Gården hadde vært i familien i 15 generasjoner. Nå har Maria tatt et vanskelig valg

– Det har tatt lang tid og krevd mange tanker, tidvis ganske vemodige tanker, medgir Maria. Hun er ikke den som er kjent for å ta lett på ting. Hun flyttet hjemmefra da hun var 16 år for å gå på videre­gående skole på Voss, siden har hun reist både hit og dit.

– Men det var jo alltid i ­tankene mine at en dag skulle jeg komme hjem igjen til gården på Lavik og Eksingedalen, forteller Maria.

Hun har skrevet boken «Odelsskam» hvor hun skildrer en gård, en plass og en tilstand som holder på å slippe mellom hendene hennes.

Høye fjell og fossefall

Men så gikk årene, det ene ­etter det andre. Maria flytta rundt, og var særlig tiltrukket av urbane strøk, selv om hun var tilhenger av distrikts­utbygging og motstander av sentralisering. Imens drev far og mor på der hjemme. De var sauebønder på en gård som har vært i familien i nesten fire hundre år. Riktignok hadde foreldrene andre jobber på si, det er lenge siden bønder blott kunne leve av sauedrift her i landet.

Langt der inne i vakre Eksingedalen mellom høye fjell og fossefall i et dalføre i Vaksdal kommune i Nordhordland vokste hun altså opp, denne tankefulle odelsjenta som lærte seg å fôre ­flaskelam før hun fylte fem år.

Les mer: Øystein ser gårdsbygningene forfalle rundt seg

Jordajente

– Det var langt fra allfarvei og fem mil til nærmeste by som er Voss. Men det var en trygg og god oppvekst med tre småbrødre og et fjøs fullt av sauer og Besto og Besten i huset på den andre siden av veien.

I nærmiljøet lå fire andre gårdsbruk og vår gård lå i midten. Det var 12–13 unger der til sammen, og vi var tre som gikk i samme klasse. Det var en liten utkantbygd, men likevel så mye som skjedde, minnes Maria som tidlig fikk høre at hun var jordajente på gården.

Og livet ble levd i takt med årstidene. Om høsten gikk Maria i fjellet på sauesanking, var med på utvelgelsen av hvilke sauer som skulle sendes til slakt og overvar slakting hjemme på gården. Om våren var det lamming. I vinterhalvåret sto hundre sauer på floren (fjøset). De skulle fôres hver dag. Maria var aldri vond å be, hun likte roen som hersket i fjøset hos sauene.

En stolthet og en plikt

– Det å være jordajente var en tittel man bar med stolthet, også som barn, forteller Maria.

Men plikten som fulgte med skulle etter hvert bli tyngende. Maria la tanken til side idet hun reiste fra bygda. Livet utenfor begynte tidlig å lokke, det var ikke til å legge skjul på det, men en dag skulle hun jo komme tilbake.

Etter hvert som hun ble voksen og var hjemme på ferie, følte hun på at hun kanskje burde gi foreldrene et svar – tenker du på å overta gården eller? Spørsmålet lå i luften selv om ingen uttalte det. Hun snakket med de yngre brødrene sine som alle hadde tatt utdannelse og flyttet til ulike byer i landet.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Var det kanskje noen av dem som kunne tenke seg å flytte hjem og overta gården? Men, nei, det var det dessverre ikke.

Les også: 30 000 gårdsbruk står forlatt: – Familier lar arven råtne på rot

Ikke langt fra sivilisasjonen, like ved riksveien, ligger spøkelsesgrenda. I de...

Forfedrenes slit

De færreste av oss har oversikt over slekten sin så langt til­bake i tid som Maria har. Hun vet at forfedrene var leilendinger på 1700-tallet. Hun vet at de jobbet for gårdseierne, bodde på en liten gård og fikk dyrke mat til eget bruk på en jordlapp de leide av godseiere. Men så i 1764 klarte Marias tipptipptipptipptipptippoldefar, Anders Lavik, å kjøpe gården på auksjon for 45 riksdaler. Dermed kunne han med stolthet kalle seg selveiende bonde.

Siden da har 15 menn i Lavik-slekten lagt ned sine livsverk her. De fleste med ­intensjonen om å overlate slektsgården i like god stand, om ikke bedre enn da de selv overtok. Mange av dem kombinerte bondeyrket med verv i ulike foreninger, og noen dro sågar til hovedstaden, men de kom alltid tilbake. Maria kjenner historien til de alle og er stolt av hva de har bidratt med i distriktspolitikken.

Alle som en representerte de verdier hun også står for i dag, selv om hun ikke lever i pakt med det hun tror på.

Skammen

Maria utdannet seg til ­journalist og fikk jobb i Klassekampen. I dag jobber hun i avisa Vårt Land og bor på Sagene i Oslo med sin ­samboer. Hun har utvidet karrieren til også å bli forfatter, har skrevet to bøker og fått glitrende kritikker for dem begge, og hun har endelig fått sagt klart fra der hjemme – nei, jeg kommer ikke hjem for å overta gården. Hun vil forbli i byen og jobbe som journalist og ikke bli bonde.

– Jeg har bodd lenger i Oslo enn i Eksingedalen, og det er blitt vanskeligere og vanske­ligere å identifisere meg med en identitet som bonde, sier Maria.

Om hun burde skamme seg for det? Nei, selvfølgelig ikke, men likevel.

– Ja, jeg har kjent på skammen over å takke nei, medgir Maria. – Det har ikke vært bare lett.

Saadanne Afkroge

I 1887 kom folkeminnesamler og forfatter Thrond Sjursen Haukenæs på besøk til Eksingedalen. Han var selv fra Hardanger og ikke ukjent med grisgrendte støk og utilgjengelig plasser, likevel gjorde den avsidesliggende Eksingedalen et uutslettelig inntrykk på ham, og Haukenæs oppsummerte sitt besøk med følgende beskrivelse: Kun den, der fra Barnsben av er vant med ­saadanne Omgivelser og ­saadanne Livsforholde, kan leve og befinde sig vel paa saadanne Steder. Mest maa man forundre sig paa, at Folk overhovedet har holdt paa at bosætte sig i saadanne Afkroge.

Et trist syn

Maria skjønner hva han mener. Eksingedalen er så langt fra verdens navle som det går an å komme, men det er der hun har røttene sine, minnene og en odelsgård som venter på sin nye eier. Det blir imidlertid ikke Maria Lavik, hun er helt sikker i sin sak nå, og hun står fjellstøtt bak avgjørelsen.

Maria er dessuten ikke ­alene, utallige odelssønner og døtre har i de siste sytti årene gjort akkurat det samme. Flukten fra landsbygda har ­pågått siden 2. verdenskrig.

Minst en av fem gårder er fraflyttet. Mørklagte og forfalne våningshus er blitt et vanlig syn. Maria synes, som de fleste av oss, at det er et trist syn.

Beholde eller selge

– Jeg håper selvfølgelig at ikke det går slik med vår gård, at den blir stående øde og forlatt, tenker hun høyt.

Uansett kommer hun ikke til å flytte tilbake ene og alene for å klistre seg fast i barndomsminnene. For det er en kjensgjerning at mange familier gjør nettopp det fordi de synes det er så tungt å selge slektsgården. Dermed blir den stående tom og kanskje bare benyttet noen få uker i sommerhalvåret. Bedre da å selge, synes Maria.

Det pulserende livet i en avisredaksjon og dagens rykende ferske avis er noe av det Maria oppgir som årsak til at hun ble dradd mot sentrum. Hun fikk sommerjobb som journalist i lokalavisa og kjente seg hjemme fra dag en. Hun flyttet til hovedstaden og fikk enda mer spennende jobber som journalist. Hun ble mer og mer urban og levde i stadig økende grad lenger vekk fra tidligere idealer. Hun kjente at hun trivdes med den travle pulsen i byen, med kafeene rundt hvert hjørne, med vennene og marka som hun etter hvert ble så glad i.

– Odelsskammen ble mer flytende. Skammen henger jo også sammen med følelsen av å bryte med idealer som jeg vokste opp med, og som jeg egentlig tror like sterkt på i dag. Skammen blir til spagaten mellom liv og lære, sier Maria.

Et liv uten bygda

Maria synes livet i Oslo er fint, men tenker at det er lettere å leve i en storby når du vet at du har et stede å komme hjem til der naturen ligger rett utenfor døren, og der alt er åpent, avslappende og fritt.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Hvordan blir det å leve i byen når det ikke lenger finnes et hjem i Eksingedalen?

– En savner jo alt en har lagt fra seg, alt en kommer fra. Jeg liker meg i byen, men jeg savner kulturen som var min. Av og til kjenner jeg meg igjen i det mange norskpakistanere forteller om at de dras imellom to kulturer. Jeg kan også føle det slik, sier Maria som har fått mange positive tilbakemeldinger på boken sin. Andre odelsjenter og gutter har skrevet til henne og takket for at hun tar opp tema, de kjenner seg igjen i problematikken.

Les også: Pusset opp gård fra 1725 - se forvandlingen

En sorgprosess

Da Marias foreldre hadde lest boken, spurte hun faren om han var lei seg for at hun ikke tok over gården. På det spørsmålet svarte faren at han synes det var vanskelig å være en misjonær for at hun skulle overta gården når han selv ikke var sikker på om det var det rette for henne.

Også for Marias mor var det viktig at datteren fikk jobbe med det hun likte aller best, samtidig som hun jo synes det var trist at ingen overtar gården.

De er stolte over at datteren får så mye oppmerksomhet og glade for at mange kjenner seg igjen i det hun skriver, og at hun har rettet søkelyset mot noe som flere odelsarvinger har båret på i mange år.

– Men det handler jo også om en sorgprosess, sier Maria som gir samfunnet noe av skylda for at så få odelsarvinger velger å gå i forfedrenes fotspor.

– Politikerne legger jo ikke akkurat til rette for at vi skal gå i våre forfedres fotspor. Det er dårlig rammevilkår for bønder flest i Norge, synes Maria.

Kanskje en hytte på hjemstedet er løsningen?

– Nei, det er ikke et alternativ for meg, men jeg har drømt om at jeg kommer tilbake til Eksingedalen som turist. At jeg leier meg en campinghytte og oppsøker de gamle plassene som betyr så mye for meg, sier Maria som sammenligner odelskammen med et kompass som minner henne på hvor hun kommer fra.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

– Det vil jeg nok alltid bære med meg, tror jordajenta fra Eksingedalen som tok pennen fatt og skrev kloke ord om det å være født inn i en over tusen år gammel tradisjon, og så være den første som velger den vekk.

Ikke langt fra sivilisasjonen, like ved riksveien, ligger spøkelsesgrenda. I de forlatte husene finner vi noe merkelig

– I gamle dager var det mange gårder her i bygda. Nå er vi den eneste igjen i full drift