp til ørnereiret 47 år etter? Vi skulle da fort kunne avgjøre om det er mulig for en 3-åring å komme dit opp helt på egen hånd.

– Jeg har alltid hatt lyst, men jeg har aldri våget, svarte Svanhild.

– Men nå er jeg så irritert at jeg kanskje klarer det. Men det er styggbratt, sa hun nølende.

– Vi prøver, sa jeg.

– OK, sa hun. Og så prøvde vi.

Det var en gjennomvåt onsdag i slutten av august (i 1979, red.anm.) vi prøvde å nå ørnereiret.

Tunge, svarte skyer jaget inn fra storhavet. Regnet øste ned på skrå og gjorde den vakre ørneøya Leka om til en utrivelig gå steinhaug der ytterst mot Norskehavet – der jeg sto og så opp mot ørmefjellet som lå i en saus av gå tåke.

Det var bare så vidt jeg kunne skimte den hvite firkanten som er malt langt oppe i fjellet for å markere stedet hvor lille Svanhild ble funnet for 47 år siden.

Dit opp når vi aldri i dette været, tenkte jeg for meg selv, men jeg sa det ikke.

– Ja, ja, sa jeg isteden kjekt. Det er vel bare å begynne å gå!

Det ville jo være for galt å ha reist så langt, og så gi opp en meter fra bildøren! Vi var jo allerede blitt gjennomvåte av å stå på bilveien og se på det majestetiske fjellet, så vi hadde ikke noe å tape på å gjøre et forsøk.

Vi begynte oppstigningen med blikket festet å et hvitt punkt langt, langt der oppe i fjellet ... ørnereiret!

Vi hadde tidligere på dagen vært innom postmester Johannes Fure, som er formann i den aksjonskommisjon er blitt dannet på Leka til fordel for Svanhild Hartvigsen og ørnerovet.

Han fortalte at komitéen nylig hadde hatt befaring i ørnereiret.

– Vi var femten stykker som la i vei. Vi funderte og diskuterte og tok livet med ro og brukte en hel dag på turen. Vi kom ned igjen alle sammen bestyrket i vår troe . . dit opp kommer ingen 3-åring alene uten hjelp av en ørm! Det skriver jeg gladelig under på! sa Fure.

– Men det er jo snakk om at denne fugleforskeren i nær fremtid skal forsøke å få en 3-åring til å gå turen opp til ørnereiret for på den måten å ta livet av Svanhilds historie. Hva sier du til det? spurte jeg.

— Det vil aldri kunne gå for seg på skikkelig vis. Men hvis han løfter og bærer og trekker og drar 3-åringen etter seg, så er det kanskje en mulighet. Men det ville jo være juks. Svanhild var helt alene og må i tilfelle ha trasket hele turen selv. .. først over ville, knudrete lavafjell, så gjennom en ufremkommelig skog hvor gigantiske steinblokker ligger strødd oppå hverandre, så opp en stupbratt ur og til slutt opp steile fjellveggen. Det ikke mulig for en unge. Hvor ville i tilfelle et 3 år gammelt barn få sånn absurd idé fra? Nei, det ingenting som stemmer ved en sånn teori, sa Fure og bare ristet på hodet

—Bare la ham prøve, la han til.

– Men for å få teorien gin godtatt, må han slippe ungen ved veien og peke på det hvite punktet i fjellet si: «Nå ber jeg deg i vitenskapens navn å finne veien dit opp — alene.

– Det er slik det må ha gått for seg. Intet annet vil bli godtatt, hadde Johannes Fure sagt tidligere på dagen.

Nå var vi selv på vei oppover i fjellet.

De lave lavaplatåene lengst nede, som ligger der som kjempestore, sprukne julekaker, gikk lett å forsere.

Vi hoppet over bekker som i regnværet var blitt to små elver. Og vi vasset gjennom dype myrer før vi kom frem til skogen innunder fjellet.

Det var så og si ufremkommelig. Her møtte vi første de kolossale hindringene...

Kjempestore steinblokker på størrelse med små hus som i tidenes morgen var blitt sprengt løs av ørnefjellet.

Vi måtte stadig stoppe for å finne farbar vei videre.

Et voksent menneske kunne nok pønske ut videre vei i et sånt terreng, slo det meg, men ikke en 3-åring. En 3-åring ville bare lag seg ned og grått, eller gått i ring hun stupte.

Her har Svanhild aldri gått før, tenkte jeg da jeg så hvordan hun slet for å komme videre.

– Nei, nå orker jeg ikke stort lenger, sa hun flere ganger i skogen innunder fjellet.

Men så stoppet vi og plukket litt blåbær i regnværet, og så kom kreftene tilbake, og så fortsatte vi enda et lite stykke oppover fjellet.

Det var som å gå gjennom en dusj! Regntøyet vårt hadde for lengst gitt opp å holde vannet ute. Nå fant striregnet veien nedover ryggen og ned i støvlene.

Det kjentes dobbelt ubehagelig mot våre svette, glovarme kropper.

Svanhild så opp mot hvite punktet i fjellet og konstaterte at det ennå var langt igjen.

– Det er da forferdelig så langt det er, sa hun etter en times klatring.

Vi hadde nå kommet godt opp i den sleipe ura. Vi lå på alle fire og klatret. Vi måtte vurdere hver stein vi tok i for å unngå ras. Flere ganger begynte blokkene å gli, men stanset så noen meter lenger nede. Gudskjelov. Jeg tenkte med gru på hvilket ras som her kunne gå hvis vi var bare litt uheldige.

– Og her skulle jeg liksom ha gått på små barnsben for 47 år siden! fnøs Svanhild.

– Hvorfor i all verda skulle jeg gjøre noe så sinnssvakt?! Jeg bare spør! Hvorfor i himmelens navn?

Vi satte oss for å hvile på en stor, flat steinhelle. Vi måtte sitte musestille, for bare en liten bevegelse var i stand til å sende denne steinblokken av gårde som et kolossalt, mosegrodd akebrett... med ørnepiken oppå. . . Det måtte ha vært litt av et syn der oppe i det ville fjellet!

– Hva skjedde egentlig den gangen for 47 år siden? spurte jeg som satt og prøvde å få fyr på en krokete, våt sigarett som hun på et mystisk vis hadde fått rullet med stive fingrer.

– Jeg husker jeg satt på tunet nede og lekte, sa Svanhild og på noen hus som lå som små terninger langt, langt der nede i regnet.

– Brødrene mine hadde gått til stranden for å leke. Alle de voksne sov middag. Det var søndag, og jeg hadde finkjolen på meg. Rundt overkroppen min var det viklet et langt strikkesjal for at jeg ikke skulle fryse — det sjalet ble trolig min redning.

– Jeg husker som sagt at jeg satt på tunet og lekte. Deretter er alt svart. Trolig har jeg besvimt idet ørnen kom med voldsom fart og slo ned på meg. Ørneklørne har trolig fått tak i det tykke ullsjalet, og så har den fløyet av gårde med meg. Kjolen som jeg hadde på meg den gangen, har jeg tatt vare på som et minne, den viser lange risp etter ørneklør, så den saken er det ingen tvil om ... Jeg kom til meg selv oppe på den fjellhylla du ser der oppe, sa Svanhild og pekte på et platå 100 meter over oss.

– Jeg begynner å føle uhyggen nå, sa hun i neste øyeblikk.

– En angst jeg har gått og båret på hele livet, begynner nå å rive i meg, jeg merker det så tydelig. . . Det som skjedde på den fjellhylla der oppe for 47 år siden har satt seg fast i meg.

Hva skjedde så videre?

– Ørnen gikk stadig til angrep på meg. Jeg husker de ville rovfuglskrikene fremdeles. Gang på gang suste den mot meg. Men jeg hadde lært å kaste stein på stormåsen (måke) når den var ute etter de små ærfuglungene, så det gjorde jeg nå også. Jeg trodde ørnen var en stormåse. Jeg hadde aldri sett en øm på nært hold før.

– Disse tingene har spikret seg fast i meg. Jeg husker jeg satte skoen fast i en fjellsprekk og fikk den ikke løs igjen. Jeg måtte snøre den av meg. Skoen sitter der kanskje fremdeles, kanskje vi finner den, hvis vi nå klarer å komme opp. Jeg husker jeg kjempet lenge for å holde ørnen på avstand. Men til slutt var jeg så sliten at jeg sovnet innunder en fjellsprekk. Der ble jeg funnet som ved et mirakel 7 timer etter at det ble oppdaget at jeg var forsvunnet.

– Min plutselige forsvinning vakte naturligvis voldsomt oppstyr på øya. Halve befolkningen deltok i ettersøkningen. De lette ved sjøen og i bekker og vann. Men jeg var sporløst borte. Da var det en gammel kone la merke til at det var så rar lyd i ørnene oppe i fjellet. «Er det du, ditt svin, som har tatt barnet!» skal hun ha sagt den gangen. Det var ingen som holdt dette for mulig. Det var litt for fantastisk. Men de hadde jo søkt overalt uten resultat, så kanskje likevel . . .

– Tre mann bega seg opp i fjellet. Egentlig syntes de det var tull å søke like til himmels etter et lite barn, men de ville ikke la noe være uprøvd lår det dreide seg om menneskeliv.

– De gikk opp ura og begynte på selve fjellet, dette er blitt meg fortalt senere av dem som fant meg. Her var det vanskelig for voksne menn å komme opp, et barn ville aldri ha greid det, mente de. De bestemte seg for å gå ned igjen. Men da var det at en av dem fikk en plutselig innskytelse om å opp til neste avsats.

– Han skulle bare se akkurat over kanten, sa han, så skulle han bli med de andre ned igjen. Da han tittet over kanten, så han meg. Han fortalte at jeg lå på maven i en sprekk i fjellet og sov.

– De tok meg forsiktig ned av fjellet. Jeg var visst i en slags sjokktilstand, og noe av det første jeg sa, var: «Det kom en stormåse og fløy med meg!»

– Jeg trodde fremdeles det var en stormåse som hadde tatt meg. Min mor fortalte meg senere at jeg måtte ligge med ulltepper for vinduene i dagene og nettene som fulgte, og at jeg ble hysterisk bare ved synet av en vanlig fugl.

Alt dette har Svanhild nå sittet i regnet og fortalt. Hun har gjenvunnet pusten, men har ikke fått fyr på sigaretten. Vi gjør oss klar til å bestige siste del av ørnefjellet. Regn og vind prøver å skyve oss ned, men det går likevel oppover. Smått. Med små steg om gangen. Svanhild er blitt innbitt nå når hun skjønner at hun vil klare det.

Den 50 år gamle damen klorer seg fast i fjellet og drar seg opp. Det er bare noen meter igjen nå ... så åpner en hylle seg i fjellet.

– Ohoi! utbryter Svanhild.

– Her er det! Å herre min Gud, det er ikke sant: Jo, det er sant. Nei, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve. Hun løper frem og tilbake på den smale fjellhylla som et lite barn.

– Nå husker jeg alt så mye tydeligere. Fra den kanten kom ørnen susende! Og langt der nede ligger husene akkurat som den gangen. Jeg husker at jeg i min fortvilelse så husene, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme ned. Nei, dette er utrolig! Svanhild gir seg ende over. Men plutselig bøyer hun seg ned og plukker opp noe fra bakken. Det er en stor, brun ørnefjær!

– Det var da forunderligheten selv at vi skulle finne en ørnefjær akkurat her, sier hun og ser nesten litt engstelig på den majestetiske fjæren. Men så smiler hun.

– Dette her må jo faktisk være fjæren til barnebarnsbarnebarnsbarnet til den ørnen som tok meg! Den skal jeg ta med meg hjem og sette i glass og ramme. Der skal den henge som en erindring om fortiden. Det var hyggelig gjort av gammelørnens avkom å legge igjen en så flott suvenir til meg!

Svanhild leter etter den skoen hun mistet for 47 år siden.

Hun finner sprekken hvor den ble sittende fast, men ikke skoen. Den er gnagd bort av tidens tann.

Svanhild vil gjerne sitte litt i fred og tenke. Dette har vært en sterkere opplevelse enn hun vil innrømme. Regn og vind gir henne 10 minutter, så tvinger værgudene oss ned av fjellet.

Svanhild holder et godt tak i ørnefjæren på hele nedturen. Den var så fin og tørr da vi fant den. Nå er den pjusket og våt. Det kan ikke ha vært lenge siden den fjæren landet der vi fant den, slår det meg, trolig bare noen få minutter før vi kom.

Trolig henger halefjærens stolte eier et elle annet sted på den blygrå himmelen over oss og holder øye med to kryp som uhyre langsomt bevege seg nedover i den stupbratte fjellura.

Halvveis nede snur Svanhild seg og sier:

– Jeg kan ennå ikke tro det sant... at jeg virkelig har vært der oppe. Det er som en nifs drøm har gått i oppfyllelse. Nest etter det å ha fløyet med en ørn, er vel dette de største opplevelsen i mitt liv.

Hun ser seg tilbake en siste gang.

– Denne himmelturen har aldri lille Svanhild Hartviksen foretatt alene, det er bra sikkert, sier hun.

Jeg er hjertens enig. Det står tindrende klart for meg at det verdensberømte ørnerovet på Leka hverken er dikt eller drøm. Det er et av naturens merkelige undre og skjedde den gangen havørnen tok lille Svanhild og fløy opp i telle med henne.

At hun overlevde og ble funnet, er i virkeligheten et enda større under, slår det meg der jeg står halvveis nede i ura og stirrer opp mot den smale hylla i fjellet. Ennå er de mye mellom himmel og jord som går på tvers av all vitenskap. Fremdeles er det en del ting som ikke kan forklares i tall og tørre formler, gudskjelov for det...

En plutselig tåke senker seg fjellet. I løpet av et øyeblikk forsvinner fjellhylla og den hvite flekken som markerer stedet. Det er som kjempemessig sceneteppe går etter siste akt i dramaet i ørnefjellet.

Jeg vet at det lyder teatralsk, men akkurat sånn var det.

Tilføyelse 2022: – Vil alltid tro på mors historie

Av: Anders Eid, klikk.no

Kjetil Solbakken i BirdLife Norge (tidligere kalt Norsk Ornitologisk Forening) forteller at de fortsatt ikke har noen tro på at Svanhild kan ha blitt tatt av en ørn.

– Den åpenbare grunnen til det er at ingen ørner kan løfte noe som er så tungt som et barn, skriver han i en e-post til Klikk.no.

I 2006 skrev Norsk Ornitologisk Forening i en rapport at det ikke er mulig for en ørn å løfte 19 kg, som Svanhilds vekt først ble rapportert å ha vært. Senere er det blitt hevdet at veiingen var feil og at Svanhild sannsynlig ikke var tyngre en 10–12 kg da hun forsvant, men også dette er langt over de 2-3 kilo som en voksen havørn anslås å kunne bære, skrev de i rapporten.

Svanhilds sønn Sven Egil Hartvigsen (65) understreker imidlertid at hans mor holdt fast ved historien helt frem til sin død, og at familien hele tiden trodde henne.

– Det er uforståelig at noe slikt kan skje, men vi er ikke i tvil om hva som har skjedd. Vi vil alltid tro på mors historie. Jeg er den yngste sønnen hennes og husker godt at min storesøster og mor var veldig redde for ørnen da de passet meg som liten. De var derimot ikke noe redde for sjøen, selv om vi bodde rett ved sjøen, sier Hartvigsen til klikk.no.

Han er en av Svanhilds tre gjenlevende barn, sammen med Åge (75) og Wenche (68). Hans siste bror, Arild, har gått bort.

Sven Egil Hartvigsen er åpen på at han forstår at det er en del som ikke tror på historien, men synes det er sårt at hele Leka-samfunnet har blitt fremstilt som løgnere.

– Mange nordmenn tror på det og mange tror ikke på det. Sånn vil det alltid være. Vi skjønner at noen tviler, men vi blir fortvilet av og til. Vi synes det er sårt at hun og andre lekaværinger ble fremstilt som løgnere. Det gikk jo flere hundre mennesker og lette etter henne. Mamma synes alltid det var dumt at påstandene om løgn rammet mange flere enn bare henne.

Familien har fortsatt kjolen Svanhild hadde på seg dagen hun forsvant. Denne har stått utstilt i kommunens regi, men nå er den sendt til Bergen for konservering. Deretter skal den igjen bli utstilt, forteller Hartvigsen.

En bit av Norges historie

Sommeren 2022 var det 90 år siden det påståtte ørnerovet fant sted. I den forbindelse ble musikkteateret «Ørnerovet» satt opp på Leka. Familie og etterkommere av Svanhild var til stede på oppsetningen, og Sven Egil Hartvigsen ble mektig imponert.

– Det var et kjempefint skuespill de har fått til. Helt fabelaktig. Det er en musikal som er inspirert av historien - og barna var veldig inspirert. Det var morsomt å se «Ørnulf» og «Ørnhild» sitte å prate i reiret sitt. Jeg håper den blir satt opp igjen, og gjerne på en større scene. Det er en historie som folk skjønner og gjerne vil se på. Den må bare sees, skryter Hartvigsen.

Sven Egil Hartvigsen forteller at han jevnlig blir kontaktet av folk som vil snakke om saken, og at han vil bidra i en podcast som kommer på trønderradioen til våren.

Interessen for historien om Svanhild er med andre ord fortsatt stor, 90 år etter. Googler man "ørnerov" i 2022 får man opp over 4000 ulike treff – flere fra de siste årene.

Det er skrevet en rekke bøker og enda flere nyhetsartikler om hendelsen.

Uansett hva som skjedde sommerdagen i 1932, er historien utvilsomt blitt en del av den norske historien og kulturarven.

Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten

Ektemannens brå og mystiske død var et sjokk. For alle unntatt Alfhild