første jul uten pappa
Finn Ivar og Cecilie skulle bare få én jul sammen som ektepar
Sorgen og savnet er enormt. Nå forbereder den lille familien seg på en spesiell høytid uten ektemann og pappa, Finn Ivar.
– Jeg er jo redd for at vi ikke skal få en fin jul. Utover høsten nå så har jeg tenkt på om jeg vil føle meg alene og redd. Når julen kommer, så vet jeg ikke om jeg kommer til å glede meg over det. Men min oppgave blir å være her for disse tre, sier Cecilie Foss Erstad (42) og kikker varmt bort på Tyra (13), Trym (17) og Tuva (20).
I mai mistet familien fra Krokstadelva utenfor Drammen sin kjære mann og pappa, Finn Ivar. Sorgen og savnet er enormt, og det å skulle være uten Finn Ivar i julen føles helt absurd.
– Vi skal være hos Mimmi og Bobo på julaften, akkurat som vi pleier. Der er det så koselig julestemning, sier Tuva.
En sporty mann
Finn Ivar var den sporty og lekne pappaen. Han fulgte Tuva i stallen, og de to andre på fotball, og ble aldri sliten.
Han sto på wakeboard, en kombinasjon av vannski-, snowboard- og surfeteknikker, syklet downhill og padlet kajakk. Når ungdommen hadde fått nok, ville han alltid fortsette litt til.
– Han var veldig aktiv. Han elsket skogen, og gikk lange turer. På snowboard kjørte han alltid noen runder ekstra når vi andre var slitne. Han var mye mer sporty enn meg. Det var ingenting som skulle tilsi at han ikke var i form, sier Cecilie.
Men i mai, ble Finn Ivar plutselig dårlig. Han hadde et par episoder med kvalme og oppkast, og en dag han skulle kjøre Trym til skolen, fikk han dobbeltsyn.
– Jeg stusset litt på at han sa «det går over like fort som det kommer», nå i ettertid har det slått meg at dette hadde han hatt før også, sier Cecilie ettertenksomt.
Les også: Etter sjokkbeskjeden begynte Mona å spare til sin egen begravelse. Så skjedde det utrolige
Akutt syk
15. mai var forberedelsene til nasjonaldagen godt i gang. Yngstedatteren Tyra skulle ha ny kjole, mens storesøster Tuva trengte hjelp til å sette opp et partytelt, da hun skulle ha champagnefrokost dagen etter.
Familien var på vei til butikken for å kjøpe gelé da Finn ble akutt kvalm. Da de kom hjem, la han seg på sofaen og kastet opp i en bøtte.
De stusset på at han var syk igjen, siden han også kastet opp uka før, men kanskje var det noe han hadde spist?
Cecilie og barna dro til Tuva og hennes samboer for å sette opp partyteltet. Da de kom tilbake, var Finn enda dårligere. Han svettet og sa det føltes som å være på tivoli.
– Han traff ikke bøtta, og da ble jeg irritert. Jeg tenkte at det var «mannesjuka», og at han måtte ta seg sammen. Men da jeg skulle hjelpe han til senga, sviktet beina til Finn Ivar. Han klarte ikke lenger koordinere kroppen.
Cecilie ble bekymret, men det satt langt inne å ringe 113. Samtidig ble Finn Ivar sløvere og sløvere, og til slutt fikk de ikke lenger kontakt. Han svarte heller ikke da ambulansepersonalet kom for å ta han med seg til akutten på Drammen sykehus.
Forferdelig budskap
Finn Ivar ble først kjørt til Drammen sykehus i ambulanse, men etter at legene fikk svar på CT-undersøkelsen, ble han sendt rett til Rikshospitalet.
Da familien ankom, fikk de den brutale beskjeden om at Finn Ivar hadde hatt et massivt hjerneinfarkt. Han var lagt på respirator og var allerede på vei til Rikshospitalet.
– Da raste verden sammen. Vi fikk beskjed om kjøre etter, og på en merkverdig måte kom vi oss dit. Jeg er ikke så kjent i Oslo, men jeg kjørte på adrenalin.
Da de ankom, fikk de det forferdelige budskapet gjentatt av legen.
Samtidig ble det understreket at det var håp. Familien fikk komme inn til Finn Ivar, og det var et brutalt syn. Han lå i respirator i kunstig koma, med ledninger over alt.
– Vi ble der hele natten. Vi gråt og klemte på ham. De som jobbet på sykehuset var veldig hyggelige mot oss, vi ble tilbudt mat og drikke, og de var der for oss hele tiden.
Les også: (+) Uten forvarsel blir Mette rammet av den sjeldne og smertefulle sykdommen. Til slutt må hun ta et tøft valg
Byttet sykehus
Morgenen etter ble de oppfordret til å reise hjem og hvile seg. Finn Ivars tilstand var stabil, og skulle overføres tilbake til Drammen. 16. mai ble han overflyttet til Drammen sykehus, fordi intensivbehandlingen var den samme der.
Da ville han også være nærmere familien. Da de pårørende hadde møte med legene på kvelden, sa de at dersom Finn Ivar våknet mer til, skulle de overflytte han tilbake til Rikshospitalet der de hadde mulighet for MR-undersøkelser om natten.
I tillegg burde han være nærmere nevrokirurgene i tilfelle de måtte lette på trykket i hodet.
Om ettermiddagen dro de til sykehuset med et lite håp. Finn Ivar hadde nemlig rørt på både hender og føtter.
– Jeg spurte rett ut, om Finn Ivar kom til å bli den mannen og pappaen vi kjenner. Svaret var, at nei, det kom han ikke til å bli. Men da tenkte jeg, om han blir blind eller lam, det spiller ingen rolle. Dette får vi til, tenkte jeg, sier Cecilie.
Finn Ivar skulle fraktes til Rikshospitalet på nytt, og om kvelden 16. mai fikk familien igjen beskjed om å reise hjem og prøve å få litt søvn.
Etter at familien hadde reist hadde Finn Ivar bevegd på hodet. Cecilie fikk en telefon like over midnatt om at han skulle fraktes tilbake til Rikshospitalet.
– For oss var det veldig mye frem og tilbake på kort tid, men der og da tenkte vi ikke mer over det annet enn at det måtte være en stor belastning for Finn Ivar.
På dette tidspunktet ble tilstanden hans vurdert som stabil og familien fikk beskjed om å komme tilbake dagen etter.
Men om morgenen 17. mai rakk ikke Cecilie annet enn å henge ut flagget, før sykehuset ringte og fortalte at Finn Ivar hadde blitt mye dårligere.
Han hadde hatt hjertestans og hadde massive propper i hjernen.
Familien fikk beskjed om å komme så fort de kunne.
– Denne gangen klarte jeg ikke å kjøre selv, så faren min kjørte oss. Kjærestene til Tuva og Trym var også med inn til Rikshospitalet.
Måtte ta farvel
Da de ankom, fikk de beskjed om at Finn Ivars tilstand ikke var forenlig med liv. På nytt raste verden sammen for familien.
– Vi pyntet Finn Ivar i Mjøndalsdrakta til Trym, og han fikk bamsene til Tyra og Tuva i armkroken. Vi satt ved sengen hans hele 17. mai. Nå hadde også søsteren hans fra Vestlandet ankommet, sier Cecilie.
Det ble en lang dag, og etter hvert kom spørsmålet om organdonasjon opp. Familien så på hverandre, og de var alle enige om hva pappa ville gjort i en slik situasjon.
– Når ikke pappa fikk sjansen til å overleve, tenkte vi at vi selvfølgelig skulle prøve å redde andre, sier yngstedatteren Tyra.
Familien fikk sagt farvel til Finn Ivar.
– Alle klemmer var dyrebare, og vi fikk sagt unnskyld for alle krangler. Det er mye rart man tenker i en slik situasjon. Det var mye sinne, tårer og et følelsesmessig kaos.
Finn Ivar sovnet inn om kvelden 18. mai, etter at respiratoren var blitt slått av.
Tiden stått stille
At Finn Ivar, som var så ung og sprek, kunne dø så plutselig, var helt uvirkelig for Cecilie og barna. Legene sa at han hadde trukket et dårlig lodd, for slikt skjer svært sjelden.
Av alle ting er nevrologisk poliklinikk på Drammen sykehus også Cecilies arbeidsplass, og legene der hadde allerede bekreftet at skadene ikke var forenelig med liv.
Familien jobber nå med å få hverdagen tilbake. Det vil ta tid før Cecilie orker å dra tilbake på jobb på sykehuset hun har så vonde minner fra. Det har vært tøft, og tiden har på mange måter stått stille.
Ikke lenge etter farens bortgang, skulle både Trym og Tyra spille fotballkamp. Laget spilte med sørgebånd, og det ble en minnemarkering før kampen.
Finn Ivar hadde vært en engasjert pappa på fotballbanen, og alle kjente han.
Cecilie tenkte at det ville bli for tøft for Trym å spille. Men 17-åringen hadde farens «stemme» i bakhodet.
– Hva ville pappa sagt? Få på deg skoene, smiler Trym.
– Og slik har vi fortsatt å tenke, Finn Ivar ville ønsket at vi skulle leve videre, nikker Cecilie, som legger til at Tyra skåret mål for pappa denne dagen.
Les også: Ingrid har opplevd alle foreldres mareritt. Alle tre døtrene ble rammet av alvorlig sykdom
Ny visdom
Til tross for tunge dager, føler familien at de har fått ny visdom i livet. De setter større pris på det de har, og lever mer «her og nå».
Livet til Finn Ivar ble altfor kort, og det har satt ting i perspektiv. At han skulle gå bort på den måten, var jo noe de aldri hadde trodd.
– Det har gjort at vi setter mer pris på hverdagen og de vi har rundt oss, sier Tuva.
For Cecilie har det vært mye praktisk å ordne opp i, i tillegg til det å være i sorg. Hun er takknemlig for at hun og Finn Ivar giftet seg 16. juni 2023.
De to, som hadde vært venner siden de var 14 år og sammen siden de var 16, giftet seg altså i voksen alder. Det var Finn Ivar som ønsket det. Cecilie tenkte at det var dem uansett, de hadde jo tross alt tre barn sammen.
– Det er rart å tenke på at han insisterte på å gifte seg, og at han døde ett år etterpå. For meg ble det jo mye enklere nå som vi var gift. Men den første bryllupsdagen ble tøff, det var jo bare en måned etter at vi mistet Finn Ivar.
Var julenissen
De har vært gjennom alle sorgfasene, og det går bedre og bedre dag for dag. Utfordringen har vært at de fire har vært i forskjellige sorgfaser på samme tid.
– Det har vært utfordrende at vi ikke alltid har vært lei oss på likt. For meg som mamma er det også vanskelig å ikke kunne trøste og løse problemet, jeg må bare la dem få utløp for sorgen sin. Og det å være kranglete, lei seg og sint, er en del av prosessen.
Nå forbereder Cecilie og de tre barna seg på den første julefeiringen uten Finn Ivar. De både gleder og gruer seg. Finn Ivar var glad i jula, og han var den som sto for tradisjonene hjemme i Krokstadelva.
– Pappa ordnet alltid et langbord med julefrokost, og han skulle alltid ha oss med til kirken på julaften, forteller Tuva.
Det var også Finn Ivar som pakket inn julegaver og gjemte dem godt, og tradisjonen tro var han også julenissen.
– Pappa elsket å gi bort gaver. Han likte å gi gaver, mer enn å få, minnes Trym.
