SMÅBRUK OG PSYKISK HELSE
Kjersti (19) flyttet spontant til et lite småbruk alene: Bruker kun stearinlys og lever uten internett og TV
Det tok en uke fra Kjersti så annonsen på Finn, til flytteeskene sto klare til å pakkes ut.
Mellom de fyldige trærne, lyser den røde låven og huset opp, foran skogens grønne grantrær. Langs innkjørselen kommer det en hund løpene blant de kaklende hønene. Smilende ved døra står Kjersti (23).
For knappe fire år siden bodde hun i et langt mindre fredelig sted - nemlig Oslo. Der lyden av tuting, sirener og bråkete kjøretøy florerte i hodet hennes. Der synet av fremmede var vanlig kun noen meter fra hybelen hennes. Der freden var sjelden for Kjersti.
Hun lengtet etter et sted hun kunne føle seg hjemme. Et sted å unnslippe stresset og uroen, som florerte i kroppen hennes som maur i en maurtue.
Kjersti mistet en del av seg selv i byens kaos. Hun ble mer utålmodig, stresset og deprimert. Hun så en side av seg selv hun begynte å mislike.
Naturens fredelige krefter
Da Kjersti var 19 år, flyttet hun tilbake til barndomshjemmet sitt i Gjerdrum. Et fredelig sted, hvor stresshormonene fant roen. Det var her hun fant inspirasjon til å søke lykkehjemmet sitt blant naturens grønne krefter.
– Da jeg flyttet til Gjerdrum igjen, føltes det mye mer som hjemme. Jeg ønsket å flytte for meg selv, og siden jeg hadde høner, vaktler, kaniner, hund og katt, var det relevant å se på småbruk. Det har vært en barndomsdrøm å drive mitt eget småbruk, forteller Kjersti.
Hun tok frem mobilen og søkte opp: «Småbruk til leie for under 10 000 kroner i måneden. Distanse: 100 kilometer.» Hun ønsket et sted som kunne vekke den livsglade friluftsjenta bestefaren hennes hadde introdusert henne for.
Et sted der vinflasken ble byttet ut med termosen, og penskoene ble til skiskoene og turskoene.
Les også (+): Vi vil flytte til hytta, men kommunen vil ikke godta det. Hva gjør vi?
Flyttet til småbruket
En uke senere var flytteboksene klare, og Kjersti var klar for å flytte til Finnskogen. Der skulle hun bo i et lite småbruk på 130 mål, med skogen som nærmeste nabo.
Mål er en eldre norsk arealenhet. Etter innføring av metersystemet i 1875 er mål blitt brukt som betegnelse på dekar.
- 1 mål = 1 dekar = 10 kvadratdekameter (dam²) = 1 000 kvadratmeter (m²)
Kilde: Snl.no
Da Kjersti flyttet hit en mørk vinterdag i februar 2020, kunne hun kjenne ensomheten. Det var fredelig, men kanskje litt for fredelig?
Synet av mennesker var sjeldent. Alt hun hadde var seg selv, og sitt selskap.
– Det var en stor tilpasning da jeg flyttet hit. Det var midt på vinteren, og kort tid etter at jeg kom hit brøt Covid-19 ut. Det var mørkt og kaldt. Nærmeste matbutikk er 10 minutter med bil, og det er ikke mange mennesker som bor her. Men jeg tror det på mange måter var sunt for meg, sier Kjersti.
- En bonde er en person som har en gårdseiendom hvor det foregår produksjon av frukt, bær og/eller produksjonsdyr.
- Å være en bonde innebærer et stort ansvar for å sikre trygg mat, god dyrehelse og god dyrevelferd.
- Fordelene som er påpekt av bønder er gleden å se at det man driver med på egen gård gir resultater i form av trygg mat og dyr som trives godt og har det godt.
- De små gårdsbrukene har ofte få dyr og flere dyreslag, noe som gir ekstra god kontakt med dyrene. Å starte med få dyr gir også bonden muligheten til å se om man mestrer det.
- Småbruk betyr gjerne en liten drifts- og bostadenhet i jordbruket, en liten gård som ikke eller bare så vidt kan brødfø en familie uten attåtnæringer. Kilde: lokalhistoriewiki.no.
- SSB i 2017: «100 000 eiendommer har et jordbruksareal under 50 dekar. En stor del av disse småbrukene selges som bolig eller fritidsbolig. Utviklingen er særlig merkbar i Nord-Norge».
- «Syv av ti solgte landbrukseiendommer i Finnmark brukes til bolig eller fritid».
- Om lag 350 000 mennesker bor i en landbrukseiendom. I Norge finnes det om lag 140 000 landbrukseiendommer med bolig. Det Omfatter eiendommer som har minst 5 dekar eid jordbruksareal og/eller minst 25 dekar produktivt skogareal.
Kilde: Heidi Riise, pressekontakt Mattilsynet og Statistisk sentralbyrå,
– Jeg var nødt til å konfrontere følelsene mine, og jobbe imot dem. Det var mye jobb som måtte gjøres da jeg flyttet, og det fikk hodet mitt på et annet sted. Senere ble jeg bare mer og mer glad i de rolige omgivelsene, og trivdes mer i mitt eget hode, legger hun til.
Når himmelen er blå, og synet av skogen og de fine slettene lyser opp, mens lyden av høns oser i luften- da kan Kjersti kjenne lykke i hjemmet sitt. Nå følte hun seg endelig hjemme.
– Lytt, sier Kjersti og stopper opp, mens hun titter opp i luften.
– Hør så fredelig det er. Kun lyden av kakling, og vinden som blåser treffer øret. Det er så deilig å slippe å konstant høre lyden av biler eller stressende mennesker, sier hun.
En styrke
Etter en tilvenning fant hun alle de gode sidene ved å bo på et fredelig sted. Et sted som ga henne mye styrke.
– Før jeg flyttet hit slet jeg med depresjon og migrene. De stressende omgivelsene i Oslo trigget dette ofte. Mens den fredelige atmosfæren her har hjulpet meg og min psykiske helse, mener hun.
– Du lærer å elske din egen tilværelse, og finner mye glede i naturen. Jeg er ikke lenger den gretne og triste Kjersti. Jeg har på mange måter blitt en bedre versjon av meg selv, forteller hun og fortsetter:
– Det hender gamle Kjersti titter innom og sier hei iblant. Det er jo fremdeles en del av meg. Men denne naturen og freden fremhever mer av de gode sidene ved meg, fniser hun.
Les også: Hanne og Kai ønsket seg en tomt og tok kontakt med grunneieren. Svaret overrasket dem
Matglede
Inne i det røde trehuset er synet preget av «gammeldags» design, med møbler i hvitt treverk.
Inn døra forbi gangen kommer du inn i et av Kjerstis favorittsteder, nemlig kjøkkenet. Her er det fylt med grønnsaker hun har dyrket selv, og mat fra dyrene hun hadde tidligere.
– Her har jeg litt sau igjen fra slakt. Det er få ting som gjør meg mer glad enn å spise dyrene jeg vet har hatt det godt hos meg, sier hun.
På småbruket sitt har Kjersti hatt både geiter, sauer, lam, høner og kaniner. Nå har hun åtte vaktler, 14 høns, to ender og tre griser. For henne er det viktig at dyrene har det godt.
– Alle dyrene har rom inni låven og uthus. Der har de varmelampe og lys, samt halm og grønnsaker for å aktivisere dem når de ikke er så mye ute. De har fortsatt mulighet til å gå ut, men velger å være inne når det er mye snø, sier hun.
Kjersti beskriver seg selv som en dyrevennlig person, som er glad i dyr og dyrevelferd. For å holde henne med selskap har hun to kaniner, fem hunder og to katter. De er hennes store støttespillere i det landlige området.
Dyrevennlig
Mye av inspirasjonen til å ha et dyrevennlig småbruk fant Kjersti da hun så Brennpunktdokumentaren om «griseindustriens hemmeligheter» i 2019.
– Den viste den mørke sannheten ved dyreslakt. Det var vondt å se på. Ingen dyr fortjener å ha det vondt. Derfor er det viktig for meg å gi mine dyr et godt liv så lenge det varer, sier Kjersti og fortsetter:
– Jeg synes selvsagt det er trist når dyrene mine skal slaktes, men da vet jeg i hvert fall at det skjer på en dyrevennlig måte, og at kjøttet blir brukt til noe nyttig.
Nå er sesongen straks over, og i slutten av november skal grisene slaktes ved hjelp av en profesjonell slakter.
Høns, ender, vaktler og kalkuner slakter hun selv. Siden hun flyttet til småbruket har hun lært mye om både dyrene og seg selv.
Kjersti minnes tilbake til livet sitt før småbruket. Hun fniser litt.
– Jeg har gått fra en jobb med å støpe negler på andre, til å få skitt under neglene selv, fniser hun.
Hun bemerker også at hun har ikke mistet den «glamorøse» siden ved seg selv. Hun har bare omfavnet naturgleden og villmannen i seg også.
– Det er mer enn nok å drive på med her. Både i uteområdet og dyrene. Jeg er en person som alltid har vært flink til å drive med fysisk arbeid, og vært glad i det. Som liten jente var jeg alltid med «gutta» og arbeidet.
– Her får jeg både kappet ved, ordnet hage, snekret og stelle med dyr blant annet. Det kommer mange utfordringer på veien jeg er nødt til å håndtere. Det gjør at jeg vokser som person, og danner meg gode erfaringer, sier hun fornøyd.
Les også (+): Ikke langt fra sivilisasjonen, like ved riksveien, ligger spøkelsesgrenda. I de forlatte husene finner vi noe merkelig
Tilbake til 1900-tallet
Gjennom de store vinduene titter sola frem. Rundt i huset er det satt opp små og store stearinlysholdere, men det er ingen syn av lamper eller tv.
– Jeg bruker ikke lamper eller taklys. Jeg bruker kun dagslys og stearinlys. Det hjelper meg med å unngå å trigge migrenen min. Det bidrar også til at jeg er mye mer effektiv når det er dagslys. Jeg utnytter det på en god måte, sier Kjersti.
– Og TV og internett tar for mye tid av dagen. Her har jeg mer enn nok å finne på. Både matlaging, stelling av låven og huset. Jeg har mobildata på mobilen. Dersom jeg skal være litt på nettet eller se på noe, har jeg tilgang der. Men det blir i langt mindre grad enn hvis jeg skulle hatt TV eller PC med internett, sier Kjersti.
Kjersti tuller med at hun har en tidsmaskin hvor hun reiser tilbake til 1900-tallet, og kan reise inn til 2023 når hun føler for det. Både gjennom mobilen, bilen, og når hun besøker venner i Oslo.
Hun trives med å kunne velge mellom å være i ett med naturens fredelige krefter, og dagens moderniserte hverdag.
Drømmen om småbrukslivet
Siden Kjersti flyttet hit, har hun utforsket flere sider ved seg selv. Hun har vekket flere gleder og interesser som var liggende latent i kroppen. Hun er glad hun fulgte drømmen sin, til tross for nerver og redsel.
Kjersti drømmer om å eie et småbruk, og kunne leve av dette. Foreløpig kombinerer hun småbrukslivet med å jobbe i barnehage.
– Det er klart jeg ikke får noe særlig inntekt av å drive så smått som jeg gjør nå. Nå er det en hobby, men jeg håper jeg kan kjøpe et småbruk en dag og leve av det, avslutter Kjersti.
Småbruk som hobby
Hvis småbruket drives på hobbybasis er det større sjanse for å lykkes, mener Frode Flemsæter.
Han er forskningsleder ved Ruralis (Institutt for rural- og regionalforskning), og har doktorgrad i geografi fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
I så fall er småbruket først og fremst en boplass, og da handler det mest om bygda og hvor godt man trives der.
Ifølge Flemsæter er mange som flytter til småbruk, ikke avhengig av småbruk som inntekt.
– En annen gruppe er de som er oppvokst i byen og føler at det blir for trangt. Dette gjelder kanskje først og fremst de mange nederlendere og tyskere som kommer fra tungt urbaniserte områder. Alle norske byer er omgitt av landlige arealer, så «tranghetsfølelsen» er nok ikke like intens for nordmenn, har Frode Flemsæter sagt til klikk.no tidligere.
