Johan glemte aldri kvinnen han så på dansegulvet for 30 år siden. Så dukket Liv opp
Liv (75) hadde vært enslig i 35 år da hun flyttet på omsorgssenter og møtte Johan (94). Liv var damen han ikke rakk by opp til dans - men aldri hadde glemt. Nå blir det brudevals!
– Før du kom hadde jeg ingen å snakke med, sier Johan Karlsen (94).
Døren til rom 1 står på vidt gap. Her bor Liv Kirsten Øye (75) står det på dørskiltet.
Liv har besøk av Johan som bor i andre enden av gangen på Bråset Bo og omsorgssenter i Røyken.
Liv sitter i stolen og hekler på noen lapper. De skal sys sammen til et teppe.
– Det skal Johan få, sier hun og smiler mot kjæresten som er på besøk.
En av lappene hun har heklet er i samme farge som maleriet Johan har forært henne. De er begge kunstnerisk anlagte og bruker mye tid på hobbyene sine.
Johan liker å male, synge og lese dikt. Han har tidligere vært skuespiller og regissør. Også Liv har blikk for kunst og vakre ting, dikt og bøker. Bokhyllene er fylt av bøker. Og på rommet hennes er det bilder av barn og barnebarn – og andre ting som Liv har kjært.
Over sengen har hun hengt opp bilder av seg og Johan. Mannen som fant veien inn i hjertet hennes etter et liv som enslig i over 35 år.
Liv og Johan har fortalt historien sin i lokalavisen Røyken og Hurum avis tidligere.
De har ingenting imot å dele den hyggelige historien med Norsk Ukeblad også. Liv forteller at hun har vært trofast abonnent i årevis.
Glemmer ikke et sånt ansikt
De to ble kjent da Liv flyttet inn på eldrehjemmet for halvannet år siden. Johan hadde allerede bodd her et par år den gangen.
Men det var ikke deres første møte.
Det viser seg å ha funnet sted lenge før de så hverandre her på hjemmet.
Johan forteller:
– For 30 år siden så jeg ei jente på et danselokale. Jeg la merke til øynene hennes med en gang. De var så vakre. Og så var hun høy og langbent.
Johan har alltid hatt sansen for høye jenter.
– Før jeg fikk bedt henne opp til dans, var hun forsvunnet. Som Askepott.
Så fikk han se henne igjen – i matsalen på eldrehjemmet. Da kunne han nesten ikke tro det. Der sto den samme jenta som han aldri rakk å by opp til dans rett ved siden av ham i matsalen 30 år senere.
Høy og rank, cirka 180 på strømpelesten. Før han visste ordet av det satt de sammen i en dyp samtale. Akkurat slik han hadde savnet. Hun fortalte at hun het Liv. Men hun kunne ikke huske å ha sett Johan før.
Johan var sikker i sin sak:
– Jeg glemmer aldri et ansikt, gjentar han. Særlig ikke når det er så vakkert, sier han og ser bort på Liv.
Liv ler kjærlig.
Selv om hun ikke husker møtet, var Johan en av de første hun la merke til da hun flyttet inn på eldrehjemmet.
– Du har så flott profil og så vakkert hår, sier hun, og stryker ham over de grå lokkene. Det var det hun la merke til først.
De gode samtalene
En kveld de satt ved siden av hverandre under julemiddagen skjedde det noe.
– Johan sa han var kald på hendene og jeg varmet dem litt. Så sang vi sammen. Det var hyggelig, sier Liv.
Etter at de hadde sunget julesalmen «Deilig er jorden», gikk Liv inn til seg selv og tenkte ikke mer på Johan. Hun hadde ikke helt vent seg til tanken på å bo her.
Men det skulle bli mye mer interessant enn Liv først fryktet.
Liv og Johan fant fort tonen. De oppdaget at de ikke var alene om å trives med gode og lange samtaler.
– Det er mest Johan som prater da, sier Liv og ler.
Kjærlighet og krim
Snart fant de ut at de hadde mye annet til felles.
De likte å lese begge to. Lyrikk og dikt, men aller helst krim.
Og slik utviklet det seg til et nært og varmt vennskap der de delte tanker om bøker de likte og hadde lest. Johan deklamerte de vakreste diktene han visste til Liv.
Det tok ikke lang tid før de to erklærte seg som kjærester og ba om å få være alene av og til, så de kunne få litt kjærestetid sammen på rommet.
– Titt og ofte braste det inn folk med mat og medisiner. Til slutt måtte vi henge opp et skilt på døren, sier Johan og ler.
Liv og Johan sitter ofte sammen og leser bøkene de liker best: De kan ikke få nok av krimbøker. Og de låner av hverandre. Etterpå diskuterer de hvem som er morderen i historien.
– Vi ble tidlig enige om en regel om at vi begge skal vente med å lese siste side i boka. Det gjør vi sammen, forteller paret.
Det er gått sport i å finne ut hvem morderen er.
– Som regel er det Liv som har rett, sier Johan.
Alderen betyr ikke noe
Liv og Johan har begge levd lange og innholdsrike liv selv om Johan er noen år eldre enn Liv.
– Men han er skarpere enn de fleste jeg kjenner, så alderen betyr ingen ting, sier Liv.
Johan har vært gift i 30 år og skilt i 20. Han har to barn og to barnebarn.
Liv har vært gift i 20 og skilt i 35 år. Hun har vært alenemor i mange år.
– Jeg var i full jobb som sekretær på Rikshospitalet, og hadde ansvaret for å oppdra tre jenter. Det var ikke plass til noen mann i livet mitt, sier Liv.
– Men nå er det tid, legger hun til og klemmer hånden til Johan ømt.
Liv kommer opprinnelig fra Tåsen i Oslo. Da eldstedatteren flyttet til Asker og fikk barn, flyttet Liv etter for å passe barnebarna etter skoletid mens foreldrene var på jobb.
Les også (+): Rebecca veide 146 kg, så fant hun «mirakelkuren»: Raste ned 87 kg på to år
Kan vi ikke bare gifte oss?
Slik ble Liv boende i Asker og fikk derfor plass på Bråset.
Ikke i sin villeste fantasi hadde hun trodd at kjærligheten skulle vente på henne her.
– Jeg trodde ikke det var mulig å finne kjærligheten i min alder, sier hun.
En dag bestemte Liv seg for å fri.
«Du Johan, skal vi ikke bare gifte oss?»
«Det får bli 14 dager etter elgjakta det da», svarte Johan.
Han refererer til et uttrykk som var vanlig på Hedmarken der han opprinnelig kommer fra. Før i tiden skulle alt som var viktig skje etter elgjakta.
– Jeg svarte ja, selvfølgelig.
– Vi har jo ikke akkurat så god tid. De er best å gjøre det man har lyst til mens man kan er de to enige om.
– Alt er så ekte med Liv. Det er ingenting falskt. Hun bruker ikke engang sminke, sier Johan.
Johan forteller at han har vært innom flere ulike yrker. Blant annet som flymekaniker og ansatt på Oslo S. Og så har han vært musiker, regissør og skuespiller.
– Jeg har forsøkt å sette opp et stykke her på eldrehjemmet som heter «Når vi døde vågner», som spiller på tittelen til et Ibsen-stykke. Vi får se hvordan det går, humrer den livsglade Johan.
Snart inviterer Johan inn på sitt rom i den andre enden av gangen. Han har noe å vise oss.
– Jeg har det ikke så ryddig som Liv, sier han da vi omsider er fremme.
På Johans rom er det instrumentene som har hovedrollen: Keyboard, gitar, trekkspill. Liv har lært seg å spille ukulele.
«Flickan i Havanna» og noen fine Prøysen viser triller ut i rommet.
Liv hadde aldri spilt et instrument i livet. Men det var før hun møtte Johan.
– Det er Johan som snakker mest.
Men det er Liv som er drivkraften min, sier Johan.
Bryllupet til Liv og Johan skal etter planen stå til sommeren. På sykehjemmet.
De håper ekteskapet vil medføre noen fordeler. For eksempel at de kan bo mer sammen.
– Det ville vært praktisk om Johan kan få flytte inn på rommet ved siden av meg, så det bare er en dør mellom oss. Det må da gå når vi tross alt er gift.
Alt det andre får vi ta etter hvert.
– Etter elgjakta, sier Johan. Så ler de begge to.
– Jeg fikk Liv. Så fikk jeg et liv, sier Johan og ser kjærlig bort på sin hjertevenn.
Det er på tide å trekke seg tilbake.
Paret tar turen gjennom korridorene, tilbake til Liv og lukker døra.
På dørskiltet står det: Ikke forstyrr.
