SKADET I DRAMATISK ULYKKE:
Åtte uker etter at sønnen deres kom til verden, rammet ulykken som endret alt på ett sekund
Anne Cathrine stod hjemme på kjøkkenet med deres nyfødte sønn på armen da kjæresten Christian ringte og gispet etter luft. – Jeg trodde at kjæresten min døde.
– Christian er veldig positiv og vil klare mye. Han imponerer meg, og de sier at han har lært å håndtere livet i rullestol raskt, sier Anne Cathrine.
Tidligere var Christian profesjonell fotballspiller i Danmark, og de siste årene har han trent sykling på høyt nivå.
Det var under en slik sykkeltur at ulykken skjedde.
– Jeg har strevd mer enn Christian med å forsone meg med det som skjedde. Han har ikke noe valg, men det har jo jeg. På en måte. Det ligger nok noe der, forteller Anne Cathrine.
Fatal tur
Da telefonen ringte på sensommeren i 2019, sto Anne Cathrine hjemme på kjøkkenet med deres åtte uker gamle sønn på armen. Christian pleide å ringe når han hadde pause under lengre treningsturer, men denne gangen var det for å be om hjelp.
– Han fikk sagt at han hadde brukket ryggen, og trengte hjelp. Så hørte jeg et gisp før linjen ble brutt. Den samtalen spilles om igjen og om igjen i hodet mitt. Jeg trodde at kjæresten min døde, forteller hun.
Sykkelhjulet hadde kilt seg fast i en sprekk i asfalten og Christian hadde stupt over styret og ned i en grøft.
Derfra var det ingen som så ham, og det tok ham en time å lirke mobilen ut av lomma for å ringe Anne Cathrine. Det skulle gå enda en time før ambulansen kom.
– De fikk sporet mobilen, men det tok likevel tid før de fant Christian. Han rakk jo aldri å fortelle hvor han var, fortsetter hun.
Les også: Bjørn ble enkemann og alenepappa for tre. Men han glemte aldri løftet han hadde gitt kona
Tung ventetid
Da ambulansehelikopteret landet utenfor sykehuset, fikk hun et glimt av samboeren idet de bar ham ut av helikopteret og løp inn med båren.
– Jeg så masken over ansiktet og hørte at han hylte. Så kastet jeg opp, forteller hun videre.
Etter en stund med forferdelig venting på akutten fikk hun se Christian, men bare i et par minutter før han ble sendt videre i luftambulansen til sykehuset i Oslo.
– Da sa han: «Du må kysse meg, jeg tror jeg skal dø».
Den første natten, på et venterom på Ullevål, kom det første angstanfallet.
Anne Cathrine skalv og hallusinerte. Hun trodde at hun så Christian komme gående inn døren. Sannheten var at han kjempet for livet litt lenger borte i
gangen. I løpet av den natten sjekket hun også mobilen.
– Han hadde sendt en snap ti minutter før ulykken. Han sto med sykkelen og smilte.
Det nye livet
I fire måneder pendlet Anne Cathrine mellom hjemmet i Kristiansand og sykehuset i Oslo.
Christian var blitt lam fra livet og ned.
Uken før ulykken hadde Anne Cathrines datter, Nine, begynt i første klasse og noen få dager senere fylte hun seks år.
Starten på barneskolen, og de første levemånedene til Lucas, ble ikke slik den lille familien hadde sett for seg.
– Jeg gråt da jeg dro fra Christian på sykehuset for å komme hjem til barna og feire Nines bursdag, og jeg gråt da jeg måtte dra fra dem igjen. Det var tungt, forteller Anne Cathrine.
Familien stilte opp. Hun hadde ikke klart seg uten dem. Men arbeidet som ventet var enormt.
Soverommet ble flyttet, dørene måtte utvides, og badet og kjøkkenet måtte tilpasses den nye hverdagen. En kamerat som var snekker, hjalp til og det gjorde også en elektrikervenn.
Samtidig skulle Anne Cathrine ta seg av en fersk førsteklassing og en liten baby. Foreldrene hennes byttet ut el-bilen for å slippe å bruke tid på lade underveis på de mange turene til og fra sykehuset i Oslo. De bygget til og med om sitt eget hus for å legge til rette for at svigersønnen skulle kunne komme på besøk.
– Jeg er dem evig takknemlig. Mamma fortalte nettopp at de også hadde bygget om kjøkkenet på hytta slik at Christian kan ta oppvasken, forteller hun og ler.
– Viktig at pårørende får en stemme
Humoren har vært viktig. Den har holdt familien oppe, men det følelsesmessige kaoset har hun måtte streve med selv.
Hun mener det er viktig at pårørende får en stemme og innrømmer at hun opplever at hun blir litt glemt oppi det hele.
– Alle skryter av Christian, og jeg er så stolt av ham. Samtidig jeg er så ufattelig sliten av alt ansvaret og arbeidet. Jeg tenkte først «gi ham en rullestol, så fikser vi dette». Men da ante jeg jo ikke noe om smerten, arbeidet og alt som måtte læres, forteller Anne Cathrine.
Hun har jobbet hardt for å ikke bli bitter. Til det er hun altfor glad i Christian. Det er spesielt én ting hun savner veldig.
- Ikke være redd for å stille spørsmål til lege eller annet helsepersonell, og forbered deg gjerne på forhånd.
- Prøv å finne rom til deg selv. Ta vare på egen helse og forsøk å ikke få dårlig samvittighet. Be om, og ta imot hjelp.
- Vær oppmerksom på at belastningen over tid kan gå ut over din egen helse. Ta signaler fra kroppen på alvor.
- Lytt til hverandres ulike opplevelser og behov. Prøv å opprettholde dagligdagse rutiner og positive fritidsaktiviteter.
- Oppsøk pårørendegrupper eller få noen å prate med.
- Alle følelser er tillatt og ingen følelser er feil. Det er naturlig å reagere når en nær person rammes av sykdom.
- Det kan være nyttig å be om en samtale for å avklare samarbeidet med helse- og sosialtjenesten. Husk samtykke fra den du er pårørende til.
Kilde: Una Stenberg, Frambu kompetansesenter/NHI.no/Pårørendesenteret
– Varmen og tryggheten da han sto oppe og holdt rundt meg, den savner jeg, sier hun.
Les også (+): Vi hadde en hemmelighet i familien. Så skjedde det en ulykke som forandret alt
Følelsesmessig kaos
Det tok fire måneder fra ulykken til Christian kunne flytte hjem. Det ble en berg- og dalbane av følelser.
– Det har vært vanskelig å være den det ikke gjelder, samtidig som det har gjeldt meg like mye. Plutselig fikk jeg alt det praktiske ansvaret med huset, i tillegg til ansvaret for to små barn og ikke minst alt det Christian har behøvd hjelp til forteller tobarnsmoren.
Nylig klarte han å gå på hendene opp til en trehytte. Folk rundt heiet og jublet over bragden.
Men det var Anne Cathrine som hadde lagt til rette. Det var hun som hadde båret de lamme beina hans, og som hentet rullestolen i bunnen av bakken.
– Det høres sikkert smålig ut, men vi kranglet på den turen. Jeg truet med at jeg ikke gadd å hente rullestolen hans. Alt er jo nytt for meg også, og det sliter meg ut innimellom, forklarer hun.
Hjelpepleier eller kjæreste?
Akkurat nå er hun inne i en vanskelig periode, men det svinger. Psykologen hun snakker med, råder henne til å trene og være aktiv på egen arena. Men det er lettere sagt enn gjort.
– Christian har mye smerter og trenger ekstra tid for å komme i gang om morgenen. Derfor får jeg barna opp og på skole og i barnehage før jeg selv drar på jobb som frisør. Så henter jeg dem og lager middag, og etterpå er det jo nesten leggetid, forteller Anne Cathrine.
Hun har gått noen runder med seg selv. Er hun hjelpepleier eller kjæreste?
Den gangen hele familien fikk omgangssyke, toppet det seg. Da ringte hun ambulansen. Men ellers går hverdagen rundt.
Det blir mange rutiner. På samme måte som barna må ha mat og stell, må hun legge til rette for det praktiske rundt Christian.
Hente utstyr på sykehuset, fylle dosetter med medisiner, skifte på sengene og vaske alle klær. Christian kommer seg ikke ned i vaskekjelleren.
– Jeg får lyst til å gi opp. Stikke av. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg skulle gjerne vært dette foruten. Men jeg ville aldri vært Christian foruten. Vi har bestemt oss for å klare dette, og det skal vi. Men det koster mer krefter enn jeg ante at jeg hadde, forteller hun.
Les også: Isabels (17) siste ord til venninnen: «Det går bra, jeg tror det går bra»
Hele familien rammes
– En slik hendelse er et traume for hele familien, sier Una Stenberg, sosionom og forsker PhD ved Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse.
Hun sier at det er viktig å være klar over at pårørende har sine egne forløp de går gjennom av reaksjoner og behov for oppfølging. Og at pårørende må få forståelse, kunnskap og den støtten de trenger for å tilpasse seg den nye tilværelsen.
– Det er helt avgjørende for at den nye tilværelsen skal bli så bra som mulig på sikt, sier hun.
Det er samtidig normalt å kjenne på bitterhet for det som har skjedd. Kanskje spesielt dersom en føler at alt arbeidet en legger ned, ikke verdsettes av samfunnet eller folk rundt en.
– I bitterhet ligger det både sinne, maktesløshet og tristhet. Samtidig er alt som kreves av pårørende, ofte helt fremmed for de rundt dem, forklarer sosionomen.
Derfor kan det hjelpe å senke forventningene til hva disse personene skal kunne forstå.
– For noen kan det heller være nyttig å treffe andre som faktisk har forutsetning for å forstå alle utfordringene en står i. Det å kjenne at en ikke er alene og få ekte forståelse og støtte kan være et viktig vendepunkt, sier hun.
