Du så henne i Familiekokkene på NRK:
Fatima ble reddet fra overtroisk skikk: – Jeg skulle legges ut for å dø
En brutal, lokal skikk, en gruve og en handlekraftig norsk familie førte Fatima Lavoll fra Liberia til Norge.
– Det er litt skummelt. Jeg har ikke snakket offentlig om adopsjonshistorien min før. Ikke om helsen min heller.
Å legge ut fristende oppskrifter og lage mat på TV er en ting. Å fortelle om seg selv er noe annet. Fatima Maria Lavoll lar det stå til.
– Jeg er adoptert fra Liberia, sier hun.
– Og har sykdommen lupus.
Mat-TV
Gjennom bloggen «Marmeladedamen» har hun en solid tilhengerskare som vil lære om sanking og konservering av naturens matvarer.
Med matkonkurransen Familiekokkene på NRK ble hun landskjent. Lenge etter finalen blir hun stoppet på gata og får meldinger fra folk som heiet på henne, ektemannen Helge Gundersrud (52) og svogeren Jan Gundersrud (54).
Gjennom syv episoder disket de to brødrene og Fatima opp med alt fra tang til trompetsoppsuppe. Familien Nordin slo dem på målstreken. Familien Lavoll står fast på det de sa under finalen: Det har vært en herlig reise.
– For oss var det viktigst å ikke bli slått ut i første program. Det klarte vi, sier hun.
Les også: Christine (31) tilbrakte 14 år på psykiatriske institusjoner – på grunn av misforståelser
Fra: Født i Liberia, oppvokst på Elverum, bosatt på Høyenhall i Oslo
Karriere: Utdannet sosionom, kjent fra matbloggen Marmelade-damen og TV-serien Familiekokkene på NRK
Sivil status: Gift med Helge Gundersrud (52), mor til Markus (26), Elias (24) og Maria (18)
overtro
En afrikansk skikk, en gruve og mange tilfeldigheter førte Fatima til Norge.
– Pappa jobbet i Liberia for et svensk gruveselskap. Der hadde han en afrikansk kollega. Kollegaen fortalte at han og kona ventet tvillinger. Det var ikke lett for dem. I stammen som kona kom fra, mente man at tvillinger brakte ulykke. To barn samtidig kunne utløse «det onde øyet». Bare en tvilling kunne bli hos foreldrene.
– Og det andre barnet?
– Det måtte forlates.
– Overlates til seg selv? Det er brutalt.
– Ja.
Ble reddet
Fatima og søsteren kom til verden i byen Buchanan på vestkysten av Afrika 20. juli 1968. En stund etter fødselen tok den biologiske moren med seg tvillingsøsteren til landsbyen i innlandet. Fatima ble igjen. Familien Lavoll tilbød seg å passe den lille jenta til man hadde funnet en løsning.
– Mamma Paula var tøff. Hun hadde tre barn fra før, men tok imot meg med åpne armer. Jeg fikk masse kjærlighet fra første stund, sier Fatima.
– Hva hadde skjedd med deg om du ikke hadde kommet til den norske familien?
– Da hadde jeg antagelig blitt lagt ut for å dø. Bare én tvilling har livets rett. Foreldre som beholder tvillinger, blir utstøtt av samfunnet. En lignende forbannelse hviler over albinoer og kortvokste. Skikken praktiseres ennå, men mange kommer i dag på barnehjem og blir tatt vare på.
Les om Helges og Fatimas hageparadis: Vurderte å selge den store kaos-hagen – nå er de helt frelst
Gradvis familiemedlem
Hos familien fra Elverum ble hun en del av søskenflokken. Anita var syv år eldre, deretter fulgte Marit og storebror Per Johnny. Familien så på ordningen som midlertidig. Adopsjon ble først et tema da ting drøyde.
– Du vet, afrikansk tid, sier Fatima.
– Fatima og jeg ble sammen veldig tidlig. Jeg falt særlig for humoren hennes, direktheten og ærligheten. Hun er inkluderende, har et åpent menneskesyn og tilegner seg ny kunnskap i et høyt tempo.
– Fatima kan mye om det meste og finner alltid noe å snakke om, uansett med hvem. Vi er begge glad i mat, men ulike når det gjelder smak. Jeg er mer crazy, eksperimenterer mer vilt. Fatima er mer forsiktig. Med shopping er det motsatt. Ordet budsjett glemmes lett når det gjelder klær, ting til hagen eller hjemmet.
Noen adopsjonsavtale eksisterte ikke mellom Norge og Liberia. Familien stanget mot byråkratiet, men som treåring var hun ferdig adoptert. Paula og barna dro hjem, faren fortsatte noen år som elektriker i Afrika, deretter i Japan. I feriene besøkte de pappa, og i to perioder bodde familien i Japan.
– Jeg gikk første og niende klasse i Japan. Etter det bodde alle sammen i Norge, forteller hun.
Eksotisk på Elverum
Elverum i Østerdalen hadde ikke mange innbyggere født utenfor Norge på 1970-tallet.
– Det var meg og en til, et adoptivbarn fra Korea. Vi ble sett på som eksotiske. Jeg husker at folk kom for å ta på håret mitt, forteller Fatima.
Rasisme merket hun aldri. Det var vanskeligere å ha hennes utseende i Japan.
– Folk trodde jeg var amerikaner. Etter atombomben og krigen var ikke det veldig populært, forteller hun.
Les også: Lille Camara satt i badekaret og skrubbet kroppen hardt. Hun håpet å få like lys hud som mamma
Selvoppnevnt svigersønn
Sommeren hun fylte 16 år, flyttet de tilbake til Norge. En kveld var det fest i nabohuset. Ungdommene tok imot henne med åpne armer. Noen var litt bedugget. En av dem het Helge og insisterte på å følge henne de få meterne hjem
– Her skal jeg bli svigersønn, sa han da han kom inn døra. Alle lo godt. Så gikk han tilbake til festen og kjæresten sin, forteller Fatima.
Fatima har et usedvanlig godt humørog er alltid blid og positiv. Hun er en åpen person som lett får kontakt med andre, og som man føler at man kjenner etter kort tid. Jeg ble kjent med henne for nesten 30 år siden da jeg skulle være praksisveileder for henne og opplevde at vi fikk umiddelbar kontakt. Siden ble vi kolleger og venner og har hatt mange fine opplevelser sammen. At hun ble matblogger og våget å konkurrere på TV, overrasket meg ikke. Hun er sterk og modig og griper de mulighetene livet byr på.
Men Helge ble ikke borte. Året etter dukket han opp i klassen hennes, nå fri og frank. Han og Fatima oppdaget at de lo av det samme, hadde samme verdier og ble raskt
kjærester. Etter videregående flyttet de sammen til Oslo.
Valgte barnevern
Helge ble sykepleier, Fatima sosionom, en av få som aldri har jobbet på sosialkontor.
– Jeg byttet til barnevern underveis. Jeg ville heller
gjøre en innsats for utsatte barn, sier hun.
– Norsk barnevern høster ikke mange lovord i Strasbourg?
– Nei, dessverre. Min erfaring er at norsk barnevern i stor grad er opptatt av å verne barna. I andre deler av Europa tenker man ofte mer på å verne foreldrene. Det er store kulturforskjeller mellom landene.
Familie viktig
Helge og Fatima ville begge stifte familie raskt og fikk eldstemann, Markus, mens de studerte.
– Han var med oss overalt. I sekken sin hadde han lekene og det han trengte. Vi hadde masse krefter. To år senere kom Elias. Det er mye positivt ved å få barn tidlig, sier Fatima.
I mange år bodde de på Tåsen, nordvest i Oslo. For noen år siden gikk flyttelasset til en enebolig på Høyenhall, lenger øst.
– Vi tenkte på å skille ut en tomt og selge. I stedet gikk vi «all in» i hagen. Vi gjør feil så det suser, men har en flott frukthage og stortrives med å dyrke egne blomster og grønnsaker, forteller Fatima.
To kjøkken hjemme
Som matblogger ville Fatima gjerne ha mulighet til å holde matkurs hjemme. Å installere et profesjonelt kjøkken hjemme var ikke helt etter boka.
To års dialog med plan- og bygningsetaten måtte til før planen ble godkjent.
– Det beste med kjøkkenet vårt er at det er to kjøkken, sier Fatima og viser overgangen mellom grovkjøkken og vanlig kjøkken.
Den mørke interiørmoten kan hun styre seg for. Her er alt lyst, designet for arbeidsflyt og renslighet. Det lærte hun som 14-åring.
Matglede langs veien
På Elgstua kafeteria utenfor Elverum hadde Fatima ekstrajobb fra hun ble tenåring. Her la hun grunnlaget for systematikken hun viste på TV.
Det er så gøy å møte en amatørkokk som er en like matglad nerd som meg selv. Jeg opplever Fatima som en utrolig kunnskapsrik og dyktig dame. Jeg er ekstremt imponert over hvor mye hun kan og vet. Det var en glede å få være dommer under Familiekokkene og få smake på alle herlighetene hun tryllet frem sammen med familien sin.
– På Elgstua lærte jeg å lage norsk tradisjonsmat, orden og arbeidsgangen på et kjøkken. Senere ble jeg miljøassistent på Gaustad psykiatriske sykehus. Der hadde de en fantastisk frukt- og eplehage. Jeg vet ikke hvor mange kaker jeg bakte til pasientene, sier hun.
Hjemme på Elverum gikk det mye i fiskepudding og amerikansk gryte på pose.
– Moren min, som nå er 92 år, var en fantastisk mamma, men ikke spesielt opptatt av mat. Det er ikke derfra jeg har matinteressen, sier hun.
Paula tok dem derimot med i skogen for å sanke.
– For meg var det en flott opplevelse. Broren min husket det som tortur. Han fikk nok en overdose. Søsken kan oppleve ting veldig forskjellig,
sier hun.
Somrene i Sogn
Når de ikke besøkte pappa på jobb i utlandet, gikk ferieturen til farmor i Luster i Sogn. Der krydde det av barn.
– Pappa hadde syv søsken. Flere av søsknene hans og barna deres var sammen med oss om sommeren.
De rodde, badet, lekte og deltok i arbeidet på gården som produserte frukt og bær.
– Jeg elsket å være der. Gledet meg til nyrørt bringebærsyltetøy og saft, som vi bare fikk på søndager. Feriene på Vestlandet har fått betydning for hele livet mitt. Det var farmor som inspirerte meg til å bli «Marmeladedamen».
Lupus i 20 år
Matbloggen er også et resultat av at «helsa tok en sving», som Fatima kaller det. Med det sikter hun til at hun i 1999 fikk diagnosen systemisk lupus erythematosus (SLE), ofte bare kalt lupus. Lupus er en autoimmun sykdom som særlig rammer kvinner. Fatima levde godt med sykdommen i 15 år. En kveld for fire år siden, mens hun satt på jobb, tok lupus en langt alvorligere «sving».
– Jeg fikk dundrende hodepine, verre enn migrene, ulikt alt annet jeg har opplevd. En ubeskrivelig smerte. Jeg klarte så vidt å komme meg hjem, forteller hun.
Nevrologen sendte henne rett på sykehus. Der ble hun i åtte uker.
– Det ble slutten for meg i fast jobb, sier hun.
Nå er hun frittstående konsulent for barnevernet. Å være i fast jobb er umulig. På tross av egne utfordringer, er hun såkalt likemann, en som andre lupusrammede kan kontakte.
– Folk ringer og er fortvilet. «Vil jeg miste håret, vil jeg dø?» Jeg prøver å vise at noen dager er dårlige, andre bedre. Det går an å leve med lupus, sier hun.
Les også: Hjertevarme Dolga tok til seg syv små
Invitasjon til TV
Det var gjennom «Marmeladedamen» at et castingbyrå fant dem, på jakt etter deltagere til Familiekokkene.
– Først ble vi overrasket. Deretter tenkte vi er vi gode nok? Tør vi dette? Til slutt handlet det om min helse. Ville jeg tåle en slik påkjenning?
Etter samtaler med sykehuset, takket de ja.
– Legene ga meg ekstra medisin. De visste hvor mye det betydde for meg.
Helsa spilte på lag. Det mest slående ved familien under konkurransen var roen og den gode tonen mellom dem. Når noe gikk skeis, startet de rolig forfra. Fatima tror det skyldes bakgrunnen deres. Helge har ledet sykepleiere, Jan har deltatt i OL som skytter, Fatima har stått i krevende situasjoner i sin jobb.
– Vi er vant til at det er hektisk. Vi tåler stress og mister ikke hodet, sier hun.
Samles rundt mat
Ofte samles familien rundt grytene i det nesten hundre år gamle huset. Maten er over gjennomsnittet avansert. Fatima står ofte for desserten og kakene, gjerne med hjelp fra Elias (24) som er utdannet både kokk og konditor. Markus (26) studerer design, men er også matkyndig. Det samme gjelder guttas kjærester og yngstemann i familien, datteren Maria (18).
– Jeg elsker at vi er mange rundt bordet, sier Fatima.
Les også: Tinnlysestakene i bruktbutikken skjulte en nydelig kjærlighetshistorie
Nye veier
Da Fatima måtte slutte i fast jobb, gjorde hun hagen og skogen til jobb.
– Jeg satset på områder jeg selv kunne styre, sier hun.
Hun tror hun er født sanker. Nesten året rundt finner du henne i skogen, gjerne i skjørt og stillongs over turstøvlene, bukser er hun lite tilhenger av. Med sankekurv kan hun gå langt, ellers er hun lite sporty. Under mottoet «alt på glass» deler hun kunnskapen med kursdeltagerne på proffkjøkkenet.
Hagen er blitt familiens stolthet og er for lengst er oppdaget av mediene. Utallige reportasjebilder er tatt av pergolaen og de små uterommene de har skapt. Så snart koronaen er på retur, fortsetter hun med kursene sine.
Og snart våkner naturen igjen. Fatima kan nesten ikke vente.
– Her om dagen fikk jeg noen tomatfrø. Bare tanken på å gå ut i hagen og så dem i jorda gjør meg glad.
