Læreren ble Sahayas redning
Da læreren så eleven sin sitte i trappen, stoppet hun opp. Spørsmålet hennes fikk ham til å briste i gråt
Sahaya var sint på alt og alle, følte han ikke hørte til noe sted, og så ingen fremtid. Men han hadde ikke regnet med læreren Amrit og hennes besluttsomhet.
Oslo, 2000: Sahaya Kaithampillai (19) sitter på en benk og hater verden. Fuck the world, risper han inn i trebenken med kniven sin.
Ordene er tittelen på en sang av rapperen 2Pac. Det føles som rapperen synger om Sahayas liv. Derfor hører han på musikken.
Kontaktlærer Amrit Bala Leon legger merke til Sahaya første skoledag. Han sitter på første rad i klasserommet, har hvite klær og briller. Han slår henne som en blanding av Mahatma Gandhi og en gangster.
Intuisjonen hennes når det gjelder nye elever, pleier å stemme, men hun dømmer ingen før hun lærer dem å kjenne.
Vil ikke skuffe mamma
Lambertseter videregående er den åttende skolen Sahaya går på. Det tredje og siste forsøket hans på å gjennomføre videregående.
«Du er ikke velkommen på denne skolen lenger», sa rektoren ved den forrige skolen Sahaya gikk på. De hadde blitt kalt inn til et møte grytidlig om morgenen. Sahayas mamma satt ved siden av og prøvde å være sterk for ham.
Aldri har han følt at han har sviktet henne mer. Sahaya hadde laget kaos og bråk. De ville ikke ha ham mer.
«Det ordner seg, Sahaya. Du fikser det til neste år», trøstet mamma på bussen hjem til Tøyen.
Sahaya var knust da han kom hjem. Han la seg under dynen, fortvilet og tappet for energi. Gråt seg i søvn. Noen timer senere ble han vekket av mamma. Hun hadde laget omelett til ham. Sahaya spiste litt, så stakk han ut for å møte noen kompiser.
Men idet han smekket ytterdøren bak seg, visste han at kvinnen han elsket høyest i verden, tok til tårene. Han hadde sviktet henne enda en gang.
Det siste Sahaya vil, er å såre moren sin. Han vil tvert imot gjøre henne stolt. Derfor har han kledd seg i uskyldshvitt og skaffet seg briller uten styrke i glassene, så lærerne på Lambertseter videregående skal tro han er en skoleflink nerd. Og like ham.
Flukten fra krigen
Om nettene sover Sahaya i fosterstilling og hører drønnene fra bomberegnet i drømmene sine. Da borgerkrigen i Sri Lanka brøt ut i 1983, søkte familien tilflukt i en kirke.
De måtte flykte fra myndighetene. Barneøyne så mennesker bli drept. Bilder små barn aldri burde se, festet seg på netthinnen hans. Derfor har Sahaya liten tillit til myndighetspersoner allerede som barn.
I Norge ble familien først bosatt i Tante Ulrikkes vei på Stovner. Sahaya var en beskjeden og rolig gutt på syv år den gangen. Flink på skolen.
Så ble familien flyttet til Tøyen, og han og storebroren begynte på Hersleb skole, som den gang var en ungdomsskole. Der var det mange sinte gutter som følte at de ikke hørte til noe sted. I 1993 ble en ung gutt drept på Hersleb skole.
Tilbake til start
Etter noen uker på Lambertseter videregående havner Sahaya bakerst i klassen. De hvite klærne og brillene blir liggende hjemme. Ingen vits i å prøve å være noe han ikke er.
Han sitter med armene i kors, virker tøff og uberørt. Mens de andre ser en bråkmaker, ser Amrit en sårbar gutt.
Han er snart inne i det samme mønsteret som før. Sahaya føler ikke at han hører til på denne skolen heller, med vellykkede elever med pengesterke foreldre. Men han vil ikke la seg holde nede.
Ofte sitter Sahaya i biblioteket og leser. Han har sterke meninger om mye og elsker å utfordre lærerne, men det kommer ut på feil måte. I helgene har han ikke lyst til å være hjemme.
Å ruse seg med kompisene gir ham en pause fra tankene. Alt som får ham til å slippe å tenke, er bra! Han og vennene har det felles at de ikke har tillit til hverken skolen eller samfunnet. Og de tør ikke drømme stort om fremtiden.
I stedet drømmer de om kjappe penger og makt. Rollemodellene er filmkarakterer som Tony Montana i «Scarface». Fuck the world!
Spørsmålet som endret alt
Amrit får stadig flere klager på eleven sin. Selv opplever hun aldri at Sahaya er et problem i timene hennes. Men fraværet hans er skyhøyt.
«Hva skal vi gjøre med Sahaya?» tenker Amrit. Hun har sansen for den unge gutten, og han plager aldri de som er svakere. Hun har også merket at han har mye kunnskap og ressurser. Det burde brukes til noe godt.
September 2001: Sahaya sitter i trappen på skolen, utenfor kantinen. Han føler seg langt nede. Da kommer Amrit gående. Hun stopper opp.
«Hvordan går det egentlig med deg, Sahaya?»
Han ser ned i gulvet. Vil ikke møte blikket hennes.
«Se på meg når jeg snakker til deg, Sahaya!»
Hun sier det på en sånn måte at Sahaya forstår at hun virkelig vil vite hvordan han har det. Så løfter han blikket. Han møter et åpent blikk, et blikk som ikke dømmer. Da brister han i gråt.
Sahaya forteller om problemene hjemme. At han føler at han ikke hører til noe sted. Han må le bittert når han tenker på at han trodde han kunne lure alle til å tro han var en annen med de hvite klærne og brillene. Han er en evig skole-dropout. Han har ikke nubbesjanse. Ingen fremtid.
Men Amrit lytter og sier til slutt: «Du må bare komme deg gjennom skolen, Sahaya. Jeg skal hjelpe deg!»
Amrit sender eleven sin til helsesøster, som ordner med samtaler med en psykolog, men Sahaya opplever ikke at psykologen forstår. Den eneste han kan snakke med, er Amrit. Han begynner å gjøre lekser. Øver til prøver.
Hver dag Sahaya ikke er på skolen, ringer Amrit ham: «Nå må du komme på skolen, Sahaya».
Det er dette som får ham tilbake på skolebenken, ut av de gamle mønstrene.
Les også: (+) Vi fikk hakeslepp av vår sønns avsløring etter bryllupet. Til slutt måtte vi ta en tung beslutning
Fikk fagbrev
Amrit gir seg ikke før Sahaya dukker opp på skolen. Hun stiller krav til ham. Hun mener han er flink med mennesker og har mye empati. Hva med å prøve seg som barne- og ungdomsarbeider?
«Skal du skifte bleier på unger?» spør guttene på boksetreningen vantro.
Først tenker Sahaya at det ikke er noe han har lyst til. Han har vært inne på tanken om å jobbe med barn og unge, men helt ærlig: Han vil bli rapper. Sahaya skriver og produserer egen musikk i et leid musikkstudio.
Ingen er så glad som Amrit da Sahaya består videregående med fagbrev som nettopp barne- og ungdomsarbeider.
Så får han tilbud om jobb i Dynekilen barnehage i Oslo øst. Sahaya kan jobbe der samtidig som han jobber med musikken, tenker han.
Snart forstår han at han ser seg selv i barna som går i barnehagen. Særlig de sårbare barna, de som skriker etter rollemodeller. Mange av barna har også mødre som har kjempet slik Sahayas mamma har, en mamma han er så glad i.
Det er da tanken slår ham – at han kan gjøre en forskjell.
«Jeg kan være det forbildet disse barna trenger!», tenker han.
Den første han ringer for å fortelle at han har kommet inn på førskolelærerstudiet, er Amrit. På den avsluttende bacheloroppgaven får han toppkarakter. Ingen er gladere enn Amrit over at Sahaya har tatt høyere utdanning. Og endelig føler Sahaya at moren hans kan være stolt av ham.
Evig takknemlig
Oslo, 2023: – Amrit har vært som et fyr ute på et stormfullt hav som har navigert meg i riktig retning.
Det er slik Sahaya (42) beskriver sin tidligere lærer Amrit (64).
Vi møter dem begge på Sahayas arbeidsplass hvor han i dag er pedagogisk leder. Han har vært her i 17 år nå. For tiden tar han en master i barnehagekunnskap ved siden av. Sahaya vet at det Amrit gjorde for ham, ikke kan forventes av en lærer. Samtidig er han evig takknemlig for at hun strakte seg så langt.
– Var det ikke for deg, Amrit, ville jeg ikke vært her jeg er i dag.
Sahaya tør nesten ikke tenke på hvordan det kunne gått.
– Amrit lærte meg å ta bedre valg, og det er noe jeg har fått bruk for hele livet. Det som gjorde at jeg lyttet til Amrit, var at hun lyttet til meg, sier han.
– Jeg håper du er stolt av deg selv og alt du har fått til, sier Amrit, som i dag jobber på en annen Oslo-skole som lærer i helse- og oppvekstfag.
De to er enige om at det å se elevene som hele mennesker med alle sine styrker og sårbarheter, er like viktig som å kunne lære bort norsk og matte.
– Det finnes mange Sahayaer i norske skoler, mener hun. Hun møter dem hver dag. – Ikke helt som Sahaya, da. Han er noe helt for seg selv, sier hun smilende og gir ham en klem.
Pappa til to
Først da Sahaya var nærmere 30 år, turte han å drømme stort om fremtiden. Han forsto hvordan han kunne få brukt kompetansen sin.
– Tre år på flukt fra krig som barn er heller ikke bare noe man knipser bort, sier han.
Det tok lang tid før Sahaya var klar for å bearbeide de vonde opplevelsene. Først som voksen bestemte han seg for å få hjelp til å bearbeide traumene fra krigen i Sri Lanka med profesjonell hjelp. Denne gangen med en psykolog han følte at forsto ham.
I dag har Sahaya enda flere grunner til å tenke positivt både om livet nå og om fremtiden. Han er blitt pappa til to gutter, Andreas på fem år og Gabriel på seks måneder.
– Da jeg var ung, tenkte jeg at jeg ikke ville ha barn, for jeg trodde ikke jeg kunne bli en god far. Foreldre må streve for å gi barna et verdig liv – og som ung klarte jeg ikke engang å gi meg selv et verdig liv. Nå har det endret seg.
Hvor er mine brødre?
En dag slo det Sahaya: Hvor er mine brødre? Hvor var de andre mennene med flerkulturell bakgrunn i omsorgsyrkene?
De trengs i barnehagene, skolene og i barnevernet. Barna trenger dem som forbilder.
I 2021 startet han prosjektet Hvor er mine brødre ved OsloMet for å rekruttere flere menn med flerkulturell bakgrunn til høyere utdanning for jobb i barnehager, skoler og barnevern.
Prosjektet besøker blant annet skoler for å komme i kontakt med ungdom, og for øyeblikket samarbeider de med Bjørnholt og Hersleb videregående skoler i Oslo. Etter hvert vil de samarbeide med flere skoler.
Det er fredag formiddag i Dynekilen barnehage. Sahaya synger en sang han har skrevet selv. En sang som handler om hvordan barna har det, om følelsene deres. Og alle barna kan den sangen.
Barnehagelæreren hører fremdeles på rapartisten 2Pac. Han forteller om uttrykket Thug life, et kjent uttrykk fra rapperen.
– T.H.U.G. L.I.F.E er en forkortelse for «The hate you give little infants will fuck everybody!»
Det vet Sahaya bedre enn noen. Derfor prøver han å bidra til at flere barn kan få en god barndom.
– Ingen barn er like, de har forskjellig utgangspunkt i livet.
Det vet han godt selv fra egen oppvekst.
– Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere i samfunnet vårt enn gode barndommer, sier Sahaya.
Denne saken ble første gang publisert 30/05 2024.
