Johnny Haglund møter folket på grensen
Himbaene har tatt det verste fra to verdener
I bushen mellom Namibia og Angola sitter kvinner i idylliske landsbyer under en blå himmel. En halvtime unna sitter mennene deres i et bambusskur og drikker palme-sprit sammen med pur unge jenter.
Denne artikkelen ble 30. mars felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk på punkt 4.3 i Vær Varsom-plakaten. Les PFUs uttalelse her
Den nesten nakne kvinnen er kanskje 20 år, huden glinser, og smilet er ekte. Kjentmannen min, Manjoro, veksler noen ord med jenta som kaller seg Mjutivela. Så viser hun vei. Over en grå og uttørket bakke, mellom skrinne trær i tung hete.
En liten landsby dukker opp. Hytter laget av pinner og leire. Barn, kvinner, sauer og geiter studerer oss nøye. Men jeg føler meg velkommen.
– De har aldri hatt besøk av hvite før, forteller Manjoro uten at jeg tror ett ord av hva han sier. Men han gjentar det med alvor i stemmen. Han snakker med kvinnene. Så sier han det for tredje gang.
Tradisjonelt liv
Hans forklaring er at landsbyen ligger et stykke unna alle kjørbare veier. For å komme hit måtte vi bevege oss til fots inn i den afrikanske bushen.
Likevel ikke lengre unna enn at alle med to ben og litt eventyrlyst kan finne frem, tenker jeg og vet at verden er full av nysgjerrige folk. Som meg selv.
− I himbaenes verden lever vi fortsatt på tradisjonelt vis, selv tett inntil en hovedvei. De som vil oppleve en reise i tid behøver faktisk ikke bevege seg til fots, sier Manjoro, som et svar på min skepsis.
På puben
Jeg lar meg overbevise av Manjoro. Og av kvinnene. For det er kun dem jeg møter her. Nesten nakne, voksne kvinner. De sitter midt i landsbyen, rett på bakken, med barn kravlende over og rundt seg − slik de har gjort i generasjoner. Mennene deres er derimot ikke å se.
Og det er nå det blir merkelig for meg: Jeg står altså i en landsby hvor det ikke har vært hvite. Men når jeg spør hvor mennene er, svarer kvinnene: De er nok på puben i Epupa.
«Storbyen»
Epupa er en liten landsby på grensen mellom Angola og Namibia, men «storbyen» i dette glissent bebodde området. Her finnes butikker, campingplass og selvsagt pub. Faktisk to. Og der finner jeg mennene til kvinnene i bushen. Sånn umiddelbart er det vanskelig å se en likhet mellom mennene og deres hustruer.
Det lille kvinnene jeg møtte i landsbyen hadde på seg, var tradisjonelle klær. Huden deres var smurt inn med en blanding av okra og smør. Og de virket så sunne og friske der de satt omringet av idyllisk villmark under en knallblå himmel. Mennene, derimot, flakker rundt omkring mellom landsbyer, venner og selvsagt puben. Dessuten går de i litt mer vestlige klær. Og mens en himba-kvinne ikke har lov til å vaske seg med vann, kan mennene ta seg en dusj og et bad når de måtte føle for det.
Les også: (+) Thor Heyerdahl satte himmel og jord i bevegelse da han så statuen – så gjorde han en uventet oppdagelse
Flere koner
At det er kvinnene som utfører de fleste fysisk harde oppgavene i landsbyen, overrasker ikke. Heller ikke at kvinnens oppgave i livet er å ta seg av barn og mat. Og selvsagt gubben da, de gangene han ønsker å komme innom. Og det er ikke hver dag, for himbaene kan ha flere hustruer. Fire-fem, eller flere.
– Vår tradisjon er nok litt annerledes enn i Europa, medgir Manjoro og forteller kort at en manns første kone blir valgt av hans foreldre.
– Det bør skje når mannen er mellom 25 og 30 år, forteller Manjoro.
Toppløst på markedet
Deretter kan han velge sine egne koner. Jeg kjenner på ubehag når jeg blir fortalt at en voksen mann kan forlange at en jente på seks år skal bli hans kone. Manjoro innrømmer at en 45-åring kan gifte seg med en ungjente. Men han påpeker at jenta ikke får lov å flytte inn med sin mann før hun har blitt «voksen». Noe som betyr mellom 12 og 15 år.
– Da har jenta rukket å bli til en kvinne, mener han.
Slik som jentene Tuaivajve (15) og Mukamitjri (14). De har ikke blitt giftet bort ennå, men de er tilgjengelige, og de håper det snart kommer en beiler.
Jeg møter tenåringene utenfor Epupas supermarked, et dunkelt belyst utsalgssted som tilbyr alt fra mat til klær, spader og parafin.
Jentene skal kjøpe batterier til en lykt, men de ønsker seg alt mulig annet i butikken. Penger har de ikke, men å kikke er gratis. Jentene klår og gliser, prater med lys, opphisset stemme, hvisker og fniser − ikke veldig ulikt jevnaldrende jenter hjemme i Norge.
Bortsett fra én detalj: Tuaivajve og Mukamitjri er hva vi i Norge vil kalle «toppløse». Her kalles det tradisjonelt kledd. For meg blir det rart å være godt voksen, hvit mann som fotograferer to nesten nakne ungjenter i mørke butikklokaler, så jeg trekker meg tilbake. Gir meg.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Velger det verste
For 16 år siden besøkte jeg himba-stammen som levde langt utenfor allfarvei. Uansett hvor på kloden du bor; sivilisasjonen slik vi i Vesten definerer den, kommer sakte, men sikkert. Jeg er nysgjerrig på hvordan himbaene har møtt og møter den nye verden.
Noe er bra, noe er dårlig. Hva som er hva, kan diskuteres. Noe er både bra og dårlig. Uansett blir det feil og veldig galt å gjøre vurderingene av verden gjennom norske briller.
Manjoro gir meg klar beskjed:
– Vi himbaer har alltid produsert og drukket vår egen alkohol. Men dette med å lage en pub, der det alltid er tilgang på alkohol nesten døgnet rundt; det stammer fra din kultur.
Forstår ikke problemet
Men ja, en ungjente som blir giftet bort i ung alder med en flere tiår eldre mann, er motbydelig uansett hvor åpen og frisinnet du er. At kvinner har null rettigheter og nesten ingen muligheter, mens mannen kan gjøre nesten hva han vil, er heller ikke vakkert.
Så kan man undres over hvorfor slike tradisjonelle skikker overlever i himbaenes møte med vår vestlige sivilisasjon og kultur. Hvorfor er ikke himba-kvinnene mer opptatt av å få innført et mer vestlig kvinnesyn?
Når jeg spør jenter og kvinner, gamle som unge, forstår de faktisk ikke problemet.
De fremstår som fornøyde og lykkelige.
Les også: (+) Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
På omgang
Det lukter beskt i det falleferdige skuret av pinner og tau. Men her er det fest. Og selv om jeg har vært på reise verden rundt i flere tiår, må jeg innrømme at jeg stusser over synet som møter meg når jeg til slutt får tillatelse til å stikke hodet og kamera inn i dette lokale etablissementet. Her sitter fulle folk i alle kroker. Himbaer, alle sammen. Noen fra avsides landsbyer over grensen i Angola, andre fra Epupa. De fleste godt voksne menn, men også noen pur unge himbajenter i tradisjonelt antrekk. Og alle drikker de en gulaktig spritvariant brygget på palmesaft. Men puben har kun to drikkebegre: En glasskrukke og et gammelt syltetøybeger. Disse fylles og går på rundgang.
En snublefull himbamann snakker engelsk:
– Dere i Vesten, sier han,
– … dere liker å se på pupper. Men vet du; vi også gjør det.
Så legger han leende til:
− Vi liker de som står rett ut, slik som hos denne ungjenta. Deretter stryker han hånda over hodet på en halvnaken himbajente.
I min verden er slikt nærmest straffbart. Ikke her. De bare gliser og ler med uklare øyne og snøvlende uttrykk. Ungjenta også. Så fyller de på med mer alkohol, og festen fortsetter – til tross for at klokka knapt er fire på en helt vanlig torsdag i Afrikas ødemark.
