Skjebnesvangert møte i Skottland
Fridtjov er på biltur i Skottland når han plutselig ser en kvinne i striregnet. Han stopper. Det skal forandre livene deres for alltid
Sensommeren 1979 var Chantal på haiketur i Skottland. Sjåføren som nølende stoppet for henne i regnet, ble hennes skjebne.
Av og til kan livet ta en uventet sving. Det kan Chantal Garand skrive under på.
Lite visste sosionomen om at et tilfeldig møte med en norsk geolog langs en landevei i Skottland skulle snu opp ned på tilværelsen hennes.
– Jeg var akkurat ferdig med studiene i Canada. Belønningen til meg selv var å haike rundt i Europa i noen måneder sammen med min yngste bror, Dominique. Vi hadde blant annet planlagt å være med på drueinnhøsting i Frankrike, forteller kanadiske Chantal Garand (64), da Hjemmet møter henne på småbruket i idylliske Engelsviken utenfor Fredrikstad. Her har hun hatt adresse de siste 20 årene.
Søt musikk
Da søskenparet landet i London sensommeren 1979, var Chantal 21 år og broren 17. Siden de hadde noen dager fri før drueplukkingen startet, bestemte de seg for å haike litt rundt i Skottland.
– En dag regnet det ekstra heftig, og vi sto dryppende våte i veikanten med de gjennomvåte ryggsekkene våre. Håpet var at noen ville ta oss med, selv om det kanskje ikke virket så fristende, smiler hun.
På samme tid var den norske geologen Fridtjov Ruden på biltur i Skottland. Han hadde jobbet i ørkenen i Egypt i flere måneder, og hungret nå etter regn. Da han fikk øye på de vasstrukne haikerne, tenkte han først «usj, nei», men så tok medlidenheten overhånd. Han bestemte seg for å plukke dem opp.
Ville stå på egne ben
De tre fikk god kontakt, og søskenparet endte opp med å reise rundt sammen med Fridtjov de neste fire–fem dagene.
– Vi gikk i fjellet, besøkte museer og smakte whisky på små destillerier. Under en av fjellturene lurte Fridtjov på hvorfor «typen min» gikk så mye for seg selv. Da jeg fortalte at han var broren min, ble Fridtjovs øyne veldig store. Ikke lenge etter startet romansen mellom oss, røper Chantal.
Dramatisk historie
I fjor kom Chantal Garands debutbok Natalia Z ut på norsk. Den bygger på en dramatisk og sterk historie fra virkeligheten om polske Natalia og skjebnen til hennes sønn Torbjørn, som ble født i Norge like etter andre verdenskrig. Chantals arbeid med boken har satt dype spor i henne, og alt startet med den skjebnesvangre haiketuren i Skottland.
Fridtjov skulle tilbake til Egypt for å lete etter vann, og avtalte å treffe søskenparet på halvveien, i Sør-Frankrike.
– Romansen fortsatte, og Fridtjov spurte om jeg ville være med ham til Afrika. Jeg hadde lyst, men svarte likevel nei. Som nyutdannet sosionom var det viktig å bevise overfor meg selv at jeg kunne bygge opp et eget liv, uavhengig av andre, forklarer hun.
14 år uten kontakt
Paret skilte lag og reiste hver til sitt. Chantal begynte å jobbe å jobbe som sosionom i de kanadiske indianersamfunnene Cree og Atikamekw. Begge steder skulle det bygges opp nye sosiale tjenester, og Chantal ble ansatt som rådgiver for de innfødte.
– De innfødte var naturlig nok skeptiske til nyutdannede hvite som kom nordover for å få erfaring, bare for å reise tilbake til bylivet etter kort tid. I møtet med dem lærte jeg å lytte og å trå varsomt.
Etter seks år i de to indianersamfunnene fikk hun ny jobb innen barnevern et annet sted i Canada, der hun ble i flere år. Tiden gikk, og plutselig begynte Chantal igjen å tenke på norske Fridtjov.
14 år etter det sommerlige og romantiske møtet i Europa bestemte hun seg for å ta opp tråden igjen. Den eneste kontakten de hadde hatt i løpet av denne lange perioden, var en telefon fra Fridtjov to år etter haiketuren, da han lurte på om han kunne få komme og besøke Chantal.
– Da hadde jeg ny kjæreste, så jeg sa nei, forteller hun.
Hun ringte til Fridtjov, som ble veldig glad da han hørte hvem det var. Geologen og globetrotteren var på vei til et oppdrag i Nicaragua, og inviterte Chantal til å møte ham under en mellomlanding i Miami. Hun var ikke vanskelig å be.
Teltliv i Afrika
Smilerynkene leker i Chantals ansikt da hun får spørsmål om hvordan det var å se hverandre igjen etter alle disse årene.
– Jeg satt og ventet i lobbyen på hotellet i Miami. Da Fridtjov kom inn med bagasjen, slapp han den i gulvet og omfavnet meg. Da var det gjort, fastslår hun.
Begge hadde barn på hver sin kant, men ingen av dem var i et forhold på dette tidspunktet. Kjærligheten blomstret på nytt, og en stund pendlet de to mellom Canada og Sør-Amerika. Etter hvert ble dette krevende, så da Fridtjov nok en gang spurte Chantal om hun ville bli med til Afrika, svarte hun ja.
Chantal og hennes sønn Victor, som da var syv år, pakket koffertene og flyttet til Fridtjov i Tanzania. Der bodde de sammen i telt gjennom et helt år. Her lette Fridtjov og hans ansatte etter vann til flyktninger fra det borgerkrigsrammede Rwanda, mens Chantal jobbet med logistikken i flyktningleiren.
Det spesielle året knyttet paret enda tettere sammen, og i 1996 giftet de seg ved den norske ambassaden i Dar-es-Salaam. Ikke lenge etter kommer sønnen Emile til verden, og Chantal flytter tilbake til Canada med barna, mens Fridtjov fortsetter i jobben i Afrika.
Ble «norsk» i Sør-Afrika
Fridtjov ønsket seg et hjem nær naturen, og kjøper et lite småbruk i Engelsviken. Før paret starter på et fire år langt opphold i Sør-Afrika, flytter Chantal og guttene til gården, der hun gjennomfører sitt første norskkurs.
– Jeg kunne ikke jobbe i Sør-Afrika, så jeg bestemte meg for å fortsette og drille meg selv i det norske språket. Jeg tok med flere lærebøker, og fikk Fridtjov til å rette oppgavene mine. Hele tiden hadde jeg et stort ønske om å utvikle skrivekunsten. Jeg skrev tekster for en sangerinne, og noveller, som en forfatter ga meg faglig respons på.
Etter Afrika-oppholdet bestemmer de seg for at deres felles adresse skal være i Engelsviken. Innvandreren fra Canada får napp på sin første jobbsøknad. Erfaringene fra indianersamfunnene i Canada og oppholdene i Afrika passer perfekt for stillingen i Fredrikstad kommune. Her jobber Chantal med integrering av flyktninger i 15 år, før hun pensjonerer seg, 62 år gammel.
Vond fortid
Så hender det noe som skal komme til å sette dype spor i Chantals liv.
En sommerkveld i 2008 ringer telefonen hjemme i Engelsviken. Han som ringer har fått høre via bekjente at Chantal er fra Québec i Canada. Den eldre norske mannen på telefonen, Torbjørn, forteller henne at han ble adoptert bort som barn, og at han endelig har klart å spore opp sin biologiske mor i nettopp Québec-området.
– Han spør om jeg kan være mellomkvinne i kontakten med moren, og jeg sier ja, forteller Chantal.
Ikke lenge etter skal hun hjem til Canada på ferie. Som avtalt oppsøker hun adressen som Torbjørn har gitt henne. Med seg har hun et brev han har skrevet til moren.
Chantal er usikker, der hun står utenfor døren til den nå 86 år gamle kvinnen. Hvordan vil hun komme til å reagere når hun får vite at hennes bortadopterte sønn har funnet henne?
Natalia kollapser ikke, slik Chantal hadde fryktet, men det er tydelig at hun er svært overrasket.
– Da hun leser Torbjørns brev, skjelver hun på hånden. Og etter hvert forteller hun litt om sin dramatiske historie. Flere i Natalias nære familie i daværende Polen, nå Ukraina, ble drept av nazistene under andre verdenskrig. Selv ble hun tatt til fange, og senere transportert til en tysk arbeidsleir i Norge. Der ble hun gravid under særdeles vonde omstendigheter.
Chantals første møte med Natalia varer i flere timer. Hun får høre om sønnen Torbjørn, som kom til verden et stykke ut i fredsdagene, men som den medtatte Natalia ikke så seg i stand til å ta vare på. Hun mente at han vil få det bedre hos norske adoptivforeldre. De tragiske hendelsene skal Chantal etter hvert komme til å bli godt kjent med, en historie som hun til slutt baserer en roman på.
Trådene samles
– Da jeg gikk derfra, følte jeg at livet mitt var blitt rikere. Hun var en interessant, men også komplisert kvinne. Jeg skjønte at hun bar på mange hemmeligheter.
Å nøste opp i Natalias historie var ikke enkelt. Krigstraumene var langt fra glemt, og Chantal måtte gå forsiktig frem. Etter hvert som de to kvinnene ble bedre kjent, fikk hun Natalias tillatelse til å bruke opplysningene hun hadde fått som utgangspunkt for en roman. Betingelsen var at personene skulle være anonyme. Boken fikk navnet Natalia Z, og ble utgitt på fransk i Canada i 2018. I fjor ga Cappelen Damm boken ut på norsk, og i år blir den utgitt i Ukraina.
– Både Natalia og Torbjørn har andre navn i virkeligheten. Men moren fortalte meg at hun alltid hadde drømt om å hete Natalia, derfor fikk hun dette navnet i romanen.
I neste utgave av Hjemmet kan du lese historien om Natalias sønn Torbjørn. Her forteller han om hvordan det var å få kontakt med sin biologiske mor etter mer enn 60 år.
