En dag ringte naboen Inger (84) på og tilbød seg å passe katten. Det ble starten på et helt spesielt vennskap
Da venninnen Inger døde for fem år siden, følte Irene en så stor sorg at den
nesten veltet henne. Hver dag siden har hun tenkt på henne – den fineste naboen hun kunne ha hatt.
Noen ganger overrasker livet. Noen ganger skjer menneskemøter vi ikke hadde forestilt oss at skulle skje, de beriker tilværelsen vår og får oss til å ta valg vi ellers kanskje ikke ville ha tatt.
Nettopp slik var det da sekretæren og forfatteren Irene ble (53) kjent med nabo Inger.
– Jeg var i slutten av tretti-årene da mannen min og jeg flyttet inn i en bygård på St. Hanshaugen i Oslo. Rett over gangen bodde en 84 år gammel dame med en katt.
Kattevakt
Vi hilste hyggelig på hverandre hver gang vi møttes, men ikke mer enn det. Etter ett års tid ringte hun på døren og fortalte at katten hennes var død, og at hun var så lei seg.
«Hvis dere trenger kattevakt en gang, passer jeg den gjerne», sa hun. Jeg takket henne høflig av, forteller Irene Zupin.
Men plutselig etter to måneders tid innså hun at de trengte kattevakt likevel, først da de skulle skifte vinduer, og så da de skulle på ferie i to uker – og hun kom til å tenke på damen over gangen. Med det flyttet pusen Mathilda inn i feriehjemmet – leiligheten til naboen – for noen uker.
– Noe skjedde, for etter det var ikke katten lenger så glad i meg. Mathilda og Inger forelsket seg rett og slett i hverandre. Når jeg skulle hente henne, klorte og tisset hun på meg og ble liggende surmulende under sofaen hos oss i tre dager. Inger på sin side tok beroligende tabletter for savnet, så det var dyptgripende for dem begge, fortsetter hun.
Les også: (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Utro katt
På et tidspunkt innså Irene at katten hun var glad i hørte mest hjemme hos naboen Inger. De avtalte at hun skulle få «passe» pusen en periode til, men den kom aldri hjem igjen. Kjærligheten fikk vinne, for Mathilda ble hos Inger til sin død åtte år senere.
– De rett og slett elsket hverandre. Selv savnet jeg
katten min, spesielt i begynnelsen, men samtidig så jeg at hun hadde det bedre hos Inger, som var hjemme hele dagen, og som gredde og koste med henne. Jeg døyvet savnet med å banke på og få hilse på, og slik vokste det seg frem et vennskap mellom Inger og meg også, et vennskap som endret livet mitt, oppsummerer hun.
Den utro katten som forelsket seg i en annen, ga henne en bestevenninne som kunne ha vært bestemoren hennes, men aldersforskjellen betydde ingenting.
Inger og Irene delte livshistoriene sine mens de tok en drink sammen.
– Hun var åpen og direkte. «Har du noen gang vært ordentlig forelsket?», var noe av det første hun spurte meg om. Jeg sa at jo, det hadde jeg, og så fortalte hun om sitt livs store kjærlighet, en engelsk soldat, som var i Norge etter krigen. Hun var 25 år og elsket ham inderlig. «Og jeg er forelsket i ham ennå», delte hun.
Les også: Irene kartla innvandrerkvinner med suksess i yrkeslivet. Disse fellestrekkene går igjen
Ingeborgs verden
I romanserien Ingeborgs verden følger vi ungjenta Ingeborg, som vokser opp i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun kjemper for å få ta utdannelse
og tar modige valg, samtidig som hun slites mellom to menn. Planen er at det skal komme 15 bøker i serien. Forfatter er debutant Irene Zupin, som vant Hjemmets/Egmonts romanseriekonkurranse i 2018. Utgiver: Bladkompaniet.
Umulig kjærlighet
Irene sier at hun alltid har
vært opptatt av såkalt umulig kjærlighet, som ikke ble slik man håpet, og der, rett over gangen fra sin leilighet, fikk hun en slik historie. Inger fortalte mye om mannen hun elsket og aldri glemte, den hun aldri fikk levd ut.
– Jeg har mange ganger tenkt på hva som fikk meg til endelig å begynne å skrive på ordentlig. Siden jeg var ung har jeg likt å skrive, men det ble borte for meg i mange år. Da jeg i midten av 40-årene så smått begynte å skrive igjen, var det Ingers kjærlighetshistorie som drev det frem. Inger hadde beriket tilværelsen min med sine sterke historier i flere år, og kjærlighetshistorien hennes grep meg langt inn i sjelen. Jeg måtte bare få den ned og bygge en roman rundt den. Hun visste at jeg skrev om henne og syntes det var moro og spennende. Senere meldte jeg meg på et skrivekurs hos Forfatterskolen, og siden har jeg skrevet nesten hver eneste dag.
Les også: Rune levde ungkarslivet – så en dag dukket drømmedama opp i hans egen stue
Irene stopper opp, tenker litt.
– Vennskapet var så fint, for hun syntes at alt jeg fortalte og gjorde var fantastisk og enestående.
På Forfatterskolen begynte hun å leve ut sin drøm om å bli forfatter. Der kom hun i kontakt med andre som skrev, og de etablerte en skrivegruppe som møttes en gang i måneden. Da leste de hverandres tekster.
– Å bli forfatter har vært en drøm hele veien, sier hun, og legger til at hun over gangen i startprosessen hadde en dame som heiet på henne. Det var fantastisk.
Les også (+): Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Underholdningsromanene, eller serieromanene, som vi sier i dag, eksisterte allerede sent på 1800-tallet og var kjent som folkets litteratur. Det er blitt hevdet at mange lærte å lese nettopp på grunn av romanhefter. Den mer anerkjente litteraturen var dyr å kjøpe, og den stadig voksende arbeiderklassen hadde ikke råd til det. Underholdningsromanene, derimot, var billige nok.
Tradisjonelt ble serieromanene krydret med nervepirrende handling og glødende romantikk. Heftene ble kalt kolportasjeføljetonger, og ble solgt av selgere – såkalte kolportører – som gikk fra dør til dør. Kjøkkenromaner er en annen betegnelse som ble brukt. Etter at serien var ferdig, ble historien ofte utgitt i bokform. Da Narvesen Kioskkompani avløste kolportørene, begynte folk å kalle slike romaner for kiosklitteratur. (Kilde: serieliv.no)
Dyp sorg
Da venninnen Inger døde for fem år siden, følte hun en så stor sorg at den nesten veltet henne, og hver dag siden, har hun tenkt på henne – den fineste naboen hun kunne ha hatt.
– Hun var uerstattelig for meg. Nå ligger romanen som bygget på livet hennes hjemme hos meg. Jeg kommer nok aldri til å publisere den, men den ble starten på det jeg står midt i nå, som forfatter av en romanserie, så jeg har mye å takke henne for, sier hun.
For mer enn to år siden utlyste nemlig tre store forlag i Norge hver sin romanserie-konkurranse. Irene så dem alle, sendte inn et bidrag til alle tre og endte opp med å vinne i Hjemmet. Det var romanserien Ingeborgs verden det var starten på. Den gis nå ut av Bladkompaniet. Fem bøker er allerede skrevet om Ingeborg, som vokser opp i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Selvfølgelig er en av problemstillingene umulig kjærlighet.
– Jeg vant 100 000 kroner og kjøpte meg en fridag fra jobben en dag i uken over en periode. Ingeborg nærmest kom til meg. Noen av knaggene er fra hvordan jeg tenker at mine oldeforeldre hadde det, men mesteparten er ren fantasi, forteller hun.
Les også: Remi (44) lå dønn i ro – med puls på 160
Møtte drømmemannen
Privat har hun også en sterk kjærlighetshistorie. Selv om Irene påstår at hun ikke er veldig romantisk i det virkelige livet, så finnes det definitivt store følelser når hun ser tilbake til 1990. Da møtte hun italienske Paolo, som hun først ble god venn med.
– Da han reiste tilbake til Trieste hvor han bodde, skrev vi brev til hverandre, og så ble jeg med venninnen min ned i juleferien det samme året. Da ble det oss to. Det skjedde på en langsom og fin måte, ble en god start.
Mens hun forelsket reiste frem og tilbake mellom Oslo og Italia, tenkte folk sitt. Få eller ingen trodde at forholdet ville vare. Han italiensk og hun norsk, hvilke odds hadde de for å få det til?
– Men nå har vi vært sammen i 30 år, gift i 25 år og har det fortsatt fint, sier hun og ler.
Hennes ukompliserte kjærlighetshistorie står i sterk kontrast til Ingeborg, som hun skriver om. Hun slites nemlig mellom to menn.
– Hva håper du at leserne tenker om henne?
– Jeg har forsøkt å skrive om en jente som preges av den brytningstiden som var på begynnelsen av 1900-tallet. Kvinnesaken startet, og hun tar noen modige steg sett fra et borgerlig ståsted. Ingeborg velger å bryte med noen av forventningene andre har til henne, og jeg håper at leserne heier på henne.
