Frøya ble fortalt at hun var dum – og trodde på det. En engasjert lærer endret alt
En engasjert lærer og noen tøffe livsvalg førte til at hun gikk ut av videregående med toppkarakterer.
– Det kan ikke ha vært lett for mamma. Jeg var mye frustrert, sint og lei meg, og jeg kunne både hyle og skrike hjemme, sier Frøya Linnea Gathen (24).
Hun fikk dysleksidiagnose som barn og trodde lenge at det aldri skulle bli noe av henne. I dag er hun ferdig utdannet psykolog fra NTNU, og det som en gang var hennes største handikap, er blitt hennes sterkeste kort.
Flaut å være annerledes
Etter en fin tid i barnehagen syntes Frøya det var stas å skulle begynne i førsteklasse. Hun var sosial, og i lek og samtaler var hun helt på linje med sine jevnaldrende. Men selv om Frøya syntes det var gøy å lære, tok det ikke lang tid før hun og mamma skjønte at noe ikke stemte.
– Det aller verste var høytlesing. Jeg tellet meg frem til når det ble min tur, og prøvde å pugge på avsnittet jeg skulle lese. Likevel gikk det som regel dårlig, sier Frøya.
Hun forteller også om engelsk diktat hver torsdag og hvordan hun på forhånd, sammen med moren, øvet hjemme.
Å øve på ti gloser ble for omfattende, de konsentrerte seg om tre. Det ga en viss mestringsfølelse at hun ikke fikk røde streker på alt. Frøya pugget og pugget, leste hver dag hele uken, mens venninnene kunne kikke over én gang kvelden før.
– På skolen tok jeg ikke mye plass. Jeg var den jenta som satt stille ved pulten og tegnet. På den måten stjal jeg ikke oppmerksomhet, og ingen skjønte hvordan jeg hadde det.
Les også: Anette var 16 år da hun fikk vite at hun var fem måneder på vei: – Et enormt sjokk
Fikk diagnosen
I femte klasse ble det klart, også for skolen, at Frøya burde utredes. Psykologisk pedagogisk tjeneste (PPT) ble koblet inn, og Frøya fikk diagnosen dysleksi. Selv hadde hun aldri hørt ordet, men en venninne hadde hørt om det på TV og forklarte:
«Å ha dysleksi er det samme som å være dum.»
Diagnosen startet en prosess som varte i flere år. Frøya trodde at hun ikke hadde noen fremtid når det gjaldt skole og utdanning.
Hun ble tatt ut av klassen i flere av timene og plassert i en gruppe med barn som hadde helt andre og mer alvorlige utfordringer.
– Jeg syntes det var flaut at jeg måtte inn i det vi kalte basen. Det var vondt å kjenne på annerledesheten, sier Frøya, som også setter spørsmålstegn ved noen av metodene som skulle avgjøre hvor flink den enkelte elev var.
Siden Frøya har lese- og skrivevansker, havnet hun aldri på samme bord som vennene. De satt ved bordet for «de flinke».
Ustabil barneskoletid
Frøya forteller at moren var i kontakt med skolen flere ganger, uten at noe skjedde. Barneskolen var preget av ustabilitet. Frøya hadde syv kontaktlærere på syv år.
Kontaktlæreren Frøya fikk i syvende klasse ga henne oppmerksomhet på en positiv måte, og sammen med mammas innsats på hjemmefronten ble Frøya sakte, men sikkert bedre.
Læreren forklarte at hun absolutt ikke var dum, tvert imot. Hun trengte bare mer tid. Hun kunne tenke seg bedre. Frøya fortsatte å jobbe ekstremt mye med skolearbeidet, men nå så hun også resultater.
Den enormt store arbeidskapasiteten kom til nytte, og hun lærte seg å fokusere på innhold og sammenheng, heller enn på bokstaver og ord.
– Jeg var fremdeles veldig nervøs før hver prøve, selv om jeg fikk tilrettelegging med mer tid og lov til å bruke PC, sier Frøya.
– Jeg gråt ofte etter prøvene, og den tålmodige læreren ble igjen og snakket med meg. Støtten ga meg tro på at jeg ville klare det bedre neste gang, bare jeg fortsatte å jobbe hardt.
I syvende klasse skjønte Frøya endelig klokken, og hun leste sin første bok, Ulvehunden av Jack London. Begge deler var en stor seier, og Frøya fikk senere tatovert en ulv på armen.
Da Frøya begynte på ungdomsskolen, startet en ny tid. Hun gikk fra å ha et hatforhold til bøker til å bli glad i å lese. Hun skjønner at andre kan gi opp, selv har hun en indre drivkraft og motivasjon som hjelper henne videre, til tross for mange nederlag underveis.
For å kunne gi alt til skolearbeidet, sluttet hun med alle fritidsaktiviteter, også teater, som hun hadde drevet med i fem år.
Les også: (+) Hva gjør jeg for å få barnet mitt til å sovne om kvelden?
Psykologi var drømmestudiet
– Jeg bestemte meg tidlig for å bli psykolog. For å komme inn på studiet måtte jeg få gode karakterer. Jeg valgte bort mesteparten av det sosiale og gikk ut av videregående med snittkarakter på 5,88, forteller Frøya, som dermed kom inn på drømmeskolen NTNU.
Hun flyttet til Trondheim og tok fatt på psykologistudiet. Det passet henne svært godt å bo i kollektiv, spesielt under koronapandemien, da mye undervisning foregikk digitalt.
Frøya opplever også at hun kan senke skuldrene og slippe å pugge hele tiden. Hun føler seg snart mer som de andre studentene. Hun trenger ikke å bevise at hun er best hele tiden. Hun studerer fag som virkelig interesserer henne og må ikke pugge bare for å få gode nok karakterer.
At rettskrivningen ikke er helt på topp, fikses enkelt av dataprogrammene hun har som hjelpemiddel.
– Jeg anser meg ikke som spesielt flink, og jeg må fortsatt ha ting inn med teskjeer. Men når stoffet har fått tid til å modne, sitter det.
Kan komme langt til tross for motgang
– Motgang er noe vi alle møter på gjennom livet, og de fleste takler det bra. Mange kan komme veldig langt, selv om de møter mye motgang, sier Ida Kristine Solhaug, psykolog ved Oslo Psykologklinikk.
Hun påpeker at mange med dysleksi opplever mye motgang og mange utfordringer fordi lesing og skriving er sentrale ferdigheter. På tross av dette er det mange som utvikler en egen styrke av motgangen.
Hun trekker frem Albert Einstein som eksempel. Vi kjenner ham som et geni, og ikke mange er klar over at han strevde på skolen fordi han hadde dysleksi.
– Motgang kan få frem ressurser i oss som vi kanskje ellers ikke hadde oppdaget. En kan bli bedre kjent med seg selv og finne styrkene sine. Får en erfaring med å håndtere og komme seg gjennom motgang, kan denne erfaringen gjøre en bedre rustet til å takle utfordringer senere i livet.
– På en måte bygger en opp psykens immunforsvar, slik at en står bedre rustet til å takle det som livet bringer, sier hun.
Les også: Margrete gikk på nederlag etter nederlag på skolen. I voksen alder falt brikkene endelig på plass
Et skjult handicap
Frøya ser i etterkant at mye av tilretteleggingen har vært bra for henne, selv om annerledesheten var vond i barne- og ungdomsårene. Hun har et skjult handikap, og hun håper lærere nå har blitt mer oppmerksomme på elever som sliter i det stille. Støtten fra mamma, syvendeklasse-læreren og venner har betydd alt.
– Diagnosen dysleksi forteller at jeg har et spesifikt problem, den definerer ikke hvem jeg er som person. Akkurat det skulle jeg ønske jeg forsto tidligere, da jeg hengte identiteten min på det å være dum, sier Frøya.
– Diagnosen har også lært meg noe viktig. Ved å reise seg og prøve på nytt hver gang man faller, har man alltid mulighet til å gjøre det litt bedre neste gang. Motgang bygger mental utholdenhet. Og jeg ble tidlig vant til å jobbe jevnt og trutt, skippertak nytter ikke for meg.
Frøya ser at selv om hun trengte mye mer tid enn de andre på å lære, har grundigheten vært en fordel på psykologistudiene. Hun har alltid vært vant til at ting ikke kommer så enkelt, og at det stadig oppstår utfordringer underveis. Frøya har lært å finne løsninger og fokusere på muligheter.
– Alle har noe, det kan være både svakheter og styrker. For meg er det dysleksi, og jeg har funnet frem til en studieteknikk som fungerer, selv om den er tidkrevende. Jeg er fornøyd med at jeg har klart å utnytte arbeidskapasiteten og utholdenheten min, slik at jeg til sommeren er ferdig utdannet psykolog. Og jeg føler nå at svakheten er snudd til styrke, sier Frøya.
