Margareth dro hjem for å lage film om faren. Så ble moren brått alvorlig syk

– Kom hjem no, Margreth. Vi må gå den turen du har snakka om.

Faren lot ordene henge litt i telefonrøret, før han med den trauste stemmen føyde til:

– Eg trur vi må gå eit helt år.

Denne samtalen ved starten av pandemien ble opptakten til filmen «Fedrelandet».

Regissør og produsent Margreth Olins (53) mest personlige film til nå, med blant andre Liv Ullmann på laget som produsent.

Med faren Jørgen Mykløen (87) som guide kommer vi tett på familiens røtter, den eventyrlige Oldedalen i Nordfjord, omringet av Briksdalsbreen og Jostedalsbreen nasjonalpark. Her vokste han opp i pakt med naturen, og her har generasjoner før ham levd siden 1600-tallet.

En arv datteren kaller en stor gave.

– Pappa har alltid vært utrolig god å ha, sier Margreth og smiler mykt.

Dressjakken hennes med gullknapper er laget av varm, grønn fløyel, og aksentuerer øyenfargen. Solen presser seg trassig inn gjennom vinduet på Oslo-kafeen og får toppen av det mørkblonde, halvlange håret til kvinnen fra Stranda til å skinne som en glorie.

Ville hun ha blitt brydd om jeg hadde nevnt det? Det kan være at Margreth ville ha ledd den lyse latteren. For selv om hun har mottatt imponerende nasjonale og internasjonale priser, spesielt innenfor dokumentarfilm, virker hun behagelig «nedpå».

Les også: Åpenhjertig Liv Ullmann: – Kanskje jeg bør takke janteloven for ikke å ha mistet bakkekontakten?

Stranda er «hjemme»

Målrettet, viljesterk og klok, ja, men også litt beskjeden. Det blir fort merkbart hvorfor hun evner å nå sjeldent mange av oss. Hun virker å ha en fininnstilt følsomhet som også rommer en sårbarhet, men er på samme tid raus med å by på seg selv.

– Hvis jeg ikke hadde gjort det, kunne jeg heller ikke vente at andre åpner opp, mener hun.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det litt utenomjordiske synet hadde kanskje ikke virket rart for en med hennes gode fantasi. På et vis samsvarer det også med hvor samtalen vil bevege seg, som i filmen. At vi alle skal dø en dag, men alle andre dager skal vi leve.

– Jeg har bestandig ringt mamma og pappa når livet har gått meg imot, forteller hun.

– De har alltid visst råd. Selv om jeg bor i Oslo og selv er mamma til to voksne døtre, vil Stranda alltid være «hjemme». Min to år eldre søster bor fremdeles på Sunnmøre.

Da verden ble lukket under pandemien, sto Margreth i en livskrise. Fem år tidligere ble samboeren Roy rammet av hjerneslag, og livet ble snudd på hodet for dem begge.

– Når det skjer noe vanskelig, tenker jeg alltid: Hva kan jeg lære av dette? Mot alle odds overlevde han, men vi kom ut av dramaet som to andre personer enn de vi hadde vært. ‘La oss ikke fokusere på hva vi har ­mistet’, prøvde jeg å oppmuntre. Men det lå en fornektelse i ­ordene. Jeg utsatte sorgen over det tapte, sier Margreth.

Hun ser tankefullt ut i luften.

– Roy hadde vært den sterke, trygge mannen i mitt liv. En som minnet litt om pappa.

De kom til et punkt hvor smerten ved å være sammen var større enn å bryte opp.

– Vennskapet, derimot, besto. Vi har fremdeles to katter sammen, røper Margreth – og smiler.

Les også: (+) Karoline Krüger: – Å være syk var skremmende og tungt

Naturens musikk

Hun søkte ly hos foreldrene.

Dermed begynte arbeidet med dokumentarfilmen som hun lenge hadde ønsket å lage – vinklet mot faren. Ikke bare ga pandemien en ledig luke, men understreket også hvor viktig det var å rette oppmerksomheten mot klimaendringene som truer naturen.

– Jeg ønsket å berøre temaer som angår alle, som også slektens gang – og døden, sier hun med inderlighet i den ­ellers jevnt, rolige stemmen.

Da de startet å gå, bar hun på angst.

– Det som skjedde i forkant preget meg. Før jeg dro til Stranda, opplevde jeg et par angstanfall. Smerten i brystet var så intens at jeg først tolket det som hjerteinfarkt.

Det hjalp å komme hjem til ro og trygghet.

– Pappa sa: ‘Sånn er livet. Tenk på det gode du har fått. Kom så går vi, og går vi og går vi’.

Underveis i hans fotspor vokste det frem en aksept i henne – og en takknemlighet.

– Jeg ble helet! som hun sier.

Lærte å gå langsomt

Filmen er en påminnelse om det mest verdifulle i livet.

– Jeg ville lage en film om pappa, vise ham med mitt språk hvordan den fine slektsarven kan deles med andre. Det gleder meg å høre at «Fedrelandet» inspirerer folk til å søke ut i naturen og verne om den.

Av faren lærte Margreth å gå langsomt. De lytter mer enn de prater på tur, til alt fra et yrende dyreliv til syngende breer.

– Jeg var fem–seks år første gang pappa tok meg med til Briksdalsbreen, forteller hun.

Og der, på nordsiden av Jostedalsbreen innerst i Oldedalen i Nordfjord, spisset hun ørene som fortryllet: Hørte hun musikk under isen?

– Er det et orkester som spiller inne i breen? spurte jeg pappa.

Han snudde seg, og sa: – Ja, kan du også høre det?

Slik fikk fantasien inspirasjon til å vokse. Filmen gir seerne muligheten til aktiv lytting. Margreth hadde under filmingen med et lydteam, som blant annet slapp mikrofoner ned i bresprekkene.

– For breen har sine egne lyder, skiftende i takt med årstidene. Som et orkester.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Turene med faren har bevart fascinasjonen.

– Han har en sjelden evne til å se alle nyansene i naturen. Som for eksempel på toppen av fjellene, der finner du blomstene med de klareste og vakreste fargene, de som sliter i motvind.

Les også: Mette Lise er en skygge av den hun en gang var. Men Kjell forlater aldri hennes side

Størst er livet

Vi mennesker er uløselig bundet sammen, mener stjerne­regissøren.

– Kraften i min fars dal er overførbar til oss. Den kan ses, høres og kjennes. Naturen kan bygge oss opp
på nytt.

En film og en prat om livet unngår ikke døden.

– Jeg hadde lenge tenkt at den dagen mamma og pappa forsvinner, da knekker jeg sammen. Det førte til en samtale om det.

– Jeg håper å gå først, betror mor Magnhild rørt i filmen.

Hun kan ikke tenke seg å leve uten guten sin, Jørgen.

Faren bemerker mer nøkternt at ‘en eller annen dag venter ­døden oss alle’. Han ber datteren om å glede seg over livet, selv om han forstår at hun vil sørge.

Til sin kone sier han mer ustø i stemmen: ‘Livet er best når man er to!’

«Fedrelandet» avslører en kjærlighet som fyller både hjertet og tårekanalene.

– Der og da var jeg mest redd for å miste pappa, sier Margreth.

– Han begynner jo å bli godt voksen. At noe kunne skje med spreke mamma, som var ni år yngre, lå ikke i kortene.

Hun pleide å tenke at døden er en del av livet.

– Nå vet jeg at livet er større enn døden.

Et sjokk

I august samlet førpremieren 600 mennesker på utekino i Oldedalen. Til stående applaus ble foreldrenes kjærlighet på lerretet feiret.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Bare timer senere ble moren brått og uventet ­alvorlig syk. Luftambulansen ble varslet.

– Vi fløy over de samme ­fjellene som er med i filmen …

Det faste blikket har blitt fjernt og fuktig.

– To døgn senere døde mamma på sykehuset med sine nærmeste rundt seg. Det ble som hun ønsket,
hun gikk bort først av de to ungdomskjærestene.

At moren ble syk og døde, kom som et sjokk.

– Aller verst er det jo for pappa, navet i livet mitt, som tappert sier: ‘Vi må tenke på, og være takknemlig for, alt det gode vi har hatt saman. Då blir livet og sorgen så mykje enklere.’

Snart reiser Margreth igjen hjem til Stranda, for å feire farens bursdag og gå flere turer med ham.

– Jeg er glad for at mamma fikk sett filmen. Hun var veldig stolt av pappa, hun strålte!

Margreth smiler mykt.

– Sporene etter mamma vil aldri bli borte.

Les også: (+) Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting

Engstelig som barn

At livet er større enn døden, forklarer Margreth ved å vise til naturen.

– Se hvordan alt våkner til liv om våren. Det eksploderer jo! De store fossefallene, ­fuglene, fargene. Og så kommer sommeren, metter naturen og gir den fylde. Høsten forvandler fargene på både dyr og natur, og vinteren gir stillhet og ro. Den minner litt om alderdommen. Deretter følger en ny vår, som igjen viser våre oppgåtte stier.

Det er ingen tvil om at filmskaperen behersker fortellerkunsten.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

– Som barn var jeg nokså engstelig, over gjennomsnittet følsom, betror hun.

– Jeg kunne være søvnløs flere netter på rad. Spesielt om jeg opplevde urettferdighet.

Noe flere av filmene hennes viser at hun fremdeles reagerer sterkt på, som den om morens bror med Downs syndrom, «Onkel Reidar».

– Han var den beste av alle onkler, en fantete voksen, som lo godt, minnes hun muntert.

– Da jeg var barn, la vi alene ut på busstur til mormor. Vi storkoste oss – inntil det kom på noen skoleungdommer og damer med barnevogner. De stirret på Reidar. ‘Som om de aldri har sett enn onkel før’, tenkte jeg. Han tok hånden min, og hvisket: ‘Jeg er ikke som alle andre, vet du, Margreth’. ‘Nei, du er bedre’, slo det meg. Den turen bygget opp noe i meg: ‘Jeg vet noe som dere ikke vet – hvem onkel er, og en dag skal jeg vise dere!’

– Jeg hadde ikke vært meg uten onkel Reidar, mener Margreth – stolt av ham.

– Skam og mindreverd ligger i øynene til den som ser.

I Bestens fotspor

Hun er brennende opptatt av likeverd. Som barn resulterte følsomheten i mye magevondt.

– Jeg var ofte syk. Det ble sagt at ‘Margreth sliter med nervene’. Å være en søkende sjel er sårbart, men gjør livet enda mer spennende.

De talende øynene søker på nytt ut i luften.

– Selv om jeg ikke lenger kan ringe mamma, prate og le en fornøyelig time, er hun fremdeles sterkt til stede.
Også slik er livet større enn døden.

Arven fra foreldrene er brakt videre til egne barn.

– Maria (32) og Milla (22) trives også i fotsporene til Besten, forsikrer Margreth blidt.

Hennes eldste jobber med film, Milla studerer til å bli barnehagelærer.

– Maria vokste opp med å ri på Fidel, hesten som ga meg selvtillit. I 29 år var han en ­viktig del av mitt og våre liv. I dag har Maria egen hest. Milla gikk i naturbarnehage, elsker å sanke og vet å vise respekt for naturen. Jeg lærer enormt mye av mine døtre, smiler hun.

– Det hender jeg har tenkt at det nok har vært enklere å være deres mamma, enn det var å være min. Jeg har bestandig vært en observatør av andres liv. Til mine kjære døtre har jeg gjentatt hva mine foreldre pleide å si: ‘Det er ingenting du kan gjøre som er så galt at du ikke kan komme hjem og fortelle om det.’

Jeg er over 80, forelsket og er blitt samboer. Barna mine tror det er noe galt med meg

Mannen som fikk en hel nasjon til å le: Slik vil vi huske Yngvar Numme

Denne saken ble første gang publisert 31/01 2024, og sist oppdatert 13/02 2024.