«DU MÅ SLIPPE HÅNDA MI!»
Monika opplevde marerittet: – I dag kan jeg tenke at jeg er så imponert over den jenta
Tryggheten ble revet fra henne i ung alder. I dag er Monika Kørra (33) stolt over den unge jenta hun var, og måten hun valgte å takle den traumatiske opplevelsen på.
I 2008 dro Monika Kørra (33) til USA – hun var 19 år og ferdig med videregående skole.
Hun hadde drevet med friidrett og løping i ungdomstiden, og var både stolt og glad for at hun hadde fått tilbud om et stipend ved Southern Methodist University i Dallas i Texas for å være en del av løpelaget deres.
Det føltes trygt at det var andre nordmenn der, og hun studerte sammen med to hun kjente fra før av.
Men tryggheten skulle bli brutalt revet fra henne denne torsdagen i desember i 2009.
Hun synes det er vanskelig å huske hva som er faktiske minner, og hva hun har blitt fortalt. Hun har skrevet bok om hendelsen og tiden etterpå, holdt foredrag og snakket om det så mange ganger at det er vanskelig å skille.
– Jeg blir ikke følelsesmessig tatt tilbake til hendelsen når jeg snakker om det nå, men i starten var det sånn. Da låste det seg helt. Jeg fikk heldigvis veldig god hjelp og oppfølging av psykolog ved colleget rett etterpå, sier hun.
Den skjebnesvangre dagen forløp som alle andre dager, bortsett fra slutten av den. Etter intense timer med lesing til eksamen ble hun og venninnene enige om å ta et avbrekk og finne på noe gøy.
De visste at fotballgutta på skolen skulle ha en fest, og bestemte seg for å gå dit. De fikk noen hyggelige timer på festen. Da de skulle hjem, ringte de vennen de hadde avtalt henting med på forhånd.
Han dukket opp i løpet av fem minutter, og jentene småløp glade mot bilen. Monika husker den gode, lette stemningen og at det var uvanlig kaldt til Dallas å være.
Pistol mot hodet
Hun skjønner ikke helt hva som skjer da hun plutselig hører masse skriking både foran og bak seg. Hun løfter blikket og ser en stor bil som kommer nærmere.
Monika ser at en mann ruller ned vinduet på førersiden, lener seg ut og skriker noe. Hun tenker at han sikkert skal spørre om veien, så hun retter oppmerksomheten mot ham.
Før hun vet ordet av det står det to menn bak henne og holder en pistol mot hodet hennes. De vil ha henne med i bilen. Alt skjer så fort, plutselig står hun i sitt livs drama som utspiller seg foran øynene til skrekkslagne venner.
Hun lammes fullstendig av frykt, og blir enda mer redd fordi en av venninnene klamrer seg desperat fast i den ene hånden hennes. Hun vil ikke slippe taket.
Mennene er gjengmedlemmer i en meksikansk kriminell gjeng. De er rusa. Monika skjønner at hun er sjanseløs, og er aller mest redd for at hun kan bli skutt på åpen gate hvis hun ikke gjør som mennene vil.
Hun roper «Du må slippe hånda mi!» til venninnen sin. Hjertet dundrer og adrenalinet pumpes rundt i kroppen hennes, hun vil ikke dø.
Hun tenker at hun må gi dem det de vil ha og satse på at hun overlever. Smellet fra bildøren blander seg i de fortvilte skrikene fra vennene som ser henne forsvinne.
Totalt i sjokk
Ifølge den lokale politiloggen får de varsler fra bilister halvannen time senere om en avkledd ung jente som går tydelig forkommen langs veien. Monika er barbent og holder kjolen sin i hånden.
Hun er i sjokk og skjønner ikke hvor hun er eller hvordan hun skal få hjelp. Hun prøver å stoppe biler som kommer mot henne, men løper skremt vekk når de stopper.
Hun er livredd og forvirret, og løper mot noen hus hvor hun banker på døren, men løper vekk før de åpner. Hvem kan hun stole på? Kanskje de også vil gjøre henne vondt?
Hun mistet fullstendig følelsen av tid inne i bilen mens hun ble voldtatt. Det føltes som om det aldri skulle ta slutt, hele tiden med pistolen mot hodet. Mobilen ble tatt fra henne av overgriperne.
Det siste bandelederen sa før de kastet henne ut av bilen var at de kom til å finne henne og drepe henne om hun involverte politiet.
– Jeg løp rundt en god stund, og det var først da jeg så et politihelikopter og søkelysene derfra at jeg skjønte at jeg skulle få hjelp. Først da klarte jeg å puste og slippe gråten løs. Da hadde jeg rukket å bli veldig kald og visste at noe måtte skje. Likevel tok det lang tid før jeg klarte å stole på politimannen i den første bilen jeg møtte. Jeg var i sjokk og klarte ikke å stole på noen. Det var en fysisk respons på alt som hadde skjedd, forteller Monika.
Angsten for å dø
Mange som hører historien hennes henger seg opp i voldtekten og hvor traumatisert hun må ha blitt av det. Men for Monika var det pistolen mot hodet og frykten for å dø som satt igjen.
– Kanskje det reddet meg på noen måter. Jo da, jeg fikk med meg hva som skjedde fra brystet og ned, men alt jeg fokuserte på var pistolen og at jeg ville overleve. De kunne gjøre hva de ville med kroppen min så lenge de lot meg gå. Det er denne frykten for å dø eller bli skadet jeg har slitt med i etterkant. Tryggheten ble revet fra meg, sier hun.
Monika har alltid hatt tillit til mennesker og sett det beste i dem. Det endret seg etter denne hendelsen.
– Det var tøft i en periode, innrømmer hun, men hun bestemte seg tidlig for at den brutale hendelsen ikke skulle få ødelegge livet hennes. De skulle ikke få ta fra henne det.
Viktig med oppfølging
En av gjerningsmennene ble tatt tre dager senere da han skrudde på og brukte mobilen hennes. Han fortalte hvem de andre var og hjalp politiet mye.
– Etter noe sånt kan man lett føle seg mindre verd som menneske, men det å oppleve helikoptersøk og så mange politibiler betydde mye der og da, og også i ettertid. For ikke å glemme all hjelpen og støtten fra nære og kjære samt rettsvesenet i USA. Det veide opp for alt det smertefulle, sier Monika.
Etter at Monika hadde forklart politiet hva som hadde skjedd, beskrevet gjerningsmennene og ledet politiet til stedet hun ble sluppet av, kjørte de henne til sykehuset. Der ble hun etter hvert gjenforent med venninnene sine.
– De hadde hjulpet politiet med å lete, så det å se dem igjen på sykehuset var det sterkeste øyeblikket for meg. Det var så utrolig godt å se noen kjente ansikter. Endelig kunne jeg puste igjen, sier hun.
Dagen etter måtte hun ta den vanskelige samtalen med foreldrene.
– Det var noe av det tøffeste, for jeg visste hvor redde de kom til å bli. Det er klart at det var en veldig tøff beskjed for dem å få, de følte seg hjelpeløse, forteller hun.
Foreldrene ville komme til USA, men Monika sa at hun ville komme hjem. Men hun ville være til stede for å hjelpe til med etterforskningen før hun satte seg på flyet. Det tok omtrent en uke.
Tiden etter overgrepet var fylt av adrenalin og engasjement rundt etterforskningen, og det var vanskelig for henne å ta helt innover seg hva hun hadde opplevd. Det var først da hun skulle vende tilbake til hverdagen hun skjønte at noe hadde endret seg. Hun var ikke til stede i det hele tatt i undervisningen.
Les også: (+) Han fant en annen kvinne og jeg var knust. Nå ville han ha meg tilbake
Vanskelig hverdag
– Det var en utrolig ekkel følelse å sitte i klasserommet og se læreren snakke, og se folk som satt rundt meg, men jeg fikk ingenting inn. Jeg visste at mange var klar over hva som hadde skjedd, men ingen turte å snakke med meg om det. Så det ble en veldig vond situasjon å stå i, sier hun.
Rettsprosessen tok til sammen halvannet år, og Monika måtte gjennom tre rettssaker. Samtidig var hun midt i sin egen prosess hvor hun bearbeidet traumene etter hendelsen og forsøkte å leve et normalt liv.
– Det tok tid før jeg skjønte hvor mye den prosessen egentlig krevde av meg. Jeg skulle mestre alt – få toppkarakterer på skolen og gode løperesultater. Jeg ville bevise at de ikke kunne stjele det fra meg, og jeg holdt på å slite meg helt ut, sier hun.
Den første tiden var preget at redsel og mareritt. Hun sjekket i skap og under sengen at ingen var der, og måtte forsikre seg mange ganger om at døren var låst. Ute blant folk kunne hun bli skremt av høye lyder.
– Det ble viktig for meg å finne ut hvorfor noen kunne gjøre noe så grusomt mot et annet menneske. Jeg trengte å forstå overgriperne og hva som ledet dem til slike voldshandlinger. Å studere psykologi ble en viktig del av det å komme videre, og å lære meg å stole på mennesker igjen, forteller hun.
Møtte gjerningsmannen
Til tross for at advokate frarådet henne det, så ønsket hun å møte de tre gjerningsmennene. Det var bare en av mennene som ville møte henne – det var han som hjalp politiet.
– Det var veldig spesielt å treffe ham. Selve møtet ble utsatt og utsatt fordi han hadde en tøff dag, og det ble tydelig da jeg så ham. Han gråt og klarte ikke å møte blikket mitt på lang tid. Det var godt for meg å se, på sett og vis, at det var tøft for ham å møte meg, sier hun.
De hadde begge skrevet hvert sitt brev, som de leste opp for hverandre. Han ba om forlatelse i sitt brev, han skrev at han var lei seg for skadene han hadde gjort mot henne.
– Han hadde virkelig gått i seg selv i etterkant, og jeg fikk stilt spørsmål om bakgrunnen hans. Han hadde kommet inn i feil miljø som ung, og begynte med dopsalg og stjeling. Han var del av en meksikansk gjeng og et veldig tøft miljø. Det startet med noe lite, og så gikk det feil vei. Til slutt var han viklet inn i en situasjon han ikke kom seg ut av, forteller hun.
– I samtalen var det viktig for meg at han skulle ta ansvar for handlingene sine og ikke legge skylden over på situasjonen og på andre, og det gjorde han. Det var et veldig interessant møte, og jeg fikk mye ut av det. Det var en følelse av å ta makten tilbake, rollene var snudd. Han var redd, og jeg hadde kontrollen. Men etterpå var jeg helt utmattet og ville sove i tre dager etterpå.
Les også: Bernt Marius skulle ta ett siste hopp. Så merket han at noe var fryktelig galt
Veien videre
Møtet i fengselet ble et slags punktum for Monika. Det skjedde tre år etter overgrepet. Hun kunne fremdeles få mareritt, men det skjedde sjeldnere og sjeldnere.
I 2015 ga hun ut boken Bryt stillheten, og hun har holdt foredrag om veien tilbake til et normalt liv etter å ha opplevd noe traumatisk. Men karriereveien hennes gikk fra løping til langrenn.
Etter å ha vært Norges yngste trener for juniorlandslaget, gikk hun i fjor over til å bli trener for rekruttlandslaget. Og nå skal hun også bli mamma.
– I dag kan jeg tenke at jeg er så imponert over den jenta, som var 19–20 år og som var så sterk og sto i alt det der. Jeg forsto nok ikke helt hvor tungt det var. Og det er kanskje like greit. Jeg er så stolt av den unge jenta jeg var, som valgte å gå inn i prosessen. Jeg visste at det ikke var noen vei utenom for å komme videre, og jeg tvang meg selv til å skrive og snakke for å få frem følelser. For de måtte komme. Så ble det litt lettere for hver gang, sier Monika.
I dag vet hun hvor sterk hun er og hvor mye hun tåler. At det bor mye i henne, og at hun har blitt trygg på seg selv. Hun er ikke bekymret for at hun skal få en knekk senere i livet.
– Sånn sett har jeg kommet styrket ut av det som skjedde. Jeg ser positivt på fremtiden og gleder meg til å bli mamma. Det er så viktig for meg å si at det er mulig å få et godt og meningsfullt liv selv etter alvorlige, traumatiserende hendelser. Det er en prosess, men ikke gi opp håpet. Stå i følelsene og våg å be om hjelp, vær sårbar. I den andre enden venter noe bra.
