Hun ble enke 38 år gammel
– Å fortelle dine barn at pappaen er død, at de aldri får se ham igjen, unner jeg ingen
Karen Marie Berg mistet sin store kjærlighet brått og brutalt, og det fantes ingen snarveier tilbake til hverdagen.
Hver gang Karen Marie Berg (40) ser en regnbue, er den som en gyllen hilsen fra en høyt elsket ektemann og far til hennes to barn, Ap-toppen Hans Kristian Amundsen.
Regnbuen dukket opp utenfor kjøkkenvinduet den morgenen sønnen Jørgen skulle starte på skolen. Den lyste inn mot de tre som spiste frokost og som kjente på savnet over ikke å kunne dele dagen med ham.
– Pappa er med oss, sa Karen Marie til barna – som den mest naturlige ting av verden. Regnbuen fikk det til å smile inni hele henne.
Den dukket også opp da datteren Agnes fylte åtte år, selv om været ikke tilsa den slags fargeglede på himmelen.
Og nøyaktig på timen 365 dager etter at han døde like ved barndomshjemmet i Skoganvarre i Finnmark, oppdaget søsteren hans at regnbuen lyste akkurat der hun fant ham.
Karen Marie synes ikke det er nødvendig å definere det som skjer. Det holder å føle at regnbuen er fylt av kjærlighet.
Les også: Jane var på fottur i fjellet da det plutselig bare sa stopp
Stormende forelsket
De møtte hverandre på Karen Maries første dag i avisa Nordlys, hvor han var redaktør. 22-åringen la merke til at han heller småløp enn gikk, men han stoppet smilende og ønsket henne velkommen. Det var en kjemi mellom dem.
Med årene vokste det frem et vennskap fylt av innholdsrike samtaler og mye latter. Han var 20 år eldre enn henne, og ingen av dem hadde i tankene at «det skulle bli noe mer».
Sorgens kapittel
Journalist Karen Marie Berg snakker i podkasten sin på NRK Radio med andre som også har opplevd å miste den de elsker. Gjennom samtaler med blant annet Dag Erik Pedersen og Elisabeth «Bettan» Andreassen får vi høre av at sorg kommer i mange nyanser av trist. Den er også fylt med kjærlighet og gode minner på veien tilbake til livet, slik Karen Marie selv har erfart.
Alle i nord visste hvem han var, mange sørpå også. Norges-kjent ble han som Jens Stoltenbergs betrodde statssekretær og gode venn. For Karen Marie var han en hun stolte på og kunne dele alt med, en hun savnet da deres veier skiltes profesjonelt. De hadde en avtale om å møtes til lunsj én gang i måneden, men en dag var det ikke lenger nok.
Han kalte henne inn til et møte og sa: «Vi har et problem, fordi jeg er blitt forelsket i deg!»
Uten å tenke seg om svarte hun: «Det er greit, fordi jeg elsker deg!»
Fem år senere i 2013 giftet de seg. Da var de allerede velsignet med toåringen Agnes, og Jørgen ble født i bryllupsåret.
Karen Marie kjente på en dyp takknemlighet over livet med Hans Kristian, og en intuitiv redsel for å miste ham. Såpass at hun gråt ved tanken.
En av de siste dagene i juli 2018 skjedde det utenkelige.
Jordskjelvet
Den sommeren hadde de vært på ferie med barna på hans hjemsted Porsanger.
Ved 11-tiden dagen etter at hun dro, la han ut på en joggetur. Det var på skogstien det uventede skjedde. Et hjerteinfarkt tok den veltrente familiefaren fra dem, bare 58 år gammel.
Da han ikke kom tilbake, ble søsteren hans og familien urolige. De begynte å lete etter ham.
– Først etter ti timer ble han funnet, forteller Karen Marie til Hjemmet.
Den kjente NRK-journalisten fra blant annet Nitimen er opptatt av å bruke ektemannens ærlige språk om døden. De pratet om viktigheten av det den gangen han dekket det som skjedde på Utøya.
Det var moren hennes som mottok telefonen om at han var funnet.
«Karen Marie, du må sette deg ned», ba hun og gikk rett på sak.
Datteren traff ikke stolen, hun sank sammen.
«Nå må du ta deg sammen, du må samle deg, være rolig og trygg», sa hun til seg selv. Hun måtte jo fortelle det barna.
Hun ville ikke pakke inn budskapet, men Agnes var tross alt bare seks og et halvt og Jørgen fem år.
– Å fortelle dine barn at pappaen er død, at de aldri får se ham igjen, unner jeg ingen å gjennomgå. Sjokket var intenst, og sorgen likeså.
Etterpå gikk det lang tid før barna våget å slippe henne ut av syne. Hvis de ikke hadde moren i øyesyn, kunne panikken slå inn: «Hvor er du, mamma?»
Som et jordskjelv hadde lykken brått snudd til sorg.
Fra det øyeblikket startet et nytt liv, som skulle vise Karen Marie hvilken urkraft som er å finne i oss mennesker.
Bent Høie og ektemannen forteller: – Vi endte på en nattkafé. Jeg sa at jeg er homo, og da sa Bent: Det er jeg også
Å gå videre i livet
De neste to årene ble for henne og barna hva hun senere kalte podkasten sin, et «sorgens kapittel».
Hun anså det som sin hovedoppgave å gi barna gode dager. Å leve videre uten Hans Kristian var en prøvelse for alle tre.
«Hva ville han ha sagt til meg?» spurte den unge enken seg.
«Hvem var hun uten ham?» Som kjæresten hans hadde hun vært leken, energisk og boblende glad. Uten ham følte hun seg kvalt.
«Syresorg», kalte hun det etsende kaoset av følelser inni seg.
Samtidig var det et resultat av den berusende og samtidig bunnsolide kjærligheten de hadde delt. Følelser hun aldri ville ha vært foruten.
De som slo ring rundt henne og barna var mange. Venner og bekjente som ønsket å hjelpe. Karen Marie var sosial etter beste evne, ordnet det praktiske hjemme, fullførte boken ektemannen skrev på og sørget for at barna fikk kose seg på fritidsaktiviteter. Et halvår inn i sorgen begynte hun å gå lange skiturer med venninner.
Les også: (+) Sønnen vår er 30 år og bor hjemme. Eksen min sier jeg har ødelagt ham
Slik prøvde hun å håndtere den verkende smerten.
Sammen med barna feiret hun hans bursdag og farsdag. De pratet om ham hver dag. Karen Marie og barna var en sammensveiset gjeng. Gleden over å være mammaen deres ga henne energi til å trå videre.
Det var tungt ikke lenger å kunne lene seg på ham. Det hendte hun ble irritert på barna. Da kunne hun høre stemmen til Hans Kristian si: «er det nødvendig?» Han hadde hatt en sånn fin ro med dem.
Halvannet år etter at han døde kom to av hans beste kamerater hver for seg på besøk. Begge hadde samme budskap: «Du må gå videre med livet ditt, Karen Marie. Han ville ha ønsket det».
Det var da hun bestemte seg, både hun og ungene fortjente et bedre liv enn det mørket sorgen ga.
Karen Marie var allerede tilbake som programleder i Nitimen på NRK P1, og flere oppdrag ventet. Hun grublet på å lage en podkast med andre som har opplevd sorg. En hun slik hun selv hadde hatt behov for.
Kollegaene i NRK syntes det var en glimrende idé.
Siden i fjor høst har hun møtt flere kjente mennesker som i «Sorgens kapittel» forteller om hvordan de opplevde å miste en de elsket og om sin vei tilbake til hverdagen.
– Nå er seks episoder laget. Jeg håper de vil være til støtte og trøst for andre som sørger. Fellesnevneren vår er at det tar tid.
Klar for kjæreste
Karen Marie har stått i sorgen og tatt tiden til hjelp.
– Nå er jeg klar for å nyte livet igjen, erklærer hun.
– Heldigvis har jeg et lyst sinn. Jeg er nok født som et temmelig begeistret menneske. Riktignok kan jeg også bli osende opprørt, men stort sett regjerer entusiasmen. Egenskaper som kommer godt med på veien ut av sorgen. Jeg bestemte meg for å elske livet igjen, og nå gjør jeg det!
Karen Marie smiler med hele seg.
– Det gjelder å leve her og nå, slår hun fast.
– Sett ingenting på vent. Hold i hvert fall ikke igjen på kjærligheten. Jeg er glad for at vi aldri gjorde det.
Hun er åpen for å møte «en ny Hans Kristian».
– Listen med kvaliteter han bør ha er lang, røper hun og ler trillende.
– Han skal få lov til «å være seg selv», men bør som Hans Kristian være sjarmerende, klok, guttaktig, barnlig, snill, trofast, glad i barn – ja, listen er som sagt lang.
– Den kjærligheten jeg ble forunt å dele har nok gjort meg kravstor. Jeg vet at det ikke er alle forunt å føle seg så tvers igjennom elsket. Kanskje var Hans Kristian min eneste ene – for alltid?
Les også: Fatima ble født tvilling, og da var troen klar: Én av dem måtte dø
Regnbuehunden
Spørsmålet til tross, hun er håpefullt åpen for en ny kjæreste.
– Selv om barna og jeg savner Hans Kristian, tar ikke sorgen like stor plass lenger.
Det såreste nå er vissheten om at han ikke får se Agnes og Jørgen vokse opp, og for dem ikke å ha ham. Og selv om jeg skulle finne en som oppfyller listen min, kan jeg neppe forvente at han vil elske barna slik pappaen deres gjorde.
Det er når hun prater om de to hun elsker over alt, at tårene triller.
– Nå er de ni og syv og et halvt år, og vi har det veldig fint sammen. Fortalte jeg at vi har fått et nytt familiemedlem? spør hun plutselig og tørker tårene. Vi får se bilder av barna med en liten pels-sjarmør på fire poter, en pomchi-valp.
– «Hva skal vi kalle henne?» spurte jeg barna.
Agnes svarte umiddelbart «Iris».
Det virket som hun hentet navnet ut av luften. Vi kjenner ingen Iris.
Karen Marie liker å vite hva navn betyr og slo det opp.
– Jeg ble sittende og gape av undring. «Iris» betyr regnbue.
