Overlevde raset i Gjerdrum romjulen 2020
Mona var en av de siste som ble reddet: – Jeg trodde min siste time hadde kommet
Mona og samboeren forsvant ned i kvikkleireraset i Gjerdrum for tre år siden. Mona var den siste som ble reddet levende ut av de iskalde leirmassene.
Det nærmet seg nyttårsaften i 2020. Det var en stille og rolig kveld tilbrakt foran TV-en, alt var ved det normale.
Mona Torp (68) og samboeren Stein Magne Ranum snakket om koronaen, som skapte bekymringer med tanke på nyttårsaftenfeiringen.
De hadde nylig flyttet sammen i en del av en femmannsbolig på Ask i Gjerdrum, og noen dager før hadde de hatt hele familien på besøk.
Mona har to døtre, Stein har fire sønner og en datter. Den yngste sønnen til Stein hadde sovet over noen netter, men hadde dratt hjem igjen. Takk og lov for det.
Om han hadde overnattet hos samboerparet noen netter til, hadde han ikke vært i live i dag. Den delen av huset forsvant rett ut i leirmassene.
– Jeg våknet klokken 03.45 fordi jeg måtte på toalettet. Det er et rom som er midt inne i huset. Hvis raset hadde skjedd mens jeg var der inne, hadde jeg vært død nå. Men jeg rakk å komme meg inn på soverommet igjen. Lyset sto på ute i gangen, og jeg stusset da lyset plutselig gikk. Kort tid etter hørte jeg at det knaket i etasjen over oss, en lyd jeg aldri hadde hørt før, forteller Mona.
Siden fulgte et forferdelig brak. Mona beskriver det som en skrapelyd, som når en brøytebil skraper inntil fortauskanten. Lyden var så høy at den vekket opp Stein.
– Vi fikk senere vite at det var lyden av asfalten som knakk på yttersiden av huset. Stein lå nærmest vinduet, så jeg sa: «Sjekk ut av vinduet!» Idet han reiste seg opp, kom hele ytterveggen inn i sengen. Foten hans ble klemt mellom veggen og gulvet og satt helt fast. Jeg ble kastet ut av sengen idet den ble vippet opp og ble liggende mellom en vegg og sengen. Jeg tittet opp, og da så jeg rett ut. Jeg så en svart masse som kom mot meg og ropte til Stein: «Hva er det som skjer?» beskriver Mona.
Les også: Hilde mistet fire i den ufattelige tragedien: – Charlot, Bjørn-Ivar, Alma og Isak blir aldri glemt
Fastklemt
Tankene raste i hodet hennes idet hun så at taket kom mot henne. Hun rakk å ta armene over hodet for å prøve å beskytte seg. Heldigvis tok sengen av for det verste.
– Sekunder etter skled vi begge 400 meter nedover i skredet. Da jeg våknet opp der nede, tenkte jeg: «Hva er det som har skjedd?» Jeg så ingenting i mørket, men kjente at jeg var innestengt. Jeg kom ikke ut, det var noe rundt meg overalt. Da begynte panikken å ta meg. Jeg ropte på Stein, men han svarte ikke. Alt i meg sa at jeg måtte ut. Jeg kunne ikke bli liggende der, fortsetter hun.
Hun lå under masse bygningsmaterialer, og på toppen lå det en vaskemaskin. Med uante krefter klarte hun å dytte løs noe av det som stengte henne inne. Hun ropte på Stein igjen. Denne gangen svarte han. Hun kjente på en enorm lettelse, og håpet om å komme seg ut ble forsterket.
Stein satt fastklemt under ytterveggen to-tre meter unna henne, men klarte å komme seg løs etter nok et lite ras.
Det ga nok bevegelse til å vrikke seg fri og reise seg opp. Han fikk kommet seg bort til henne og gravd henne ut. De fant en bygningsplate å stå på, og han sa til henne at de ikke burde prøve å flykte derfra. Han sa han trodde det var kvikkleire, og at de burde holde seg der.
– Vi hadde bare på oss undertøy, og det var veldig kaldt. Det sluddet og var rundt null grader. Alt var mørkt fordi strømmen var borte, så vi så ingenting. Av og til hørte vi noen som ropte på hjelp. Da synet begynte å venne seg til mørket, så vi at det var glasskår og spiker overalt, så vi kunne ikke gå og lete etter de som ropte. Vi var barbent, og hadde ikke sjanse. Men det var så vondt å høre ropene og ikke kunne hjelpe, sier hun.
Noen må komme snart
Plutselig ble det helt stille. Begge tenkte: «Er det bare oss to som er her?» Mona så på Stein og sa: «Det må da komme blålys og helikopter snart, noen må ha fått med seg at dette har skjedd!».
Hun skjønte at helikopter er den eneste mulige redningen, det var ikke trygt å bevege seg i leiremassene. Kulden begynte å bli merkbar, men heldigvis så Stein tilfeldigvis dynene deres i kaoset.
– Vi fikk pakket oss inn i dynene, men jeg kjente at det blir varmt nedover den ene siden min. Det var blod som rant fra et stort kutt i hodet. Jeg gikk på blodfortynnende, så det fosset ut. Men jeg kjente ingen smerte. Adrenalinet gjorde at jeg blir nummen for både smerte og kulde, sier Mona.
Plutselig hørte de en stemme: «Er det noen her?» Det var en nabo som fikk karret seg bort til dem. Alle tre var fortumlet og sjokkerte og ventet desperate på tegn til å bli reddet.
Karene satt på bygningsplaten, og Mona lå inntullet i dynen da det endelig skjedde noe. De hørte helikopter og så blålys.
– Jeg var sterkt nedkjølt og hadde mistet alle krefter. Både Stein og jeg var redd for at vår siste time hadde kommet. Men lyden av helikoptre ga håp, og lyskasterne viste at det var flere overlevende som ble heist opp. Bråket gjorde at vi ikke kunne høre hverandre. Vi veivet det vi kunne med armene for at de skulle se oss fra luften, beskriver hun.
Men det tok tid før de tre overlevende ble oppdaget. Det viste seg at de satt i skjul under noe bygningsmasse, noe de selv ikke var klar over. De observerte hvordan helikoptrene hentet opp den ene etter den andre.
Totalt ble 15 personer reddet. Ti mennesker omkom. Mona var helt på grensen til å bli bevisstløs, hun rakk å se hele livet sitt i revy, alt som har skjedd av store og små hendelser. Ekteskapet med sin avdøde ektefelle, øyeblikk fra da barna var små
Hun var den siste overlevende som ble hentet ut av rasområdet.
Les også: (+) Huset deres ble tatt i skredet: – Tenk om vi ikke hadde dratt på hytta!
Aldri vært så glad
– Jeg var nedkjølt og tappet for energi, så jeg lå nede og skjermet hodet fra føyken helikoptrene skapte da jeg plutselig kjente at noen tappet meg på skulderen. Jeg snudde meg og så inn i øynene på legen. Jeg har aldri i mitt liv vært så glad. «Nå blir jeg reddet», tenkte jeg.
Legen så at hun var skadet, og sa at de måtte heise opp de to andre først fordi hun måtte ligge på båre. Hun så samboeren sin og naboen bli heist opp i sikkerhet. Så kom de tilbake for å hente henne.
Idet de kom med båre, spurte hun hva klokken var. Den var syv. Det betød at de hadde tilbrakt tre timer i en skrekkfilm av maltrakterte boliger, sludd og leire.
Legen sa: «Den dynen din, den kaster vi nå.» Men Mona hadde bare undertøy på seg, og svarte: «Nei, den skal være på!».
– Jeg så for meg at jeg skulle komme opp i helikopteret sammen med alle de andre sittende på rekke og rad i bare trusa, og det var helt uaktuelt, sier hun og ler hjertelig.
Det er et minne som har brent seg fast, men resten husker hun lite av. Idet hun ble løftet opp fra bakken, visste hun at raset ikke kunne ta henne lenger.
Høydeskrekken hun egentlig sliter med, merket hun ingenting til, der hun hang og dinglet mellom leirmassene og redningen.
– Jeg følte bare en enorm lettelse og glede over å komme meg ut av raset.
Nedkjølt og forslått
De overlevende ble flydd til ungdomsskolen, bare noen meter unna, der ambulansene sto klare. Vel inne i ambulansen kjente Mona på sinne fordi ingen lukket døren.
Hun hadde knepet igjen øynene siden hun ble løftet opp fordi hun ikke orket å se de andre overlevende.
Trygt inne i ambulansen gløttet hun opp for å se, og døren var lukket. Hun var så kraftig nedkjølt at hun ristet av kulde. Kroppstemperaturen hennes var på rundt 30 grader, og de pakket henne inn i folie.
– Stein og jeg var de første som kom til Ahus. Vi var dekket av leire og møkk, men det første vi måtte gjøre, var å ta koronatest. De stiftet såret mitt i hodet, jeg husker ikke lenger hvor mange stifter som måtte til. Men både Stein og jeg hadde englevakt. Vi var nedkjølte og forslåtte, med masse skrubbsår, men ellers hadde vi ingen skader. Bortsett fra kuttet mitt i hodet, sier Mona.
Alle undersøkelsene tok tid, og sykepleierne hadde mye å gjøre. Men Mona ville så gjerne at døtrene skulle få vite at hun levde.
Ved siden av sykesengen sto et nattbord med en liten plastkopp med ringene hennes i. De var det eneste hun hadde igjen i denne verden.
Trusen hun hadde på seg, var klippet av i en undersøkelse. Hun kjente på en sorg og tunghet over alt hun hadde mistet, alle tingene med affeksjonsverdi, som var tapt for alltid.
Mobilen var også borte, og hun husket ikke telefonnumrene i hodet. Først klokken elleve fikk døtrene beskjed om at Mona og Stein var i god behold.
– Den stakkars familien min ventet i mange timer på å få vite om jeg var i live eller ikke. De fulgte med på TV-en, og de ble enormt lettet og glade da de fikk vite at vi hadde sluppet unna med noen skrubbsår, sier hun.
«Det var pappa som passet på dere», sa den eldste datteren Line da de endelig kunne holde rundt hverandre på sykehuset.
Mona brister i stemmen når hun snakker om døtrenes bekymring for henne. De mistet faren sin noen år tidligere, og det siste han ga, var et løfte om å våke over familien sin.
Livet etterpå
– Døtrene mine gjorde en kjempeinnsats for oss den dagen, jeg vet ikke hva vi hadde gjort uten dem. De ringte forsikringsselskapet, som satte over penger til dem, så de fikk kjøpt mobiltelefoner og klær til oss. Vi sto fullstendig på bar bakke, og vi måtte være på sykehuset til første nyttårsdag, forteller Mona.
I dagene etter kunne Mona og Stein bo på hotell, men det hadde ikke Mona lyst til. De fikk overnatte noen netter hos den yngste datteren til Mona, som bor på Holter. Det var godt å ha sine kjære rundt seg etter en slik forferdelig opplevelse.
– I starten ville jeg legge meg fullt påkledd, og det var ikke alltid jeg hadde lyst til å legge meg. At dette hadde skjedd på natten, påvirket meg. Jeg ville ikke ligge i sengen uten Stein, det gikk ikke, da kom angsten. Selv om jeg visste at det ikke kom til å skje igjen. Men det gikk seg til etter hvert, beskriver hun.
Etter noen netter hos datteren fikk de leie en leilighet på Holter. Noen uker senere leide de en leilighet i Nannestad. Søsteren til Mona i Nord-Norge satte seg på flyet og holdt paret med selskap og hjalp til med praktiske oppgaver.
Mona kjente at hun ikke ville bo i Gjerdrum. Men etter som tiden gikk, kjente de begge to på isolasjon og ensomhet på grunn av korona.
– Vi hadde hverandre, og vi fikk mye tid til å snakke om det som hadde skjedd og bearbeide alt sammen. Men etter ett år valgte vi å flytte hit vi bor nå. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke ville tilbake til Gjerdrum, men så føltes det riktig likevel, forteller hun.
Tok tid å få hjelp
De første ukene etter raset snakket paret mye med hverandre om det som hadde skjedd, men det tok tid før de fikk snakket med noen profesjonelle. Det savnet Mona.
– Vi ble glemt fordi vi ikke bodde på hotell de første nettene, vi ble ikke registrert noe sted. Det var først i slutten av mars vi fikk noen å prate med, og da hadde det allerede gått ganske lang tid. Men alt i alt har det gått veldig bra med oss. Problemer med innsovning og uroen jeg kjente i starten forsvant heldigvis når hverdagen etter hvert vendte tilbake, sier hun.
Utrolig nok ble flere private bilder reddet ut av leiremassene sammen med tre forvrengte sølvskjeer. Alt annet måtte erstattes.
– Man tror kanskje at det er morsomt å kjøpe alt nytt, men det er ikke det. Det er mange ting man har liggende, spesielt på kjøkkenet, som plutselig mangler. Vi har en leilighet i Tyrkia, og det var så godt å komme ned dit og åpne skapdørene og kjenne igjen alt sammen. Da jeg åpnet skapdørene hjemme etter ulykken, var det akkurat som om det ikke var mitt – fordi alt var ukjent, sier hun.
Et hjem består av alle tingene man har tatt med seg gjennom mange år. Gjenstander man har fått i gave av nære og kjære, nedarvede ting etter besteforeldre og foreldre. Det er fortsatt et savn for Mona, alt det som forsvant.
– Men det er klart at det er bagateller med tanke på de som mistet livet eller familiemedlemmer. Vi slapp unna med livet i behold, og det er vi utrolig takknemlige for.
Les også: (+) Ben Are forsvarer Norge − men én ting gjør ham og naboene rasende
Nytt syn på livet
Første gangen hun var tilbake på rasstedet, føltes det uvirkelig. Hele området var så ødelagt, og hun syntes det var vanskelig å stå og kikke ned der hvor hennes livs mareritt hadde utspilt seg.
– Jeg har vært der flere ganger, og det går greit nå. Livet går videre, og de har jobbet mye med å omgjøre området til et parkanlegg. Det hadde en offisiell åpning, men er ikke tilgjengelig ennå, sier Mona.
Tiden leger alle sår, heter det. Men Mona har fått et nytt syn på livet.
– Jeg verdsetter det jeg har på en helt annen måte og har blitt enda mer opptatt av familien og vil gjerne ha dem rundt meg. Det er menneskene i livet mitt som er viktige. Hver gang det er noe jeg savner, tenker jeg: «Jeg er her. Jeg overlevde.» Det er mye viktigere enn at jeg mangler gjenstander, sier hun.
