Kjønnsinkongruens
– Jeg gikk til forbønn hver eneste uke og håpet at Gud ville fikse meg sånn at jeg kunne bli «som alle andre»
Da Ane Camilla var fem-seks år gammel, trodde hun at hun ville få tissemann når hun ble stor. Da hun i stedet fikk bryster, raste verden sammen.
– Det er fint å stå på sidelinjen og observere hvordan barna våre løsriver seg. Hvordan de finner seg selv. Jeg tenker mye på alt det jeg selv gikk glipp av. Det er sterkt å kjenne på dette gjennom egne barn. Jeg tror det er sunt og helende, sier Bo Henki Steinsland-Tønnessen (44).
Han bor i Mandal i Agder sammen med kona Unn Irene og deres til sammen fire barn. Alle barna står på streken til voksenlivet, og hverdagene dreier seg om kjærlighet, venner og jobb. Men mens både barn og bonusbarn forteller åpent om livene sine, er seg selv og tar kjærestene sine med seg hjem, var det aldri sånn for Bo Henki. Eller for Ane Camilla, som han het den gangen.
– Det var ikke rom for å være den jeg var da jeg vokste opp, sier han tankefullt.
I barneårene var Ane Camilla en av gutta. Alltid skitten, hull på kneet, høyt og lavt. Når gjengen lekte mor, far og barn, ville hun være far. Eller bror. Å være mor var ikke aktuelt. Det var fotball, slåball, eventyr og mye ramp. Ane Camilla sloss med gutta og identifiserte seg med storebroren sin.
– Jeg ville bli som ham, sier Bo Henki.
Verden raste sammen
Fram til puberteten var livet til Ane Camilla relativt fint og ukomplisert. Men da hun fikk bryster som elleveåring, føltes det som om verden raste sammen.
Kjønnsinkongruens er en vedvarende følelse av manglende samsvar mellom en persons tildelte kjønn ved fødselen og vedkommendes opplevde kjønn.
Trans er en samlebetegnelse for personer som identifiserer seg som et annet kjønn enn det de fikk tildelt ved fødselen.
Kilde: Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI).
– Jeg gråt meg ofte i søvn og ville ikke på skolen. Kompisene mine vokste fra meg, mens jeg isolerte meg bak gardinene på rommet, forteller Bo Henki.
Bak den låste døren til rommet, hadde Ane Camilla hovedrollen i eget liv. Med to sokker i trusen, var hun Bosse, Sebastian eller Peter. Hun var bilmekaniker og kjæresten til Kylie Minogue eller Hanne Krogh.
– I dette teaterstykket var jeg han, gutt og trygg. Men skammen var alltid til stede, uten at jeg klarte å sette ord på hva jeg skammet meg over, sier 44-åringen.
Ane Camilla samlet på capser, men turte aldri å gå med caps ute. Hun hadde en idé om at det ville avsløre hemmeligheten hennes. I dag går Bo Henki med caps hver dag.
– Jeg fikk kommentarer for måten jeg gikk på, litt «karslig», og at jeg satt så bredbeint. Det førte til at jeg ble opphengt i å gå og sitte mer feminint.
Les også: Fredrik Solvang: – Som kjent person i Norge har du egentlig ikke noe valg
Menighet i Kristiansand
Som 16-åring dro Ane Camilla med seg moren for å kjøpe klær.
– Mamma var på vei mot dameavdelingen da jeg forsiktig spurte om vi kunne gå i herreavdelingen først. Hun stusset litt, men ble med. Det endte med kakifarget herrebukse, rutete skjorte, fløyelsjakke og basketsko. Mamma var utrolig bekreftende og sa at jeg var fin, sier Bo Henki.
En annen gang gikk Ane Camilla til frisøren og bad om en Brad Pitt-klipp.
– Gjennom hele ungdomstiden så jeg på guttene og misunte dem. Jeg gikk glipp av ting de tok for gitt. Det kjennes fortsatt sårt, sier Bo Henki lavmælt.
Videregående skole ble enklere enn årene på ungdomsskolen. For Ane Camilla var det likevel tre lange år.
– Jeg opplevde den første store forelskelsen, men fortalte henne det aldri.
Familiestrukturen tillot ikke at Ane Camilla skilte seg ut. Det bare visste hun. Ikke fordi foreldrene er spesielt religiøse, men fordi generasjonen før dem var det. Ane Camilla gikk stille i dørene og tok valg hun mente var akseptable. Hun datet gutter og giftet seg til og med med en mann etter hvert. Klesstilen var feminin. Rollen Ane Camilla inntok føltes fremmed, men hun spilte den greit.
– Noen vil kanskje hevde at jeg lurte dem rundt meg, men aller mest lurte jeg meg selv. Jeg ville så inderlig få være ærlig og genuint meg. Men den styrken kom ikke før jeg ble godt voksen, forteller Bo Henki i dag.
Sammen med mannen hun var gift med, tilhørte Ane Camilla en menighet i Kristiansand.
– Jeg gikk til forbønn hver eneste uke og håpet at Gud ville fikse meg sånn at jeg kunne bli «som alle andre». Men jeg ble frustrert og sint, jeg følte meg kvalt av alt det religiøse og moralske i samfunnet. Mine egne barn og bonusbarn skal aldri føle at de må leve et liv som ikke er deres. De skal få bråke når de går i dørene og være seg selv. Uansett hvem de er, sier Bo Henki.
Les også: Jakten-Tormod om natten da alt ble bekmørkt: – Skremmende
Kom ut av skapet
I 2011 kom Ane Camilla ut av skapet som lesbisk. Det var på mange måter befriende – samtidig som det var mye som skurret. Hun følte seg ikke bekvem med den merkelappen og sa sjelden at hun var lesbisk. Ikke følte hun at hun var bifil heller. Så hvem og hva var hun, da?
– Jeg var gift med en mann i ti år og har også vært sammen med andre menn, men ble ikke tiltrukket av dem. Jeg falt kun for kvinner, sier Bo Henki.
Når noen ga Ane Camilla komplimenter for brystene, rumpa eller hoftene, ble hun sint og kunne starte en krangel og bli nedlatende. Sinne utløst av komplimenter for den feminine kroppen, førte til at Ane Camilla raste ned i vekt. På det minste veide den langbeinte jenta på 174 centimeter bare 47 kilo.
– Å pinpointe akkurat når det gikk et lys opp for meg, er umulig. Det har kommet smygende. Lenge visste jeg ikke hva trans er og hadde ikke ord for det jeg opplevde, forteller Bo Henki.
Ane Camilla kunne kle seg feminint, se seg i speilet og bli overveldet av ubehag. Hun syntes speilbildet så ut som en mann som hadde kledd seg ut som en kvinne.
– Det var konstant stress inni meg. En gang ble jeg spurt om jeg skulle ønske at jeg var gutt. Da gikk det helt i svart for meg, og jeg klabbet til han som spurte.
Feiret 12 år som kjærester
I ungdomsårene hadde ikke Ane Camilla tro på at hun noensinne ville få oppleve den store kjærligheten – at hun skulle lykkes med å finne «den ene». Hun dagdrømte, men trodde ikke at det lå i kortene for henne. Noen år senere ble det tydelig at universet ville det annerledes.
– Jeg traff Unn Irene da jeg begynte som pedagog i samme barnehage som hun var pedagog i. Jeg falt helt pladask. Fullstendig latterlig, i klassisk Notting Hill-stil. Men jeg var livredd for mine egne følelser. Såpass redd at jeg skulket jobb et par ganger. Jeg klarte ikke å være i samme rom som henne, forteller Bo Henki engasjert.
Det var det trygge, varme blikket til Unn Irene som fanget Ane Camilla. Øynene gnistrer når Bo Henki forteller at det faktisk var Unn Irene som åpnet opp om sine følelser først.
– På valentinsdagen i år feiret vi tolv år som kjærester, og til sommeren har vi vært gift i åtte år, sier han med et smil.
For ni år siden spurte en psykolog på nytt om Ane Camilla skulle ønske at hun var blitt født gutt. Igjen ble hun sint. Men i motsetning til den første gangen hun fikk spørsmålet, gikk hun nå hjem og googlet. Hun ble redd og stengte ute det hun leste. Det ble for ubehagelig.
– Først for drøyt tre år siden satte jeg ord på hvem jeg er, men bare til meg selv. Jeg holdt på med mastergraden min i religion ved Universitetet i Agder. I en pause scrollet jeg gjennom Instagram, og plutselig dukket en transmann opp. Han fortalte sin historie, og jeg kjente at så mange brikker falt på plass. Jeg kjente meg igjen i ham.
Etter mange timers research på nettet, bestemte Ane Camilla seg i all hemmelighet for å ta kontakt med andre transpersoner. Blant de hun kontaktet, ble Elisabeth Meling den mest betydningsfulle. Hun er leder av Skeivt Kristent Nettverk.
– Da jeg snakket med Elisabeth, var det som om masken sprakk i tusen biter. Sammen med henne fant jeg de riktige ordene for å beskrive meg selv og livet mitt. Ikke minst fant jeg troen min igjen: En sunnere og mer inkluderende tro, der Gud rommer hele meg.
Den første Bo Henki fortalte at han var trans til, var storebroren.
– Jeg var redd for å miste Unn Irene, og hadde mange samtaler med broren min før jeg åpnet meg for henne.
Unn Irene reagerte med frykt. «Nei, du er ikke trans», sa hun, og der stoppet kommunikasjonen mellom ektefellene. Begge var redde. De bestemte seg for å ta opp temaet i parterapi.
– Terapeuten skapte et rom der vi kunne prate om hvem jeg er, hvem vi er og hva det vil si å være trans. Det ble fint. Da vi gikk fra terapirommet, dro kona mi og kjøpte en herreskjorte til meg. Frykten hennes bunnet i at hun ikke visste hva trans eller kjønnsinkongruens er. Men hun elsker meg, mennesket Bo, uavhengig av hvilket kjønn jeg er eller hvordan kroppen min ser ut.
I dag har det gått tre år siden paret snakket ut i terapirommet.
– Vi har vokst videre sammen. Unn Irene ser meg, hun er sjelevennen min. Hun har egentlig sett tegnene hele veien, men heller ikke hun har klart å sette ord på det.
Fra datter til sønn
Bo Henki er bevisst på hvor heldig han er. I dag kjenner han andre i samme situasjon som har mistet både familien og nettverket sitt. Noen opplever at foreldrene helst ønsker dem døde.
– Min situasjon er helt annerledes, men ikke smertefri sier han.
Bo Henki tror at likeverdig kommunikasjon, vilje til å lytte aktivt og evnen til å ta imot sårbarhet, er avgjørende. Han opplever at både foreldrene, broren og søsteren hans evner dette.
– Det har vært mest utfordrende for foreldrene mine, fordi det er fremmed å gå fra fra å ha en datter til å få en sønn.
Det har vært timelange samtaler. Tårer og latter.
– Broren min er god til å bekrefte meg gjennom felles minner. Han sa tidlig at det var mange brikker som nå falt på plass for ham. Jeg har alltid vært lillebroren hans. Søsteren min går stolt ved min side under Pride-paraden i Mandal, noe som betyr veldig mye for meg.
Bo Henki opplever at han har en enorm støtte og kjærlighet i livet og skulle ønske at det var malen for alle transfolk – spesielt de unge.
– Å komme hit har kostet og krevd mye. Og det krever fortsatt. Men i det øyeblikket jeg lot masken falle, fant jeg den riktige plassen på livets scene, og livet blir mye bedre i rollen som seg selv. Tidligere slet jeg med angst i perioder, nå har jeg ikke hatt angst på tre år, forteller han.
Lag på lag av selvhat
Livet føles mindre kaotisk. Bo Henki kjenner seg mer ekte. Navnet Bo kommer forresten fra Bosse, som han pleide å kalle seg som barn. Ane Camilla identifiserte seg nemlig med Bo Wilhelm i Astrid Lindgrens Mio, min Mio. Han var helten hennes.
– Jeg ønsket meg et nytt dobbeltnavn og testet flere. Nummer to-navnet ble Henki, inspirert av Henki Kolstad som spilte i barne-tv-serien Skomakergata.
Bo Henki opplever at den oppvoksende generasjonen har mer kunnskap og innsikt når det kommer til mangfold i samfunnet.
– Dagens ungdom er rause, inkluderende, kloke og kunnskapsrike. Det gjelder også Unn Irenes og mine barn, sier han.
Likevel ble det mange søvnløse netter før Bo Henki skulle snakke med barna.
– Jeg måtte forsikre dem om at jeg fortsatt er mammaen deres. Det var kanskje det aller viktigste å få avklart. Relasjonen til sønnen min på 19 år har alltid vært nær – og i dag er den faktisk nærere og sterkere enn noensinne, forteller han.
Utover det vil ikke Bo Henki si så mye mer om barna. De har sine erfaringer – og må få lov til fortelle disse selv når og hvis de vil, mener han.
Les også: (+) Da ryktene hadde begynt å gå, satte Tonje (19) seg ned og skrev et brev til foreldrene. Svaret kom umiddelbart
Kjønnsbekreftende behandling
Målet for Bo Henki nå er kjønnsbekreftende behandling. I februar var han på det første møtet på Rikshospitalet, noe han opplevde som fint og trygt. Men i samfunnet ellers er det fortsatt mange fordommer, mener han.
– Fordommene lever i beste velgående. Aller mest i kommentarfeltene og i innboksen i sosiale medier, men også på gata. Jeg har blitt kalt «transjævel» på gata i Mandal – av en fremmed, hvit, middelaldrende mann. Jeg har også blitt fysisk angrepet.
Han tror fordommene skyldes mangel på kunnskap og frykt for det ukjente og fremmede.
– Bak fordommene ligger lag på lag av selvhat. Jeg tror ingen med ren selvrespekt har behov for å plage andre, eller spy ut hat i offentligheten. Jeg ser det som et uttrykk for menneskers selvforakt, sier 44-åringen.
Bo Henki understreker at han aller mest opplever rørende og fantastisk støtte fra lokalsamfunnet.
– Et godt bevis på den store heiagjengen i Mandal og Kristiansand, er Pride-paraden. Mandal er en raus, tolerant og liten by midt i bibelbeltet, sier han.
– Hvor tror så Bo Henki at han er om fem år?
– Da nærmer jeg meg femti år. Tenk det! Himalaya! Jeg håper at jeg har kommet langt i den medisinske transisjonen. At jeg har funnet roen, og at jeg kan være en stemme for de som ikke kan eller tør.
Vilje til å søke innover, vilje til å kjenne etter og vilje til å leve, og ikke bare eksistere, har vært nøkkelord på Bo Henkis reise mot å bli seg selv fullt og helt.
– For å kunne bryte muren av fornektelse og selvforakt, trengs viljen som ligger nær hjertet. Hjerteviljen, mener han.
Bo Henki har gått mange omveier for å finne viljen. Han har unngått den, fornektet den og avvist den. Om det til slutt var han som fant viljen, eller viljen som fant ham, vet han ikke. Nå bare vet han hva som er riktig. Han forteller at han kjenner det som en bekreftelse inni seg når han ikke lenger gjemmer seg, men tar plassen sin.
– Jeg tror vi mennesker vet når vi spiller feil rolle i livet. Vi kjenner det i hele kroppen, som angst, smerte, depresjon, isolasjon og sinne. Uavhengig om du er skeiv eller ikke, tror jeg at alle kan kjenne seg igjen i det å fylle feil rolle av ulike grunner, sier han og legger til:
– Jeg kjenner at jeg er på rett spor ved å endelig stå opp for meg selv med tydelig stemme. Stemmen har aldri vært så tydelig som nå.
Bo Henkis barn og bonusbarn, samt kona Unn Irene, har lest gjennom og godkjent artikkelen. Foreldrene, broren og søsteren har også lest og godkjent teksten i sin helhet.
Transaktivist
Transaktivist og tidligere nestleder i Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI), Luca Dalen Espseth, sier at helsetilbudet for transpersoner i Norge er mangelfullt og dårlig.
Espseth, som var med på å starte PKI, forklarer at mange tar kontakt med organisasjonen fordi de trenger hjelp til å navigere, både i helsesystemet og i eget liv:
– Vi transfolk vet hvilket kjønn vi er, og de fleste kontakter PKI og hjelpeapparatet når de er sikre – og har vært det lenge. De tar kontakt når de skal begynne å leve som sitt faktiske kjønn og når de trenger helsehjelp. Det folk ønsker fra PKI, er å møte likesinnede og å få hjelp til å navigere et uoversiktlig helse- og hjelpesystem.
Espseth sier at de også snakker med folk som er ferdige med kjønnsbekreftende behandling og har levd som sitt egentlige kjønn i mange år.
– De har ofte behov for å møte andre i samme situasjon, eller for å bearbeide traumer de har fått etter å ha vært gjennom en omfattende og krevende behandlings-prosess, sier han.
PKI har eksistert i fem år og har til nå vært driftet på frivillig basis.
– Vi har ikke hatt ressurser til å føre statistikk, men vi får mange henvendelser, sier Espseth.
Han forteller at det finnes et godt nettverk av transpersoner i Norge, og at PKI i mange tilfeller henviser videre, for eksempel til Helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo, Facebook-grupper der man kan få svar, enkelte fastleger som har mye kunnskap og en samtalegruppe i regi av PKI.
– Mange av de som har blitt sviktet i helsesystemet får hjelp til å sortere og navigere videre, sier han.
Les også: (+) Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending
Stor forskjellsbehandling
Espseth forteller at mange transpersoner som opplever at de fikk feil kjønn ved fødselen, erfarer at de blir møtt med mistro – og at det fører til at mange mennesker begrenses og ikke kan leve ut den de er.
– Samfunnet anerkjenner at kjønn er nært knyttet til identitet for folk flest, men har mye å gå på når det kommer til transpersoner. Vi må få enklere tilgang til kjønnsbekreftende behandling basert på våre ønsker og behov, sier han.
Et eksempel er sjenerende hårvekst i ansiktet.
– Ciskvinner (en kvinne som ble tildelt kjønnet kvinne ved fødselen, red.anm.) og transkvinner forskjells-behandles når det kommer til å få hjelp med å fjerne sjenerende hårvekst i ansiktet på statens regning.
Espseth opplever at politikken er for restriktiv.
– Det mangler mye kunnskap, og mange tror det er mulig å endre kjønnsidentitet, altså å få transpersoner til å slutte å være trans. Hovedproblemet er at vi har et sentralisert helsetilbud med monopol på å utrede og behandle kjønnsinkongruens. Vi må få på plass et desentralisert helsetilbud som følger de mest oppdaterte faglige retningslinjene. Disse gis ut av World Professional Association for Transgender Health (WPATH) og heter Standards of Care Version 8 (SOC 8). I Norge er vi langt unna å tilby behandling i tråd med disse, sier transaktivisten og legger til:
– Voksne mennesker skal ikke kunne nektes tilgang til denne typen hjelp. Hjelpen må være basert på våre ønsker og behov, ikke på tilfeldige legers ideer om hva som er maskulint eller hvordan de tenker vi burde se ut.
