Var Marco bare en sommerflørt?
Guro sendte et kort til Marco der det kun sto ett ord. Det endret livet hennes
Guro hadde nesten gitt opp håpet om å få se igjen den italienske gutten fra språkreisen, men glemte ham aldri. Fem år senere sendte hun et kort ...
Hastings i England 17. juli 1989:
Guro (17) og venninnene var på språkreise i den lille kystbyen Hastings i England.
Kvelden var nesten over og DJ-en begynte å spille rolige kjærlighetssanger.
Guro fikk øye på ham med en gang han kom inn i lokalet sammen med en gjeng kamerater. Den kjekke gutten med det intense blikket.
Idet øynene deres møttes over dansegulvet, sto tiden litt stille. Der og da var det bare de to i rommet. Slik føltes det i alle fall for Guro som ble betatt av den kjekke gutten.
«Han skal jeg ha», sa hun til venninnene sine.
«Do you want to dance?»
Brått sto han foran henne. Smilet hans smeltet hjertet hennes.
Det viste seg at Marco var på interrail med venner – og på besøk i Hastings hvor han som Guro og hadde vært på språkreise året i forveien.
Marco og kameratene hadde loffet rundt i Europa. Blant annet besøkt Norge der de ble kjent med noen som inviterte dem med til Paris og deretter Hastings. De hadde egentlig ikke tenk seg til Hastings i det hele tatt …
til sin norske Guro. Foto: Privat
Stormforelsket
Det var som en romantisk film der de gikk hånd i hånd langs stranden på piren i Hastings utenfor diskoteket. Marco og Guro satt tett og så utover havet mens solen gikk ned og farget himmelen rød.
I tre dager svevde det forelskede paret på en rosa sky – før de måtte reise hjem til hvert sitt hjemland. Guro til Åndalsnes i Romsdal, Marco til familien sin i Genova i Italia.
De lovte å skrive til hverandre. Det skulle ikke slutte her. Det var de begge sikre på.
Hjemme i Norge klarte ikke Guro slutte å tenke på Marco.
Hun holdt det hun lovet, og skrev til ham og ventet spent på svar.
En dag lå det et brev poststemplet Italia med navnet hennes på. Det var fra Marco. Guro satte seg ned og skrev til ham med det samme. Slik fortsatte det i noen uker, men etter hvert gikk det lengre og lengre tid mellom svarene hans. Til slutt uteble brevene fra Marco.
«Glem ham. Han var jo bare en sommerflørt», sa venninnene hennes.
Hun visste ikke at Marco hadde funnet seg en annen hjemme i Italia. Selv om han ikke glemte Guro, var han mer realistisk anlagt. Det var også for tidlig å binde seg.
Guro gjemte Marco i hjertet sitt og glemte aldri den kjekke gutten som fikk hjertet hennes til å slå litt fortere, selv om det ikke kom noe livstegn fra ham. Han var mer enn en sommerforelskelse. Det var hun sikkert på.
Les også: Cathrine Fossum: – Han der skal bli far til mine barn, tenkte jeg
Glemte aldri Marco
Heldigvis hadde venninnen hennes tatt noen fine bilder av Marco og henne sammen som hun tok vare på.
Hun tenkte mye på hvordan blikkene deres møttes over dansegulvet. De to var «meant to be».
Da det ikke kom svar fra Marco, sluttet Guro å skrive også.
Livet fortsatte. Guro ble russ og dro på folkehøgskole. Deretter flyttet hun til Stavanger for å studere videre.
Nå var hun fylt 22 år og hadde fremdeles ikke glemt Marco – selv om det snart var gått fem år siden den romantiske sommeren i 1989.
Var han bare en utilregnelig flørt? Han hadde jo sagt og vist at han elsket henne! Hun måtte prøve – for aller siste gang.
Guro bestemte seg for å teste ham. Hvis hun sendte Marco et kort med kun fornavnet sitt på, ville han da huske henne? Hva hadde hun å tape, egentlig?
Kortet ble sendt, og så tenkte hun ikke mer på Marco. Hun var sikker på at hun ikke ville få noe svar.
Guro hadde glemt postkortet da det like før julen i 1993 plutselig lå en tykk konvolutt i postkassen stemplet Genova, Italia.
Da hun åpnet konvolutten, viste det seg å være et tisiders brev fra Marco! Guro jublet innvendig mens hun leste.
Hun gjentok en setning han skrev inni seg, gang på gang. «I could never forget you, Guro!» Han hadde aldri glemt henne.
Marco skrev som sant var at han hadde hatt et forhold med en jente hjemme i Italia, men at dette nå var slutt. Han forklarte at han hadde følt seg for ung til å binde seg da de to møttes i Hastings den sommeren. Men han sluttet aldri å tenke på henne – selv om han var sammen med en annen …
Guro tilga ham på flekken.
Marco lovet at han ville besøke henne. Snart.
Det var blitt 1994 og OL på Lillehammer.
Husket forskjellig
Guro hadde vært syk i noen dager og lå på sofaen på hybelen sin i Stavanger da hun så en mørk skygge utenfor vinduet.
Der sto Marco, fem år etter at de forelsket seg den sommerkvelden! Han var den samme som før. Det samme vakre smilet. Så var hun i armene hans. Og alt var som det skulle.
De to fant fort ut at følelsene fremdeles var der.
Guro kunne nesten ikke tro det. Plutselig gikk hun hånd i hånd med sin kjære Marco gjennom Stavangers gater. Det var like romantisk som å vandre langs stranden i Hastings.
Hun minnet Marco om det første møtet. Da øynene deres møttes over dansegulvet. Det intense øyeblikket da hjertet hennes slo litt raskere.
Marco kremtet. Det var ikke akkurat slik han husket historien.
Marco fortalte at han hadde fått en betennelse på øyet den dagen, og at han derfor ikke kunne bruke linsene sine.
«Da vi møttes på diskoteket, sa jeg til kameraten min: «Plukk ut en jente som er min type». Så det var kameraten min som fant deg. Jeg så ingenting den kvelden», lo Marco.
«Men jeg valgte helt rett», la han til da han så det forbløffede uttrykket i Guros ansikt.
Guro kunne ikke annet enn å le, hun også.
Fra da av var Guro og Marco sammen så mye de kunne. Hun dro til Genova i Italia, og han kom til Norge.
Marco viste henne rundt i hjemlandet sitt, og hun viste ham sitt vakre fedreland.
Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene
Vidunderlig familie
Guro elsket Marcos italienske familie – som var akkurat slik hun forestilte seg at en italiensk familie skulle være: Høylytte og skravlete med mye varme og humor.
Marcos mamma laget de vidunderligste italienske retter. Guro lærte at i Italia spiste de flere retter til middag, ikke bare en eller to. Og middagen var et viktig sosialt møtepunkt. Jo flere rundt bordet – jo bedre var det.
Guro som alltid hadde vært sosial av seg, elsket Italia.
17. juli 1998, da de var på besøk i Marcos hjemby, på dagen da de møttes for aller første gang i Hastings, sa Marco: «Guro, kan du bli med ut en liten tur før middag? Vi må skynde oss for mamma har middagen klar straks»!
Marco tok henne med opp på toppen av trappene på Caravellene.
Her gikk han ned på kne: «Mi vuoi sposare? Vil du gifte deg med meg?» sa han på italiensk. Så sa han det på engelsk, siden hun så på ham som om han hadde falt ned fra himmelen.
«JA», svarte Guro.
Da frieriet var i boks, tok Marco hånden til Guro. Så løp de ned alle trappene og hjem til familien, dekket middagsbord og jubel.
Paret diskuterte lenge hvor de skulle bo. I Italia eller Norge? Så endte det med at Marco gikk med på å flytte til Åndalsnes, for Guros skyld.
Det ble et norsk bryllup med 150 gjester.
Guro og Marco har fått tre barn sammen, en gutt og to jenter. Yngstejenta, Sissina Rosa (17), er den som er mest italiensk av seg og har en utfartstrang som ikke er til å stagge. Denne sommeren drar hun til Italia i ett år som utvekslingsstudent, forteller foreldrene som grugleder seg. De vet at mye kan skje på en slik reise.
35 år med kjærlighet
Marco har for lengst funnet seg til rette i Norge og Åndalsnes sammen med sin kjære Guro. Han besøker familien i Italia så ofte han kan.
– Foreldrene mine har vært i Norge noen ganger, men faren min trives best på stranden i Italia, sier Marco og ler.
Når Guro og Marco blir pensjonister i fremtiden, er planen å bytte store deler av livet på Åndalsnes med en italiensk by i Italia.
I år feirer Guro og Marco at det er 25 år siden de giftet seg, og 35 år siden de møttes for aller første gang.
Marco tenker tilbake på interrailturen som i 1989 førte ham til Guro i Hastings.
– Det var meningen at det skulle bli oss to, tror han.
Guro nikker og er helt enig.
– Jeg fikk rett. Du var mer enn en sommerflørt!
