Fenomenet er et av havets største gåter

Duellene er blant de mest spektakulære syn i arktiske farvann.

Den lange tannen som stikker ut av narhvalene overkjeve, er gulaktig, rund, vridd på skrå med vindinger mot urviseren og består av elfenben.

Fenomenet er ett av havets store gåter. Men spydene er effektive våpen, særlig for å avgjøre hvem som er tøffest og har høyest rang blant hvalhannene.

Født med stikkvåpen

Lenge trodde man at det bare var hannene som hadde en slik tann, men i 1864 fikk et museum i Hamburg inn en hunnhval som ikke bare hadde en, men to slike tenner − og forvirringen ble stor.

Nå vet vi at det vanligvis er hannen som har en lang utgave av venstre tann som vokser som et spyd ut fra øvre venstre kjevehalvdel. Hos 1−3 prosent av hannene vokser to tenner ut på denne måten. Samme prosentandel av hunnene har én støttann − en svært sjelden gang også to støttenner, som narhvalen i Hamburg.

Normalt mangler narhval-hunnene støttann. Det indikerer at den lange tannen fra naturens side er tildelt en sentral rolle i paringsleken og etablering av rangordning blant hvalene.

Tannen kan ha funksjoner i andre sosiale sammenhenger. Narhvaler har ofte arr etter feider. At tannen ikke vokser helt ut før dyrene er to−tre år gamle (levealderen minst 50 år), tyder på at den ikke spiller noen rolle under spising eller jakt. Narhval tar reker, krabber, blekkspruter, polartorsk og flyndrer.

Les også: (+) Nordmannens utrolige fangst skrev seg inn i historiebøkene

Lyd-spyd?

Biologen Peter Beamish ved Marine Ecology Laboratory i Antigonish i Nova Scotia, Canada, la merke til at den lange tannen til narhvaler som var fanget i en råk, slo frem og tilbake mens hvalene sendte ut lyder (klikking, plystring, banking) med svært høye frekvenser.

Han foreslo at tannen fungerer som en bølgeprodusent som kanaliserer lyder og samler disse i tette retnings­bestemte utsendelser.

Det er mulig at dyret med den lengste tannen, eller den som er flinkest til å plassere tannen inntil hodet til en motstander, kan produsere betydelig ubehag for andre individer, siden narhvaler har sensitiv hørsel.

Kanskje utkjemper rivaliserende hanner akustiske dueller med de lange tennene brukt som lydlanser.

Les også: – Et paradoks at vi betaler mange tusen for å bo i små tretopphytter

Potensfritt

Narhvaler krysser klinger både over og under vann. Mange teorier om andre bruksområder har versert gjennom historien, men de fleste eldre teorier om bruk av tannen forlatt. Ingen tror lenger for eksempel at narhvaler spidder fisk med den.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Narhval-hannens kropp blir gjennomsnittlig 4,7 meter lang, og et par meter (opptil 2,7 meter) ekstra med støttannen. Hunnene blir omkring fire meter lange.

Individene har svarte, grågrønne og gulhvite flekker som blir lysere med alderen, mens unge dyr er mørkegrå.

Arten lever i arktiske kystfarvann og blant pakkis blant annet ved Russlands nordkyst og i arktisk Nord-Amerika, Grønland og Svalbard, særlig utenfor Spitsbergens nordvestkyst. Narhvaler er funnet strandet i Norge, England og Nederland.

Narhvaler vandrer fra pakkisen ute i havet og inn i fjorder om sommeren. Narhvalflokkene består av grupper av hunner med kalver og grupper av omtrent jevnstore hanner. Ofte er leder en voksen hann i en flokk på 3–8 dyr, men en flokk kan telle opptil 100 dyr.

Verdensbestanden av narhval kan være på omkring 75 000 individer.

Inuitter fanger en del narhval. I middelalderen fikk narhvalens lange tann mange til å mene at den legendariske enhjørningen eksisterte, og vikinger og andre nordiske handelsfolk solgte dem for mange ganger vekten i gull.

Hvalens vitenskapelige navn er Monodon monoceros: «en tann, ett horn». Arten er ikke regnet som truet. Kanskje fordi ingen har fått det for seg at elfenbens­tannen har gunstig effekt for potensen til mennesker, i motsetning til elefantens og neshornets støttenner?

Turids blinkskudd forbløffer internett: – Sjokkerende

En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen

Denne saken ble første gang publisert 22/02 2024.