Marianne (6) skulle bare på butikken og kjøpe godteri. Hun kom aldri tilbake

– Jeg har prøvd alt og har snudd hver stein, uten å finne et eneste spor etter den eldste datteren min, sier Torunn Rugaas (64).

– Og selv om jeg ikke har så stort håp om at saken blir løst, kan TV-serien skape ringvirkninger, slik at saken ikke blir glemt. Jeg har vært mye i pressen, men nå er det slutt. Nå er jeg godt voksen og vil ha det fredelig resten av livet. Jeg kan leve med sorgen og samtidig kjenne livsglede, sier Torunn.

– Jeg var en ung voksen da Marianne forsvant, og kjenner ikke til noe annet liv. Ingen kan med hundre prosent sikkerhet si at Marianne er død. Kanskje lever hun et eller annet sted. Det får jeg nok aldri vite.

Var og ble borte

Det skjedde noe med hele lokal­miljøet i Risør da Marianne Rugaas Knutsen forsvant fredag 28. august 1981. Foreldre begynte å kjøre barna sine til og fra skolen og til andre aktiviteter, og skrekken hang lenge i.

Torunn fikk mye hjelp og støtte av folk i den ellers så idylliske sørlandsbyen, og det kjentes godt midt i kaoset.

Hun forteller at folk ringte, kom på besøk, hadde med kaker, mat og gjorde alt for å hjelpe henne. Torunn er glad for at hun bor i en liten by, der de fleste kjenner hverandre.

– Det betydde mye både da Marianne forsvant og i tiden etterpå. Så å si alle var med på leteaksjoner i lang tid etter forsvinningen. Men den lille jenta var og ble borte.

Seksåringen Marianne var nettopp blitt storesøster da forsvinningen skjedde. Torunn var skilt fra Mariannes far og var inne i et nytt forhold.

– Min yngste datter Elsebeth var bare fire måneder. Jeg visste at jeg måtte holde meg i gang for hennes skyld. Når jeg ser på barnebilder av døtrene mine nå, er de så like at jeg nesten ikke kan se forskjell på dem. Men Elsebeth vokste opp som enebarn, sier Torunn.

Les også: Tre dager før bryllupet fikk Camilla et sjokkerende brev

Husker altfor godt dagen hun ikke kom hjem

Hun forteller rolig og saklig at hun har vært innom hele spekteret av følelser; redsel, fortvilelse, sinne, bitterhet, depresjon, sorg, tristhet og aksept.

Det var ikke snakk om kriseteam på den tiden, hverken for henne, for klassekameratene eller for noen andre i Risør.

– Fastlegen eller legesekretæren kom innom og pratet og ga meg beroligende sprøyter de første dagene. Da passet familie og venner lille Elsebeth. Derfor husker jeg ikke alle detaljer helt klart. Men jeg husker altfor godt den dagen Marianne ikke kom hjem.

Siste spor

Torunn forteller at Marianne hadde gått et par uker i første klasse, og at hun den varme sensommerdagen, fredag 28. august 1981, hadde på seg den samme kjolen som hun brukte første skoledag. Det var den fineste kjolen hun visste om, og hun hadde fått låne den av en kusine.

Marianne gikk hjem etter skolen, og gikk så ut igjen for å plukke flasker på en yrkesskole. Hun dro innom nærbutikken og pantet flaskene.

Litt senere gikk hun tilbake til samme butikk, som bare lå noen hundre meter fra hjemmet hennes. Hun kjøpte to godteri­poser og to kroneis før hun forlot butikken cirka klokken 14.45.

Siden har ingen sett henne.

Les også: I løpet av et øyeblikk ble Marits ansikt knust til det ugjenkjennelige: – Jeg tar en dag av gangen

Kastet seg i bilen

– Jeg var i Arendal og kom hjem til en ganske redd barnepike, som passet Elsebeth. Da hun fortalte at Marianne ikke hadde kommet hjem, kastet jeg meg i bilen og kjørte rundt for å lete etter henne, sier Torunn.

– Alle hadde walkietalkie den gangen, og i løpet av kort tid fikk mange vite at Marianne var borte, og jeg fikk hjelp til å lete.

Hun forteller at da ingen fant spor å gå etter, oppsøkte hun Risør politi­stasjon i kveldingen.

Hun ringte læreren, fikk flere telefonnummer, og panikken begynte å ta henne da det fortsatt ikke fantes noen som visste hva som hadde skjedd.

Senere på kvelden, ved 21-tiden, ble det satt i gang leteaksjon, og lørdag ble forsvinningen offentliggjort. Da ble det lete­aksjoner i samarbeid med Røde Kors både på land og i vann, og Kripos ble etter hvert også koblet på saken.

– Jeg vet ikke hvilken dag jeg sluttet med beroligende sprøyter. Men da jeg var ute av døsen og skulle ta meg av Elsebeth selv, ble jeg overmannet av depresjon hver gang jeg så på den sovende datteren min. Jeg elsket henne, men satt likevel i en stol og dunket hodet i vinduskarmen. Det eneste jeg oppnådde med det, var å vekke babyen, forteller Torunn.

Les også: De to babyene blir forlatt på trappen til et barnehjem. 43 år senere møtes de igjen

God nytte av psykiater

Det var likevel nettopp Elsebeth som holdt Torunn i gang i hverdagen. Hun trillet turer med henne og begynte etter hvert å leke med henne. Torunn kjente at den viktigste jobben hun hadde, var å være en tilstedeværende mamma for Elsebeth.

– Etter et par år følte jeg at jeg trengte profesjonell hjelp til å takle situasjonen jeg var i. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gikk til fastlegen, som hadde fulgt meg opp hele tiden, men jeg gikk på sosialkontoret, sier Torunn.

– De skaffet meg en psykiater, og jeg hadde god nytte av timene hos ham. Der fikk jeg verktøy jeg kunne bruke når jeg følte at jeg ikke klarte å stå i situasjonen.

Neste gang Torunn gikk på sosialkontoret, var da Elsebeth skulle begynne på skolen. Også denne gangen hjalp de henne, og Torunn fikk raskt time hos psykolog.

– Jeg kjente at jeg innerst inne ønsket å beskytte Elsebeth mot alle potensielle farer, som jeg så overalt, men jeg visste at jeg ikke måtte virke overbeskyttende. Lillesøsteren hadde krav på en normal oppvekst, selv om storesøster forsvant da hun var like gammel.

Aldri helt trygg

Hvis det drøyde noen minutter lenger enn vanlig før Elsebeth kom fra skolen, sto Torunn ved vinduet og speidet, mens snørr og tårer rant. Katastrofetankene raste gjennom hodet hennes. Men så fort hun fikk øye på datteren, tørket Torunn tårene og møtte Elsebeth som en helt vanlig mamma.

Datteren fikk større og større frihet og bevegelsesradius, men Torunn var aldri helt trygg før datteren var vel hjemme igjen.

Hun ba også sosialkontoret om jobb, så hun hadde noe annet enn forsvinningen å tenke på. Deltidsjobben blant psykisk utviklingshemmede var midt i blinken der og da. Ellers har Torunn lang og bred erfaring fra hotellbransjen.

Hun har hatt hjelp av psykolog flere ganger i livet, og hun er takknemlig for at hun har fått time raskt når hun har trengt det. Det har hjulpet henne gjennom utfordringene, når livet har vært ekstra tøft. Hun har også pløyd gjennom utallige selvhjelpsbøker på egen hånd, med tips og råd som hun har funnet både interessante og nyttige.

Les også: Hver dag dekker koronaisolerte Alf (99) på til fem fiktive gjester

Livskvalitet

– Når jeg har vært i ferd med å vikle meg inn i en negativ spiral, har jeg bevisst forsøkt å snu det negative til det positive. Det har ikke vært enkelt, men etter hvert er jeg blitt ganske god til det, sier Torunn.

– Alle opplever opp- og nedturer, men det er ingen grunn til å la uvesentlige ting redusere livskvaliteten. Da er det bedre å bearbeide det som virkelig er vondt og vanskelig, og nyte alle gledene som livet gir.

Torunn ville ikke la noe være uprøvd når det gjaldt å finne Marianne. I tillegg til alt politiet gjorde, oppsøkte hun selv flere synske personer i inn- og utland, pluss en privat­etterforsker. Alle tips ble fulgt opp, til ingen nytte.

– Jeg hadde en indre tro på at Marianne ville komme hjem da hun ble 12 år, sier Torunn.

– Da hun ikke kom, slo rastløsheten min til for fullt. For mange kan nok rastløshet være negativt, men for meg har det vært positivt. Jeg er egentlig en rolig person, men har et driv i meg, som gjør at jeg stadig må videre.

Gode venner

Torunn har jobbet på hotell flere steder i Norge og liker å reise og treffe andre mennesker.

– Egentlig er jeg litt nysgjerrig, sier hun og smiler.

– Jeg liker at det skjer noe, og jeg har mange gode venner. Vi er der for hverandre, og jeg har kunnet snakke om Marianne så mye jeg har ønsket. Når andre begynner å snakke om henne, er det stort sett greit, men jeg har også sagt at jeg ikke orket akkurat der og da. Det har folk respektert.

Torunn sier hun er blitt litt roligere de siste årene. Hun elsker å være ute i hagen, der hun har skapt sitt eget, lille paradis, og hun synes det er kjekt at hun nå kan sykle til Risør hotell, der hun stortrives med å jobbe.

For ti år siden giftet hun seg, og paret tilbringer mye tid på Geilo og på Sicilia, hvor de har fritidsboliger.

Les også: Da Siw (38) mistet pappaen sin, fylte hun to kofferter med klærne hans og begynte å vandre gatelangs

Åpent sår

– Det tok mange år etter forsvinningen før jeg tillot meg selv å smile. Og jeg fikk grusom dårlig samvittighet hver gang jeg oppdaget at jeg følte meg glad, sier Torunn.

– Sånn er det heldigvis ikke lenger. Jeg er med på ting som er gøy. Til tross for at jeg alltid vil ha et åpent sår inni meg, må jeg leve videre med dem jeg har rundt meg. Det tok lang tid å innse at sånn måtte det være, jeg må leve i nuet.

Selv om det alltid vil være forferdelig vondt å miste et barn, synes Torunn det aller verste er at hun ikke vet hva som skjedde med Marianne. Lever hun eller er hun død? Har hun et godt liv? Har hun barn?

– Marianne er født med tett tolvfingertarm og har derfor et operasjonsarr på magen, forteller Torunn.

– Og hver gang jeg har sett jenter jeg synes har lignet på Marianne, har jeg hatt lyst til å rive av dem klærne for å sjekke om de har arr på magen. Men selvfølgelig har jeg ikke gjort det. Marianne var såpass stor at hun trolig hadde kjent meg igjen, hvis våre veier hadde krysset hverandre.

Les også: Irene kartla innvandrerkvinner med suksess i arbeidslivet. Dette kjennetegner dem

Et håp

Helt slipp på håpet vil hun ikke gi, selv om det ikke er særlig stort lenger.

Datteren Elsebeth er blitt voksen kvinne på 39 år, og Elsebeth har datteren Natalie som er 14. Da Natalie skulle begynne på skolen, kjøpte hun et smykke for sine egne penger. Det var et hjerte til å ha bilde inni. Natalie ville ha bildet av tante Marianne i smykket.

– Hun skal få være med meg på skolen, sa seksåringen.

Torunn forteller at Elsebeth og Natalie betyr alt for henne, og at de tre er svært sammensveiset.

Hele familien er med i dokumentarserien om Marianne.

– Jeg husker ikke alt som skjedde da Marianne forsvant, og gjennomgikk kanskje ikke den sorgprosessen jeg skulle ha hatt, sier Torunn.

– Derfor har filminnspillingen vært en fin prosess, der jeg har fått bearbeidet følelsene så godt det lar seg gjøre. Samtidig har det vært svært krevende og slitsomt. Jeg er glad for at filmen nå er innspilt, og er fornøyd med de tre episodene jeg har sett. Til sammen er det seks episoder.

– Skulle det komme inn tips etter at folk har sett serien, vil jeg la politiet ta seg av dem. Selv orker ikke mer, nå trenger jeg ro. Og skjer det ikke noe i etterkant av TV-serien, kan jeg leve med det også.

«Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling

Alle trodde Blanche var død. 25 år senere avslører et brev hennes grusomme skjebne