Den første norske kvinnen som har rodd alene over atlanterhavet
Linda rodde alene over Atlanterhavet. Det forandret henne på flere måter
Linda Evenstad Emilsen drømte om å bli et ordentlig friluftsmenneske. Nå er hun den første norske dama som har rodd over Atlanterhavet – helt alene.
Det er 12. desember 2022. I Norge er det snø og julestri, men på den spanske øya La Gomera er det sol.
Viknaværingen Linda Evenstad Emilsen (35) setter seg ned i en åtte meter lang, knallrød båt. Hun skal krysse Atlanterhavet. Alene. I robåt.
– Jeg har alltid hatt så lyst til å bli et friluftsmenneske, men jeg har hatt et bilde av at friluftsmennesker er en spesiell type folk – og at jeg ikke passer inn.
– Men jeg er glad i å være ute, jeg er selvstendig og liker godt å være i mitt eget selskap. Da jeg hørte om regattaen, tenkte jeg derfor at den kunne være noe for meg, forteller hun.
World’s Toughest Row
World’s Toughest Row (tidligere Talisker Whisky Atlantic Challenge) er en regatta for havrobåter. Ferden på 4800 kilometer, eller 2500 nautiske mil, går fra La Gomera til Antigua i Karibia.
For Linda var et av målene med regattaen å sette søkelyset på hvordan marin forsøpling truer mangfoldet som finnes i og ved havet. 43 båter var med i konkurransen denne gangen, og kun seks av dem hadde bare én deltager om bord.
– Til daglig er jeg høyskolelektor i norsk, og jeg hadde ingen erfaring med denne typen utfordringer fra tidligere. Men en sterk eventyrlyst og en endring i livssituasjonen, førte til at jeg ønsket å utfordre meg selv og utvikle meg både fysisk og mentalt, forteller Linda.
– Jeg elsker jobben min, og den er veldig viktig i livet mitt, men man blir sårbar når så mye av identiteten kobles til jobben. Jeg var nysgjerrig på å bli bedre kjent med meg selv, og hadde et stort ønske om å flytte mine egne grenser. Dessuten ønsket jeg ikke å være avhengig av andre, men å gjøre det selv. Målet mitt var å gå i land i Antigua sterkere, tryggere og mer selvstendig.
Rodde i 113 dager
I månedene før konkurransen, lærte Linda seg alt fra navigering til værsystemer og ro-teknikk.
Hun gjorde mange ting hun ikke har gjort før, utfordret seg selv og utvidet komfortsonen. I 113 dager – nesten fire måneder – rodde hun. Hun rodde gjennom flere stormer, kantret to ganger, fikk store blemmer på hendene og mistet to årer.
Alle deltagerne i konkurransen er helt selvforsynte, og de lever om bord i båten fra start til slutt.
– Jeg trives godt i mitt eget selskap, og 113 dager gikk faktisk helt fint. Det høres kanskje arrogant ut, men jeg var aldri redd for elementene. I romjula var det en stor storm med ti meter høye bølger. Jeg kjente på adrenalinet og det var ubehagelig, men jeg var ikke urolig eller redd. Tidlig i konkurransen brakk jeg to årer, én på dag tre og én på dag 13. Jeg hadde bare to reserveårer, så når jeg fikk dårlige forhold, var jeg mest redd for å ikke kunne fullføre.
– Når du sitter alene med deg selv så lenge, er det viktig å ikke henge seg opp i de dårlige tankene. Jeg mener ikke at man bare skal tenke positivt eller fortrenge dårlige tanker, for du må tåle de negative tankene også, men det er viktig å ikke la dem sette seg.
– Hva tenkte du på alle de dagene ute på havet?
– Ofte kunne jeg dagdrømme og fantasere om nye eventyr og prosjekter, prosjekter på jobb og framtida generelt, og jeg tenkte mye på de nære tingene – familie og venner. Jeg satt også ofte og ikke tenkte, bare observerte det som var rundt meg. For eksempel var det utrolig fascinerende å se på bølger! Alle er forskjellige.
– Når det var røffe forhold, fokuserte jeg mest på det tekniske og på hvordan jeg skulle ro. Jeg måtte bare akseptere situasjonen som den var. Jeg tenkte på ting jeg liker, på jobben min og forskningen jeg jobber med. Og så tenkte jeg mye på mennesker som har gode egenskaper, eller som jeg ser opp til på forskjellige måter, sier Linda og legger til:
– Jeg tenkte også på hvilke egenskaper jeg selv har, og hvem jeg vil være. En gang i uka brukte jeg tid på et lite tankeprosjekt jeg har. Det handler om fire ting og verdier som er viktige for meg: Aksept, tilgivelse, mening og takknemlighet. Det høres kanskje flåsete ut, og det har egentlig ingenting med åndelighet å gjøre, men det er fine ting å filosofere over og ha med seg i livet.
– Høydepunktene i døgnet var soloppgangen og solnedgangen. Det gjorde utrolig godt å se på dem.
Den første norske kvinnen
Hjemme i Norge fulgte familie og venner nøye med på den lille prikken på kartet som beveget seg ute på Atlanterhavet.
Linda oppdaterte følgerne sine med tekster og videoklipp en gang iblant, men mesteparten av tiden ble tilbrakt uten kontakt med omverdenen.
– Blir man ikke litt ko-ko av å sitte for seg selv i 113 dager?
Linda ler.
– Omtrent midtveis så jeg på noen bilder som jeg hadde tatt av meg selv underveis, og jeg ble veldig fascinert av mitt eget ansikt. Jeg så lenge på bildene og studerte alle detaljer. Underveis i konkurransen fikk to av båtene forsyninger, og da var det en mann som svømte ut til båten min. Jeg nistirret på ansiktet hans også. Han må ha trodd at jeg hadde blitt gal, sier hun og ler igjen.
– Jeg tegnet også et ansikt på tuppen av båten min og en hånd som jeg kunne gi en high five til underveis. I tillegg skrev jeg navnene til mennesker som inspirerer meg, slik at jeg kunne tenke på dem når jeg rodde. Da jeg skjønte at jeg kom til å klare dette, ble jeg utrolig letta. Jeg sovna ved årene i lettelse, for på det tidspunktet hadde jeg egentlig kommet fram for lenge siden. Veien var hele tiden målet for meg.
Den 9. april i år ble Linda den første norske kvinnen som har rodd over Atlanterhavet alene. 113 dager, fire timer og 50 minutter etter at hun forlot La Gomera, gikk hun i land på skjelvende bein. Der sto venninnene hennes og tok henne imot.
– Jeg ble forferdelig glad for å se folka mine. Venninnene mine og familien min hjemme hadde vært redde for meg, og det føltes godt å se dem igjen. Jeg har til vanlig en litt blålig hudtone, så venninnene mine var mest overraska over hvor brun jeg var, haha!
– Ellers var det uvant for meg med så masse folk og bråk og mas. Etter ti minutter fikk jeg nesten tunnelsyn, der jeg verken hørte eller så noen ting, sier Linda.
Les også: (+) Mannen min ble mer og mer stille og ville være i fred. Så snakket jeg med svigermor
Drømmer om flere eventyr
Månedene på havet har forandret henne på mange måter. Venner og familie har kommentert at hun utstråler en annen ro, og at hun går mer i farger enn før.
Linda føler seg sterkere, roligere og mer selvstendig, akkurat slik hun drømte om.
– Jeg snakker nok mindre og er mer ettertenksom nå, og jeg må ta det sosiale litt i puljer. Jeg bryr meg om færre ting, og er mer kresen og krever mer av meg selv. Og så merker jeg at øynene mine har lyst til å se farger! I 113 dager satt jeg i en knallrød båt med blå detaljer og hav på alle kanter, og jeg som gikk så mye med svart før, har begynt å bruke både oransje, gult, blått og rosa, sier hun.
– Tidligere var dessuten hverdagene mine preget av mye pendling, og det vil jeg ikke mer. Nå vil jeg ta vare på familie og venner, og leve ut verdiene mine. Jeg vil være mer fysisk aktiv, ha god helse og være i god form, men jeg behøver ikke å være så fin.
Linda har fått et stort engasjement for havet og naturen, og føler en forpliktelse til å ta gode valg ikke bare for seg selv og menneskene rundt seg, men også for jordkloden.
– Jeg har fått en stemme som jeg ikke hadde før, så nå er jeg nødt til å ta ansvar. Det er lett å ignorere det man egentlig engasjerer seg for, men når man har tenkt på det hver dag i nesten fire måneder, så setter det seg fast. Vi mennesker har så mye mer kapasitet enn vi tror.
– Jeg er jo en helt vanlig person, og det har vært situasjoner der jeg har kjent på hvor liten jeg er i naturen, men at jeg likevel har fått til mye. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk stille til start og gjennomføre dette. Jeg har fått ny innsikt om meg selv og hva jeg kan, og jeg vet at jeg kan stole på meg selv.
– Hva drømmer du om nå, da?
– Jeg drømmer om å være mer ute i naturen, og å kunne ta vare på både mennesker og jordkloden. Ønsket er å fylle livet med flere eventyr. Jeg har en dragning mot det ekstreme, men reisen er fortsatt målet. Jeg var forresten innom treningssenteret her forleden og prøvde romaskinen. Etter en halvtimes tid kom det en kar bort til meg og fortalte meg hvordan jeg kunne ro bedre, sier Linda og ler.
– Jeg svarte at jeg nettopp hadde rodd 113 dager alene over Atlanterhavet. Da fikk jeg ikke flere råd fra den kanten.
